For skarpt for norsk TV?

Tre norske dokumentarfilmer med viktig samfunnskritisk budskap har i år blitt avvist av NRK og TV2. Alle tre er laget av frittstående filmprodusenter. Alle tre avslører dramatiske sannheter – om henholdsvis norsk våpeneksport (Et lite stykke Norge), matproduksjon (Smaken av hund) og forvaltning av oljeressursene (Peak oil). Formen kan kalles aggressiv, filmene holder en skarp tone med mange spissformuleringer, og vinklingen uttrykker sterkt personlig engasjement. Filmene har også det til felles at alt er godt dokumentert. De som er omtalt i filmene har ikke klaget på faktafeil.

Men alle filmene fikk rødt lys. En av de tre regissørene snakker direkte om forhåndssensur av dokumentarer som utfordrer viktige statlige og private interesser. De to andre filmskapere antyder det samme. Når Le Monde diplomatique ser nærmere på sakene, tyder mye på at det var mer alvorlige grunner bak avslagene enn filmenes til dels provoserende form og spesielle virkemidler.

Best gikk det med Erling Borgens Et lite stykke Norge, vraket av NRK i slutten av mars. Konkurrenten TV2 var rask på pletten for å overta visningsretten. – Jeg hadde flaks, sier Erling Borgen til Le Monde diplomatique. Den tidligere mangeårige NRK-reporteren, nå leder i TV-stiftelsen INNSIKT, har vært åpen om sitt fredsengasjement siden han sluttet i NRK: – Jeg deltok aldri i fredsmarkeringer mens jeg jobbet på Marienlyst. Men nå er jeg en fri mann, i tillegg til å være journalist, påpeker han.

I Et lite stykke Norge, finansiert av Filmfondet, Fritt Ord og NRK, avslører Borgen med dramatiske virkemidler Norges dobbeltrolle som fredsnasjon og våpeneksportør/leverandør av tekniske tjenester til krigførende land. Filmen inngår i en serie på tre, som med Borgens ord er ment å «frata Norge dets uskyld». Underveis var NRK meget interessert i prosjektet og støttet det med i alt 750 000 kroner. I mars sa NRK nei til den første filmen. I slutten av juni ble hele kontrakten opphevet. Den gjensidige tilliten i prosjektet var blitt brutt.

Borgen forteller: – Jeg trodde jeg var ferdig som journalist. NRK erklærte plutselig at jeg hadde levert dårlig kvalitet, ubalansert framstilling og at jeg ikke hadde gjort nok for å få bedriftene og politikerne i tale. Men jeg møtte bastant taushet hos Aker Kværner, det virket som om de fulgte en bevisst mediestrategi.

– NRK antydet dessuten at filmen ikke var sannferdig. Påstandene kom etter mange måneders tett oppfølging og muntlig bifall fra NRKs prosjektleder Tore Tomter, som da hadde gitt meg grønt lys til å lydmikse. Noen dager senere kunne han fortelle at ledelsen i NRK tok programmet ut av hans ansvarsområde og overførte det til Faktaavdelingen. Det skal ha skjedd etter en skriftlig henvendelse fra Aker Kværner til NRK-sjef John Bernander, sier Borgen til Le Monde diplomatique.

FAKTASJEF LARS KRISTIANSEN ba Erling Borgen om en detaljert metoderapport – basert på deres 12 siders notat som påpekte ca. 90 uklare eller kritikkverdige punkter i dokumentaren. Notatet, som Le Monde diplomatique har fått lese, er skrevet av Lars Kristiansen og Egil Sundvor. Her står bl.a. følgende om Borgens kritikk av Aker Kværner som leverandør av tekniske tjenester til Guantanamo-basen på Cuba: «Dokumentaren utdyper ikke om det er riktig eller galt eller i strid med regler å arbeide på basen eller på fengselet. Mao: Normalt oppdrag på en alliert militærbase mistenkeliggjøres.»

– Jeg har laget 80 dokumentarfilmer. Det er første gang jeg er blitt bedt om å levere en metoderapport, sier han Erling Borgen. Heller ikke Tore Tomter, på direkte spørsmål fra Le Monde diplomatique, kan huske at en lignende metoderapport er blitt påkrevet i forbindelse med en dokumentarfilm noen gang tidligere. Tomter er et sentralt navn i innkjøp av dokumentarer i NRK.

Borgen leverte en svært detaljert rapport tilbake i løpet av to dager:

– Jeg sa meg villig til å gjøre endringer, men fikk+ høre at det ville være for krevende og for sent. Jeg opplevde det som «kafkask» at hele Medie-Norge diskuterte en film ingen hadde sett, bortsett fra noen få journalister og venner. Enda verre var at debatten dreide seg om Borgen og NRK, ikke om Norges krigsengasjement og våpenhandel, sier han til Le Monde diplomatique.

DE TO ANDRE filmene hadde mindre flaks enn Et lite stykke Norge. De hadde ingen redaksjonssjef som sto klar til å overta visningsretten. Filmene vises derfor på filmfestivalene og privat – i hjemmene, på skolene, på arbeidsplassene og i utlandet. Produsentene tyr til alternativ distribusjon. Det minner om samizdat, tidligere øst-europeiske undergrunnspublikasjoner distribuert gjennom private nettverk. Den store forskjellen er at de norske filmene er produsert med offentlig støtte og at det ikke er straffbart å se dem.

Smaken av hund av Jon Martin Førland og Are Syvertsen i filmselskapet Incakola, ble for utfordrende i virkemidlene for TV2. Førland forteller om bakgrunnen: – Vi avslørte kommunikasjonsbedraget fra norsk matindustri. Samvirkeindustrien – Gilde, Tine, Prior og Felleskjøpet – lager myter om den rene og etiske norske maten. Avstanden mellom det som fortelles og det som finner sted, er sjokkerende. Derfor ble også filmen sjokkerende, sier han til Le Monde diplomatique.

NRK vurderte og forkastet filmprosjektet på et tidlig tidspunkt. TV2 sa ja til å samarbeide, men trakk seg da filmen var produsert ferdig og vist for de omtalte i dokumentaren. – De mislikte naturligvis det de så, sier Førland. – Vi tror at denne misnøyen, sterkt uttrykt av blant andre informasjonssjef Ottar Løvik i Landbruksdepartementet, ble avgjørende. Løvik truet med å klage filmen inn til Pressens Faglige Utvalg.

Førland mener tv-kanalens bekymring for annonsekronene også kunne ha spilt en rolle i avgjørelsen om ikke å sende filmen. TV2 begrunnet avslaget bl.a. med at kameraet tilsynelatende var slått av mens opptakk fortsatt pågikk. De ble brukt i filmen. Førland spør retorisk: – Hva kunne vi gjøre? Hvilken matprodusent ville fortelle sannheten for åpent kamera når sannheten skremmer vettet av kundene? Jeg har opplevd festivalpublikum komme bort til meg og si «Det er ubegripelig at filmen ble stoppet på grunn av ’lureri’ med kamera. Den avslører jo det største lureriet om maten vi spiser!». (…)