De gjenoppståtte talibanstyrkene

For tre år siden antydet en amerikansk militærleder stasjonert sørvest i Afghanistan muligheten for en våroffensiv rettet mot talibanene i hans sektor. Denne hypotesen satte fantasien i sving hos Taliban-ledelsen. For hvert år nørte den forestående våroffensiven seg opp under stadig villere trusler om represalier mot vestlige styrker. Men årene gikk, 2003, 2004, 2005… Uten at det minste tegn til den mye omtalte offensiven var å se. Til slutt var det talibanene som gikk til angrep våren 2006.

Taliban-ledelsen i det sør-vestlige Afghanistan hadde tilbrakt det meste av fjoråret med å forberede manøveren. Intensive treningsleirer under ledelse av en gruppe erfarne veteraner fra motstandskampen i Irak bidro til å gi en ny dynamikk til terrorstrategien som skulle settes i verk i Waziristan (distrikter med flere etniske grupper kontrollert av Pakistan), en afghansk grenseregion midt på den ustabile Durandlinjen.¹ Det var nettopp her, i Sør- og Nord-Waziristan, at grupper med tungt bevæpnete pashtoer, samt et bredt spekter av arabiske, usbekiske og tsjetsjenske leiesoldater, fant tilholdssted i små enkle baser etter Kandahars fall i desember 2001.

Offensiven som ble satt i gang i vår var mer en revitalisering av Talibans nettverk i sørøst enn egentlig et samlet opprør mot styret til president Hamid Karzai. Men den krevde samling og mobilisering av tilsynelatende motstridene fraksjoner. Hvilke resultater hadde mullah Omar, talibanenes øverste fører, håpet å oppnå? Han ville ramme den mektige amerikanske krigsmaskinens tropper ved å påføre deres kampmoral en alvorlig knekk. Dessuten ønsket han å erklære herredømme over den sørlige delen av Afghanistan, i tillegg til nærliggende områder befolket av pakistanske etniske grupper. Med andre ord ville han bane vei for Taliban som en sentral maktfaktor i regionen.

DEN INNLEDENDE FASE av våroffensiven 2006 ga ikke noe annet enn de vanlige sporadiske trefningene i det sørlige Afghanistan. Hvor kun likene som her og der ligger etterlatt på bakken vitner om at noe har skjedd. Men mot slutten av mai skulle et uskyldig besøk fullstendig snu opp ned på styrkeforholdet mellom de lokale kreftene. En utsending fra Talibans sentrale ledelse foretok da en rundreise til basene i Waziristan. Mannen var mullah Dadullah, en kommandant i 40-årsalderen, kjent for sine diplomatiske evner. Med buskete skjegg, ett bein og grovskårne trekk er han den mest fryktede militære skikkelsen i regionen. De vellykkede forhandlingene med de ulike fraksjonene i forkant av våroffensiven ble enda en fjær i hatten for kommandanten.

Mullah Dadullah kommer fra Helmand-provinsen, like ved Kandahar. I 1994 gjennomgikk han en streng islamistisk undervisning i Quetta (hovedstaden i Balutsjistan, den største provinsen i det vestlige Pakistan). Han sluttet seg snart til Talibans rekker, mens bevegelsen ennå tok sine første famlende steg. Han ble skadet ved fronten, ved Maiden Sher like ved Kabul, og måtte amputere et bein. Som takk for sin innsats ble han valgt som en av lederne for Nordfronten, med omlag 12 000 mann under sin kommando. Sent på 90-tallet angrep han veteranene fra Hibz-i-Islami Afghanistan (HIA), anført av den tidligere statsministeren og herdete krigeren Gulbuddin Hekmatyar², ved Kunduz. Veteranstyrkene ble påført et sviende nederlag.

Det skulle dermed snart vise seg at den gjenstridige mullah Omar hadde gjort rett i å sette sin lit til sin protesjés diplomatiske evner. Så det var bare logisk at Dadullah i 2005 spilte en avgjørende rolle under forberedelsene av Talibans offensiv.

Hele det året arbeidet Taliban med å gjenopprette forbindelsene med ulike deler av maktapparatet i Kabul, som åpenlyst var USAs allierte eller i alle fall lojale dissidenter. Nye utsendinger ble sendt rundt for å møte semi-autonome krigsherrer. Og først og fremst ble viktige strategiske kontakter knyttet med to betydningsfulle fraksjoner av Mujahedin-gruppene som hadde jaget den sovjetiske hær ut av Afghanistan. Den ene var Hizb-i-Islami, ledet av Hekmatyar. Den andre sto under den ultraortodokse Mulvi Yunus Khalids kommando. Tatt i betraktning fiendskapen som rådet mellom disse to fraksjonene, var det en stor bragd av Talibans nye diplomati å oppnå deres støtte innenfor rammen av en allianse mot Karzai. Enda et steg mot å nå målet ble tatt da de fikk overtalt kommandanter for pashtoene, samt tilsvarende militære ledere fra Usbekistan og Tadsjikistan, til å samkjøre sine framstøt med aksjonene til de gjenoppståtte talibanstyrkene sørvest i landet.

