Det cubanske bistandsprogrammet

Det er i slutten av august 2005. Orkanen Katrina har nettopp rast over det sørlige USA. Myndighetene blir etter hvert klar over hvor omfattende katastrofen er. Guvernøren i Louisiana, Kathleen Babineaux, henvender seg til det internasjonale samfunn og ber om akutt medisinsk bistand. Det kommer straks svar fra den cubanske regjering i Havanna. De tilbyr å sende hjelp i form av humanitær bistand til New Orleans, og dessuten til Mississippi og Alabama som også har fått merke orkanen. Bistanden kan sendes innen 48 timer og vil bestå av en kontingent på 1600 leger som er spesialutdannet til denne type katastrofer. Med seg vil de ha alt nødvendig utstyr samt 36 tonn medisiner. Det kommer aldri noe svar på verken dette tilbudet eller på det som ble rettet direkte til president Bush. Imens dør mer enn 1800 mennesker, hovedsakelig fattige, i mangel av hjelp og behandling.

DETTE ORKANDRAMAET SATT ennå friskt i minne da Pakistan opplevde et av de verste jordskjelvene i landets historie, i Kashmir-regionen den 8. oktober 2005. Dette fikk alvorlige humanitære og sanitære følger, særlig i de mest tilbakeliggende og isolerte områdene i nord. Den 15. oktober ankom den første kontingenten med 200 cubanske akuttleger og flere tonn utstyr. Noen dager senere sendte Havanna av gårde det som trengtes for å montere og utruste tredve landsbysykehus i fjellområdene. Der hadde størsteparten av befolkningen aldri sett en lege og mange innbyggere ble kjent med et land som heter Cuba.

For å ikke bryte de muslimske tradisjoner i Pakistan, dekket cubanske kvinner til sitt hår med slør. De utgjorde 44 prosent av de nesten 3000 legene som var utplassert i Pakistan helt til mai i år. Det tok ikke lang tid før en god tone oppstod og mange pakistanske menn godtok at deres kone eller datter kunne bli behandlet av en mannlig lege. Ved slutten av april 2006, ikke lenge før deres avreise, hadde det cubanske legetemaet behandlet halvannen million pasienter, hovedsakelig kvinner, og utført rundt 13 000 kirurgiske inngrep. Bare et fåtall pasienter med meget vanskelige skader ble man nødt til å transportere til den cubanske hovedstaden for behandling. Pakistans president, Pervez Musharraf, som er venn av Bush og én av USAs store allierte, har offentlig gått ut og takket de cubanske myndighetene. Han innrømmer at bistanden fra dette lille vestindiske landet var den viktigste av all hjelp de mottok i forbindelse med katastrofen.

DEN FØRSTE INTERNASJONALE cubanske medisinske enhet ble opprettet i 1963. Da dro enhetens 58 leger og helseteknikere til det nylig selvstendige Algerie. I 1998 begynte den cubanske regjeringen å organisere massiv medisinsk bistand til fattige land berørt av naturkatastrofer. Etter syklonene «George» og «Mitch» sine herjinger i Mellom-Amerika og i Karibia, stilte Cuba til rådighet leger og sykepleiere som kunne jobbe i et helseprogram. Den Dominikanske Republikk, Honduras, Guatemala, Nicaragua, Haiti og Belize takket ja til denne bistanden.

Cuba foreslo dessuten å sende massiv medisinsk hjelp til Haiti der befolkningen lever med en evig mangel på medisinsk behandling. I 1998 foreslo den cubanske regjeringen til og med til den tidligere kolonimakten Frankrike at de skulle inngå en slags humanitær forening for å hjelpe den haitiske befolkning. Fra Paris kom det imidlertid ingen svar. Den franske regjering bestemte imidlertid til slutt, i 2004, å sende militære tropper… Cuba utplasserte sine leger – 2500 har vært innom øya Haiti siden 1998 – med så mye medisiner som landets lille økonomi gav rom for.

