Med skjerpet blikk

Et av fjernsynshistoriens dokumenter er 17 cm langt og måler 3,5 cm på sitt bredeste. Det er skjeen Franz Beckenbauer tjente sitt første TV-honorar med i 1966: han spiste posesuppe fra Knorr. I dag ligger relikviet på en silkepute med broderte gullsømmer i fotballkabinettet til Deutsches Fernsehmuseum Berlin (Det tyske fjernsynsmuseet i Berlin) – på Potsdam-plassen. Ved siden av skjeen ligger et gulnet A4-ark fra generalkontoret til NWDR (Den nordvesttyske kringkasting), datert 24. februar 1950 – et vitne fra et annet skjebnesvangert vendepunkt i radio- og fjernsynshistorien. Før den datoen ble alle fotballreportasjene takknemlig mottatt av klubbene og ingen tenkte på penger og lisenser.

Det er gått 16 år siden Erwin Leiser, Eberhard Fechner og Hans-Geert Falkenberg tok de første initiativene til fjernsynsmuseet fram til det ble åpnet nylig. I speilsalen singler det et fyrverkeri av fjernsynsklipp over den besøkende. Stahlnetz¹ skremmer, Hänschen Rosenthal hopper Dalli, Dalli², Günter Gaus³ viser bakhodet sitt. Lykkehjulet raser. Der er Hella von Sinnen⁴ og ser troskyldig på oss. Fjernsynet – en barndomsdrøm. Mediet leker seg med dets magi.

Mediet har fått et hjem hos stiftelsen Deutsche Kinemathek (Tyske kinematek). Sjefen for stiftelsen gjennom mange år, Hans Helmut Prinzler, var en ivrig forkjemper for fjernsynshistorieutstillingen. 1200 kvadratmeter er ikke mye når man skal dokumentere et medium som etter hvert spiller i dusinvis av kanaler. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. ARD, et arbeidsfellesskap for Tysklands offentlige kringkastere, og ZDF ønsker i sterk grad imøtekomme flertallet av lisensbetalerne. Likevel ligger de fleste av deres kvalitetsarbeider langt foran BBC, uoppnåelig for andre fjernsynsnasjoner.

DET ER BLITT ivaretatt et magasin med tusen tonn magnetiske bildeopptak og videobånd som nå skal gjennom en tidkrevende digitalisering. Ulempen: For å kunne presentere de mest inntrykksfulle produksjonene for de besøkende i programgalleriet, må rettighetshavere omhyggelig kunngjøres og honorarer utbetales. Dette lykkes ikke alltid utstillingsmakerne med. Opphavsretten er ingen venn av museumsbransjen. Så langt kan den besøkende velge mellom 200 programmer i galleriet. På skjermen får han favorittene sine presentert, i tillegg til produksjonsinformasjon, innholdsforklaringer og anmeldelser, som for eksempel en TV-versjon av Bertolt Brechts Die Gewehre der Frau Carrar (Fru Carrars geværer) fra 50-tallet. Det blir vist legender fra fjernsynshistorien som knytter opplevelsene til flere generasjoner sammen. Alle sjangrer er representert: nyheter og barne-TV, sport og underholdning. Fjernsyn Øst og fjernsyn Vest forenes til en fellestysk fjernsynshistorie der ikke bare tyske produksjoner blir bevart for framtiden, men alt som ga publikum frysninger foran TV-skjermene, det fornøyelige og det som rørte en til tårer.