Da han besøkte de to delene av Waziristan delte mullah Dadullah ut kopier av et brev skrevet av mullah Omar. «Stans kampene mot pakistanske styrker omgående.³ Det er et kaotisk foretagende som ikke må blandes sammen med ekte islamistisk jihad. Jihad ble lansert i Afghanistan. Derfor bør dere slutte dere til oss i Afghanistan for å bekjempe amerikanerne og deres vantro allierte.» Mullah Omar har alltid hatt stor innflytelse på pro-talibanske grupperinger. Uansett hvem de er, alle retter seg etter ham. Styrkene på 27 000 mann i nord og 13 000 i sør inngikk våpenhvile med den pakistanske hær. Talibans styrker strømmet til byene Shawal og Birmal i fjellområdet Ghulam Khan i nord, og til Shakai i sør.

FOR Å UTNYTTE sitt besøk best mulig, hadde mullah Omar tatt med seg CD-er og videokassetter han hadde mottatt fra motstandsbevegelsen i Irak. På kassettene kunne man se tre representanter for Abu Musab al-Zarqawi (lederen for Al-Qaida i Irak). Opptakene er gjort i Afghanistan i mars 2006. Til stede var også Osama bin Laden, Ayman Zawahiri (Al-Qaidas nummer to), utenom mullah Omar. Sistnevnte anerkjenner de som leder for motstandsbevegelsen i Irak og i Afghanistan.

Blant materialet var opptak av taler holdt av mullah Omar og religiøse ledere av høy rang hvor de forklarer at selvmord er autorisert. I det svært troende afghanske samfunnet anses vanligvis denne handlingen som en synd. Selv om man til nå har hatt noen enkeltstående tilfeller hvor kamikazer ofrer sitt liv, har selvmord aldri vært en utstrakt praksis. For å gjøre handlingen mer vanlig benyttet mullah Dadullah seg altså av flere titalls videoer som viser hvordan irakisk motstandsbevegelse effektive bruk av selvmord. Han lyktes i å overbevise grupper i Waziristan, i Tadsjikistan, Usbekistan og flere byer i Pakistan.

De første rekruttene ble funnet i Kunar-dalen, en gruppe på 450 personer, hvorav 70 kvinner. Den besto av arabere og personer fra Sentral-Asia, som gikk døden i møte i Waziristan og Afghanistan. Og de skulle ikke bli de siste…

Samtidig begynte Taliban å gjennomføre sporadiske angrep med de få tusen mennene de hadde til rådighet spredt rundt om i Afghanistan, ved å slå seg sammen med lokale krigsherrer over hele landet. Forsterkningen på 40 000 mann som kom fra Waziristan utgjorde en svært viktig støtte under våroffensiven, som sto under den erfarne veteranen Jalaluddin Haqqanis kommando.
Disse gruppene skal utelukkende foreta selvmordsaksjoner, og kun rettet mot koalisjonsstyrkene.

MILITÆRLEDEREN HAQQANI, en liten og mager mann, innehar rekorden når det gjelder beseiring av de sovjetiske styrkene. Men seieren ved Khost i 1991, skulle bli den avgjørende under den russiske hærens kollaps da Mudjahidin tok kontrollen over Kabul i 1992. Da Taliban begynte å gjøre seg gjeldende i 1994 var han den eneste som tilbød å betingelsesløst overgi sitt domene, Khost. Men han var ikke taliban og var absolutt ikke med i bevegelsen, og ble derfor ikke akseptert. Under Talibans regime (1996-2001) var han minister med ansvar for grenseområdene, men man rådførte seg aldri med ham i politiske spørsmål.

Da Taliban trakk seg tilbake i 2001, stilt overfor USAs og de alliertes overmakt, tok Haqqani imot alle krigere på flukt i sin hjemstavn i Nord-Waziristan. I utsikt av 2006-offensiven, ga mullah Omar ham frie hender. Haqqani er dermed, etter Omar, den mest betydningsfulle personen i Afghanistan. Han har knyttet kontakter over hele landet, med usbekere, tadsjiker og pashtoer. Han har sendt et stort antall unge rekrutter til de lokale krigsherrene. De fleste av disse tilhører ikke Taliban, og stammer fra provinsene Herat, Logar og Lahgman. Alle disse provinsene utgjorde de svake ledd i talibanenes nettverk. Haqqani har forhandlet seg fram til at hans menn kunne søke tilflukt her, mot klekkelige utbetalinger til de lokale herrene.

Dessuten har han lært opp grupper med krigere og sendt dem ut i grenseområdene Kandahar, Helmand, Paktia og Paktika. Hvor de skal verve nye rekrutter til en terrorkrig. Disse gruppene skal utelukkende foreta selvmordsaksjoner, og kun rettet mot koalisjonsstyrkene. Kommandoen består av en gruppe på ti personer, hvor hvert medlem har ansvar for en region. Mullah Omar har beholdt kontrollen over hele operasjonen ved hjelp av en permanent utsending – hans tidligere forsvarsminister, mullah Ubaidullah Akhund.