DET AT DENNE BISTANDEN er både effektiv og gratis, samt at disse nye «barfotede» legene arbeider i områder hvor selv deres lokale kolleger nekter å dra (fordi «klientene» er fattige eller fordi det er utrygt og vanskelig å komme til…), gjør at andre land, særlig afrikanske, ber om hjelp fra dette bistandsprogrammet. Det cubanske helsepersonellet lønnes av den cubanske regjering.
Fra 1963 til slutten av 2005, har mer enn 100 000 leger og helseteknikere fra denne enheten grepet inn i 97 land, særlig i Afrika og i Latin-Amerika.¹ I mars 2006 fantes det 25 000 arbeidene i 68 land. Dette er en utplassering av medisinsk personell som selv ikke Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan yte. Organisasjonen Leger uten grenser sendte på sin side 2049 leger og sykepleiere til utlandet i 2003 og 2290 i 2004.² Så kan man legge til all behandling enheten utfører på cubansk territorium, der man ofte må frakte de alvorligst syke fra hvilket land det måtte dreie seg om. Det var for eksempel i Havanna at Kim Phuc ble behandlet. Det var den lille jenta fra Nick Ut sitt fotografi som rørte hele verden, hun som løper naken langs veien i Vietnam med huden som brenner etter den amerikanske hærens napalmbombing. Cuba tok også imot barn og voksne, totalt mer enn 19 000, fra de tre russiske republikkene som ble berørt av Tsjernobyl-katastrofen i 1986.

Cuba har erfaring med aidsforebygging – smitte av hiv-viruset ligger på 0,09 prosent på Cuba i motsetning til USA som ligger på 0,6 prosent. Under FNs generalforsamling sitt ekstraordinære møte for samtaler omkring aids i juli 2001, stilte Cuba til rådighet «leger, pedagoger, psykologer og andre nødvendige spesialister som kunne gi råd og samarbeide i forbyggende kampanjer mot aids og andre sykdommer. Nødvendig utstyr og diagnosekit for basisprosjekt i aidsforbygging, antivirusbehandling for 30 000 pasienter…». Hvis prosjektet ble godkjent «ville det være nok at det internasjonale samfunnet stilte med råvarene for medisiner. Cuba ville ikke ta noen fortjeneste og ville til og med selv stå for lønningene til sitt medisinske personell.»

Forslaget slo ikke igjennom. Men åtte afrikanske land og seks latinamerikanske land får hjelp av et forebyggende aidsprogram der man fokuserer på utdanning. Programmet åpnet for radio- og/ eller tv-sendinger, og dessuten for behandling av mer enn to hundre tusen pasienter og til utdanning av mer enn en halv million helsearbeidere.

PÅ DET NÅVÆRENDE tidspunktet finnes det omtrent 14 000 cubanske leger i Venezuelas «barrios» (fattigstrøk). Caracas og Havanna lanserte dessuten Operasjon Milagro (mirakel) som bidro til at mer enn 80 000 venezuelanere fikk tilbake synet helt gratis i løpet av de første månedene i 2005. Mange av disse led av grå eller grønn stær, og måtte transporteres til Cuba for å opereres der.³ Dette programmet dreier seg i stor grad om mennesker i Latin-Amerika og i Karibia som lider av blindhet og andre øyesykdommer. Venezuela bidrar finansielt, mens Cuba sørger for spesialister, kirurgisk utstyr samt infrastruktur for pleie av syke i løpet av deres behandlingsopphold på Cuba.

Inntil i dag har ingen regjering, privat foretak eller internasjonal organisasjon klart å strukturere et verdensomspennende medisinsk program i like stor skala eller vært i stand til å yte storstilt bistand til mennesker som trenger behandling. I forbindelse med Operasjon Milagro er det forventet at man vil operere øynene til rundt en million mennesker per år…

BARE NOEN TIMER før han inntok sitt presidentverv, i desember 2005, var det med den cubanske regjeringen at Evo Morales undertegnet sin første internasjonale avtale. Avtalen opprettet en cubansk-boliviansk enhet for gratis øyebehandling. Foruten det nasjonale øyeinstituttet i La Paz, nylig utrustet av Cuba, vil programmet stille til rådighet et medisinsk senter i byene Cochabamba og Santa Cruz. De unge bolivianske legene som nylig ble uteksaminert fra den latinamerikanske medisinske skolen (ELAM) vil delta i dette prosjektet.
Skolen åpnet i 1998, da Cuba begynte å sende leger til de karibiske øyer og Mellom-Amerika. Den holder til i en gammel marinebase i forstaden til Havanna og utdanner unge fra fattige familier fra hele det amerikanske kontinentet, inkludert USA (men det er også hundrevis av afrikanske, arabiske, asiatiske og selv europeiske studenter). De énogtyve medisinske fakultetene på Cuba inngår i utdanningen. I juli ble de første 1610 latinamerikanske studentene 2005 uteksaminert. Hvert år er det rundt 20 00 unge som begynner på skolen. Alle er sikret gratis utdanning, mat, bolig og medisinsk utstyr til praksis. Til gjengjeld forplikter de seg til å vende tilbake til hjemlandet og behandle sine landsmenn.⁴

Av ideologiske grunner har lege- og øyelegeforeninger i flere land lansert motkampanjer mot dette tiltaket. I tidsskriftet til det argentinske Råd for øyemedisin for eksempel stiller man seg kritisk til øyeleger fra Cuba: «Vi vet ikke om de er ordentlige leger».⁵ Ikke lenge etter kunngjorde rådet at det vil «ta skritt» sammen med uavhengige humanitære organisasjoner (NGO) for å finansiere et liknende program.