Direktør Peter Paul Kubitz og hans rådgivere vil gjennom sitt utvalg dokumentere at kvalitet ikke er et privilegium bare for kanalene Arte og 3sat, men at også populær-TV kan oppfylle de høyeste kravene. Den besøkende skal ikke bare sveve rundt i minner, han skal også skjerpe sin dømmekraft overfor mediet når han betrakter bildene. I samarbeid med Adolf Grimme-Instituttet og den Tyske og Bayerske Fjernsynsprisen blir det aktuelle innholdet hvert år utvidet med nye produksjoner. Fjernsynsmuseets spesialarrangementer skal gjøre det til et framtidsverksted for fagmannen og bidra til å sette produksjonsstandarder.
DEN SOM KIKKER misunnelig på Institut National de l’Audiovisual (INA) i Paris og på Museum of Television and Radio i New York, som fyller hele bygninger med sine arkiver og eksponeringer, må ikke falle i total resignasjon når de ser de to etasjene på Potsdam-plassen. I likhet med filmmuseet like i nærheten har det lyktes arkitektene og utstillingsmakerne å dokumentere fjernsynshistoriens presise data i tillegg til mediespetakkelet. Det som mangler, er en dokumentasjon av radiohistorien, noe som er en selvfølge i Paris og New York. Radioen var folkeuniversitet, Goebbels kjeft, fiendens kanal og sosialistisk spilloppmaker.

Fjernsynet er derimot et barn av fredeligere tider, et produkt av det tyske «Wirtschaftswunder». Det liker å gjøre det koselig. Allerede i nazitida startet propagandaministeren prøvesendinger på «Heil Hitler!» og Wünsch Dir was-TV for tyske militærsykehus. Og DDR hadde ikke bare løgnbaronen Karl-Eduard von Schnitzler med sin Schwarzer Kanal, men også den sovjetiske majoren Boris Stokolov, som snattet sangen om den vakre enga (Der sch...nste Wiesengrund), og flere tusen DDR-borgere sang med.

Radioen mangler fordi pengene tok slutt. Først da forbundsrepublikken tok fjernsynsmuseet opp i det statseide Tyske kinemateket og lovte å dekke leieutgiftene i 25 år, i alt 800 000 euro, og først da EU og tysk Lotto innvilget 3,8 millioner euro til byggingen, og først da Berliner Wasserwerke (Berlins Vannverk), som i dag heter Veoila, ga 4 millioner til driftskostnader, først da lot prosjektet seg realisere.

ARD og ZDF bidrar med Det tyske kringkastingsarkivet, filmsamlinger og kopieringspenger. De har hittil gitt bortimot en million euro og fortsetter å betale. Men de vil også tvinge de kommersielle medieaktørene til å være med. Alle vil riktignok tjene penger på fjernsyn – medeiere og netteiere, kabel- og satelittselskaper, opphavsretthavere, fotballproffer, Telekom og «private equity», men inngangspenger for fjernsynsmuseet er det ingen som vil betale. De private er med uten å betale, for deres produksjoner blir også vist på museet.

1200 kvadratmeter er ikke hele fjernsynshistorien. Det meste ligger lagret i TV-kanalenes arkiver. Fjernsynsmuseets suksess kan man måle utifra om det også lykkes å løfte fram disse skattene, dokumentere dem og gjøre dem tilgjengelige for publikum og forskning. Peter Paul Kubitz vil gjøre avtaler med Phoenix, ZDFs forbilledlige teaterkanal, og ARDs digitale program om spesialutstillinger i museet. Enhver TV-skjerm i enhver husholdning skal være en filial av fjernsynsmuseet. Teknikken gjør det mulig.

© norske Diplo / Die Zeit
1 Stahlnetz: tysk kriminalserie basert på faktiske hendelser, produsert av NDR (Den nordtyske kringkasting). Serien ble først vist i perioden 1958-68 og er en forgjenger til dagens Tatort.

2 Dalli, Dalli: et populært TV-show ledet av Hans Rosenthal, produsert av ZDF (tysk TV2), 156 sendinger mellom 1971 og 1986.

3 Günter Gaus: ble kjent gjennom programserien Zur Person (ZDF fra 1963); intervjuer med bl.a politikere og kunstnere. Regnes i dag som klassikere og sendes stadig i reprise.

4 Hella von Sinnen: tysk TV-entertainer og komiker, ble kjent som programleder for showet Alles nichts oder?! (Alt ingenting eller?!), (RTL, 1988)