I LØPET AV juni og juli blir de heller forbløffende resultatene av denne strategien synlige. Talibanene later til å gjøre en rask framrykning fra Kabul til Kandahar. Selvmordsattentat sprer maksimal frykt, og setter nervene til koalisjonsstyrkene på høykant. Disse styrkene utfører nå utelukkende aksjoner innenfor de store byene. Dette er det talibanene har ventet på siden 2003. Mullah Dadullah trer nå fram i det sørøstlige Afghanistan. Han inntar en rekke distrikter i Kandahar, Urzgan, Zabul og Helmand og kaster ut de lokale makthaverne. Et klart tegn for bevegelsens tilhengere om at Taliban er tilbake på scenen. Støtten på lokalplan får dermed et oppsving.

Haqqani har på sin side delegert makten i den velorganiserte Paktia-regionen. Kontrollen over provinsen Nanagahar har han overlatt til den tidligere talibanguvernøren Maulvi Abdul Kader. Sistnevnte ligner svært lite på en krigsherre, men Haqqani rådgir ham så godt at han vinner flere lette seirer. De lokale krigsherrenes lojalitet overfor Haqqani, samt penjabienes trofasthet, utgjør Talibans mest fryktede våpen.

En ny strategi er nå iverksatt. Straks amerikanske fly går til aksjon, trekker styrkene seg tilbake til soner som er trygge. Og når koalisjonshæren intervenerer, støttet av afghanske styrker, påfører skjulte bomber og selvmordsangrep tap i en størrelsesorden som er på høyde med det koalisjonen opplevde da Taliban led nederlag i 2001.

I DET ØSTLIGE Afghanistan er situasjonen en annen. Områdene Kunar og Nuristan, som fortsatt er fiendtlig innstilt overfor invasjon utenfra (russerne klarte ikke å erobre Nuristan), var likevel aldri en grobunn for Talibans propaganda. Den største befolkningsgruppen i Kunar og Nuristan er av salfistisk bekjennelse, som står i diametral motsetning til talibanenes hanafitiske tenkesett.⁴ De fleste har sverget troskap til sheik Jameelur Rehman, eller til Hekmatyar, eller også til kommandant Ahmed Shah Massoud.

Den mektigste lederen, Kashmir Khan, var blant Hekmatyars trofaste menn, og hadde alltid vekket skepsis blant talibanene. Da sistnevnte vendte tilbake fra Iran, ledet Khan kamper mot koalisjonen. Men dette var enkeltstående aksjoner, for Taliban stolte ikke på ham, og han var ikke interessert i å slutte seg til dem. Takket være sine mellommenn har Haqqani likevel klart å få innsatt kommandanten Mohammed Ismaël i Kunar. Taliban begrenser sine aksjoner til selvmordsangrep og sabotasje, i tillegg til enkelte sporadiske geriljaangrep rettet mot koalisjonen.

Ved midten av juli 2006 later det til at Taliban har lykkes med sin strategi i det sørlige Afghanistan. For hver dag som går legger de under seg nye distrikter, som for eksempel Musa Kila, Sagin og Panjwai. Koalisjonsstyrkene kan naturligvis komme til å ta tilbake disse stillingene. Men denne katt og mus-leken kan ikke fortsette i det uendelige. Taliban har helt konkrete planer om å okkupere den sørvestlige delen av landet lenge før vinteren kommer…

oversatt av M.B.
1 Traktaten som stadfestet Durandlinjen ble undertegnet 12. november 1893 av Abdul Rahman Khan, emiren av Kabul, og Sir Henry Mortimer Durand, utenriksminister i Britisk India, og skulle markere den afghansk-indiske grensen i 100 år. Afghanistan anerkjenner ikke denne grensen, som i dag går mellom Afghanistan og Pakistan og skiller afghanske og pakistanske pashtoer.

2 Hekmatyar gikk med i kampen mot russerne fra og med 1979 og ledet operasjonene fra Peshawar i Pakistan. Han sto under CIAs beskyttelse og ble en av de største mottakerne av amerikanske hjelp. I 1989 ble han utnevnt til utenriksminister i den afghanske interim-regjeringen. Fra og med 1992 stilte han som motkandidat til kommandant Ahmed Shah Massoud, i kampen om makten og Kabul. Da troppene hans ble slått og avvæpnet av talibanene i 1995, allierte han seg med Burhanuddin Rabbani og kommandant Massoud for å bekjempe dem. Han ble utnevnt til statsminister under Rabbani 26. juni 1996.

3 Pakistan har totalt endret sin Afghanistan-politikk etter 11. september 2001. Landet har innledet et helt nytt samarbeid med USA og den internasjonale koalisjonen i kampen mot terrorisme

4 Den hanafitiske ritusen er en av de fire store skolene innen sunnitisk islam, og er spesielt utbredt i Sentral-Asia, India, Kina og Tyrkia. Den var tidligere statsreligion i Afghanistan.