I Nicaragua nektet først presidenten disse legenes tilstedeværelse i landet, trass i orkanen «Mitch» sine omfattende ødeleggelsene. I Venezuela har de vært siden 2002 og i dag er de i Bolivia. Men de lokale legene som arbeider i de konservative områder – hvor man anser legevitenskapen som en forretning rettet mot den betalingsdyktige del av befolkningen og hvor man nekter å dra til «favelaene» – raser mot disse veldedige legene for «inkompetanse», «ulovlig legepraksis», «illojal konkurranse»… I april 2005 ble 96 cubanske leger, som behandlet urinnvånere i den brasilianske staten Tocantins, tvunget til å reise etter en rettslig beslutning. Guvernøren i Tocantins var selv uenig i denne avgjørelsen, men kunne bare «anerkjenne det yrkesmessige motet til legene. De ble ønsket velkommen her og vi er dem en takk skyldig».

Protester og politisk press fra legeforeninger øker i takt med det voksende antall unge som uteksamineres ved cubanske universiteter. Nyutdannete kolleger kan føre til en prisnedgang ved behandling eller til og med tilby liknende tjenester. Det vil bety at medisinsk behandling ikke lenger vil være en elitistisk tjeneste og ren handelsvare.

ANDRE FAKTORER SETTER desstuen en stopper for at utdanning fra Cuba blir anerkjent i utlandet. I Chile finnes det mange unge som har utdannet seg på Cuba. Men på grunn av skyhøye priser på offentlige stempler og andre nødvendige byråkratiske etapper, får de ikke godkjent sin medisinske tittel. Men, som den britiske tv-kanalen BBC beroliger med, selv om de latinamerikanske legeforeningene holder på sitt, «vil de kunne møte vanskeligheter med å få støtte fra befolkningen som har stadig dårligere tilgang til helsetjenester og som anser dette programmet som et lys i enden av tunnelen.»⁶ Det er de amerikanske studentene på Cuba som har det tøffest. De risikerer en straff på ti års fengsel og bøter opp til 200 000 dollar. Amerikanske lover om handelsblokade forbyr dem faktisk å reise til Cuba! Men i USA, hvor førtifem millioner mennesker lever uten helseforsikring, koster det rundt 300 000 dollar for å bli lege.

Noen mener at denne «humanitære» bistanden bare er en PR-stunt, en ren «investering» for at den cubanske regjering skal kunne høste uventet diplomatisk støtte i lys av USAs vedvarende fiendtlige innstilling. Eksempelvis ble Cuba valgt inn i FNs råd for menneskerettigheter, opprettet i mars 2006, ved hemmelig avstemming. Landet fikk støtte fra minst 96 av 191 medlemsland i FN (samtidig som Nicaragua, Peru og Venezuelas kandidaturer ble nedstemt, selv om disse landene har politisk mangfold). Ifølge en vestlig diplomat framstår Cubas utsendte leger til utlandet som «et tiltak som gagner så mange mennesker at det burde bli hyllet selv av landets politiske fiender».⁷

oversatt av C.S.C.<.1 I 2005 befant land som mottok bistand seg i de mest fattigste områdene av de seks latinamerikanske landene og de tjue afrikanske landene. Ved utgangen av 2005 har det blitt utført mer enn 500 000 fødsler, 1 657 867 kirurgiske inngrep og innført nesten 9 millioner vaksiner.
2 Ifølge Leger uten grenser sin årsrapport fra 2004.

3 I størsteparten av landene i området koster det minimum 600 dollar for en operasjon av grå stær.

4 Flere prosjekt forener regjeringen i Venezuela og det på Cuba. Blant annet er det å utdanne gratis 10 000 latinamerikanske leger per år, det vil si 100 000 på ti år, ikke bare ved cubanske universiteter, men også i et program som er under utvikling i Venezuela.

5 Periódico Informativo Oftalmológico, nr. 37, Buenos Aires, 26. desember 2005.

6 BBC, 5. april 2001.

7 BBC, 5. april 2001.