Den «kinesiske mentaliteten»

Vil vi aldri slutte å vingle mellom fascinasjon og frykt overfor til
Kina? En forståelse for dette landet har ennå ikke blitt utarbeidet, i det
minste hvis man vil unngå kategoriene Vesten projiserer på landet. Den
vitenskapelige disiplinen sinologi har utvilsomt en del av ansvaret for
dette. Den trekker seg ofte tilbake til en idéhistorie som skaper en lærd,
monografisk viten. Dermed avføder den ingen kritiske spørsmål. Den overlater
feltet til en spredning av ulike diskurser om Kina gjennom mediene. Disse
nærmer seg til tider en «kinagalskap» som blander ukebladssetninger om
«selvutvikling» med en ekstatisk opplevelse av selv det minste kalligrafiske
ideogrammet, eller våte erobringsdrømmer til bedriftsledere bevæpnet med Sun
Zi¹ og Feng Shui (den kinesiske
«spådomskunsten»).

Er det mulig å komme seg ut av denne blindveien? Spørsmålet er viktigere
enn noensinne siden Kina tydeligvis er på vei tilbake til den internasjonale
scenen. Hvis man både vil unngå å bli innsperret i lærdheten og å bli
forført av de rent ideologiske diskursene, er den eneste løsningen å forene
den filosofiske problematiseringen og yrket som sinolog. Dette må
selvfølgelig gjøres med forsiktighet og tålmodighet, fordi med en gang
selvfølgelighetene og avisoverskriftene forlates blir spørsmålene
vanskelige. Spørsmålene vi her nærmer oss dreier seg om hva som står på
spill og hvor grensene går for vestliggjøringen av Kina.

Vi må ha i minne at det ikke er Kina som har valgt å møte
Vesten. Det er Vesten som har oppsøkt Kina, og det to ganger. Først i det
16. århundret, siden i det 19. århundret. Det første møtet var heller mildt.
Det var misjonærer som trodde de skulle klare å omvende kineserne uten å
møte motstand, slik de kom til å omvende indianerne i Amerika. De ble svært
fort skuffet. På den andre siden ble det andre møtet ikke utført av
misjonærer, men kanoner, og da kun med økonomiske motiver knyttet til
opiumstrafikken. Det var i denne dramatiske konteksten at Kina i all hast og
smertefullt måtte «låne» fra Europa, og sette seg bak skolebenken på de
områdene (økonomi, teknologi, vitenskap) Vestens overlegenhet trengte seg
på.

Det er nødvendig å vende tilbake til disse historiske punktene, fordi
den aktuelle kinesiske maktøkningen har en tendens til å skjule dette
innledende traumet. Det er fortsatt dette traumet som i det skjulte
forordner alle forbindelsene Kina har til omverdenen. Riktignok har landet
blitt erobret flere ganger forut for det 19. århundret, men da har det vært
av nomadiske folkeslag i periferien, som ikke ville annet enn å la seg
«sivilisere», det vil si kinesifisere. I møte med europeerne befant Kina seg
for første gang i historien stilt overfor erobrere som ikke var fornøyd med
å ha erobret landet, men ville også innføre sin sivilisasjon. Herav kommer
det store spørsmålet som Kina formulerte i den verste perioden av
avhengighet på begynnelsen av 1900-tallet: hvordan ta igjen og gå forbi
Vesten? Dette har gitt rom for en hel rekke av overføringer og tilpassinger
av vestlige modeller, først og fremst innen vitenskap og politikk.

Hvor befinner vi oss i denne vestliggjøringsprosessen? Kina er i
ferd med å ta Vesten igjen og begynner å gå forbi. Hvordan uttrykker dette
lånet fra Vesten seg i forhold til det som, øyensynlig, synes å komme fra
den kinesiske «tradisjonen»? Kina virker å være i stand til å leve med begge
eller å holde den ene i bakhånd og i skyggen av den andre. Kina «bruker
begge beina», som president Mao Zedong sa, det vil si gå framover med den
vestlige foten mens det støtter seg på den andre. Dette er årsaken til det
sameksisterende og overlappende samfunnet man i dag ser. Det finnes for
eksempel to legevitenskaper, kinesisk og vestlig (eller to kjøkken, osv.)
Det er mulig å la seg operere (med europeiskimportert kirurgi), eller la seg
behandle med akupunktur og planter. Det samme er tilfellet ved
universitetene. Her er det institutter for vestlig filosofi ved siden av
institutter for kinesisk tenkning. Det er som om et dobbelt «tastatur»
gradvis har blitt installert i sinnene.

Ofte innvendes det at kineserne for øyeblikket styrer på samme måte som
oss, fordi de planlegger og lager modeller på samme måte som vi gjør, osv.
Det har jeg ingen problemer med å si meg enig i. Dette må ikke gjøre at vi
glemmer at kineserne, ved å fullt ut utnytte ressursene de finner i våre
tenkemåter, også tar vare på muligheten for å gripe tilbake til de
ressursene de har vevd fram i løpet av årtusener. Dette gjør at de nå har
den betydelige fordelen med å kunne krysse ressursene, noe de også gjør
strategisk.

Virkningene kan vi se i alle internasjonale relasjoner. Ta for eksempel
tilfellet med et europeisk selskap som forhandler om en kontrakt i Kina. Alt
kan begynne veldig bra. Bedre enn bra, ettersom europeerne sitter rundt
forhandlingsbordet med kinesere som i likhet med dem har gått på Ecole
polytechnique (Paris) eller Stanford University (California). De snakker
perfekt engelsk. De vet å lage modeller. Likevel, mens alt synes å bade i
denne typen flytende og selvsikker «medialekt» som juridisk-økonomisk
bedriftsengelsk er, merker man (noen ganger litt sent) at noe annet diskret
er i ferd med å utspille seg. Plutselig befinner man seg på vei til å bli
utnyttet. Situasjonen, eller mer presist det jeg kaller situasjonens
potensialitet, forvandles progressivt. Den ene partens posisjon blir
behagelig mens den andre destabiliseres. Det ender med å bringe deg ut av
fatningen.

Kineserne benytter seg godt av deres bi-kulturalitet. De har til og med
forstått fordelene den kan bringe. Ting skjer svært fort. For tiden kan man
observere en rekke bøker om den «kinesiske mentaliteten» i de kinesiske
bokhandlene. Det er heller ikke sjeldent man hører av dem: «I bunn ligger
deres vestlige logikk, men det finnes også en annen tenkning, vår tenkning.»
Dette styrker både parallellen og dermed gapet mellom Kina og Europa. Ti år
tidligere var det fortsatt en slags taus aksept i Kina av at man måtte
passere under buegangene til den vestlige kulturen. Er dette fortsatt
tilfellet? En annen diskurs brer om seg: «Deres europeiske normer, er nå
passéŠ»

Mange kinesere mener at Europas storhetstid nå er et
tilbakelagt stadium, ettersom dette stadiet kun var fruktbart under visse
ekspansjonsbetingelser som ikke lenger er til stede. Kina er i tillegg
uunngåelige, gjennom en stille forvandling, i ferd med å bli
en av de nye «verdenslederne». Kina forsøker ikke lenger å påtvinge seg på
en pretensiøs måte, som er lett å motvirke. Landet gjør det på sin egen
måte, det vil si på en fortynnet, diffus, progressiv og tilsynelatende vag
måte. Fra et kinesisk synspunkt er verden i bunn og grunn bare i ferd med å
gjenfinne sin normale evolusjon. Vi er simpelthen ved slutten av en lang
historisk parentes, markert av den europeiske kulturens brutale iver.
Øyeblikket er dermed kommet for å gjenoppta kontakten med den forutgående
historien. (…)