Den politiske dokumentaren

Dokumentarfilmen White Ravens Nightmare in Chechnya er en tre timers gjennomgang av russere, unge gutter og deres berørte familier, fattige «jobbsøkere», videoopptak fra krigssoner slik krigen i Tsjetsjenia ødela deres liv.

Russeren som blir intervjuet forteller etter hvert motvillig. Han ville egentlig ikke grave i fortiden som soldat i Tsjetsjenia. Men marerittet hadde hjemsøkt ham i ti år: Kameraten ble skutt i ryggen av en av de kvinnelige skarpskytterne kvinner som opererte på egenhånd. Da de fanget henne, var han så rasende at han tok tak i det lange håret hennes, og svingte henne med all makt rett i muren med hodet først. Han sto igjen med skalpen i hendene. Hodeskallen knuste, delte seg, massen rant ut. Vi skjønte nå hva han hadde ment med stadig å nevne «håret hennes!». Hun ble bare fjorten år.

Erling Borgen

Hva følte jeg etter denne dokumentaren? Medfølelse med ofrene? Avmakt? Sinne overfør krigsindustrien, Putins statsterrorisme, og hvor lett man lurer ressurssvake inn i krig? Lettet over at jeg bor i Norge? Ansvar for å gjøre mer? Bildene og ansiktene fulgte meg gjennom natten og videre.

Samfunnskritikk oppnådd gjennom en politisk dokumentar, kan skyldes dens gode fortelling og appell til følelsene. Når vi ser uskyldige lemlestede barn i Afghanistan (Et lite stykke Norge) eller krigsscener der mennesker drepes så berøres vi. Vi røres ved, blir beveget, og noen blir med i bevegelser og arbeider for å hjelpe. De beste av disse filmene kan virke inn i fremtiden, slik surrealisten André Breton en gang skrev: «Kunstverket har verdi bare i den grad det gjennomsitres av fremtidens reflekser.»

Oslo Dokumentarkino viste film og arrangerte debatt i samarbeid med Fredsforskningsinstituttet (PRIO) og andre rundt tre filmer fra
Tsjetsjenia i slutten av september. Både den nevnte dokumentaren, men også Coca, The Dove from Chechnya (overgrepene gjort mot sivilbefolkningen) og The 3 Rooms of Melancholia (barn preget av krigen), er sterk kost fra virkelighetens Tsjetsjenia.¹
Og det blir mer dokumentar med Film Fra Sør sin festival den 5. 15. oktober i Oslo.² En rekke av filmene tar opp samfunnskritiske problemstillinger i Iran eller Midtøsten eksempelvis
Hamas: Behind the Mask (om organisasjonen Hamas sin fremvekst) eller Avenge but One of My Two Eyes (om israelernes historie). Fra Iran kommer også den kjente filmskaperen Abbas Kiarostami (se utstillingsbilder³ i denne avis).

Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft, som festivalsjef Lasse Skagen påpeker (se side 20).

Le Monde diplomatique arrangerte 21. september et debattmøte om den politiske dokumentarens kår til fullsatt sal hos Fritt Ord i Oslo.
Erling Borgen kritiserte i et flammende innlegg NRK for å ha avvist hans dokumentar Et lite stykke Norge uten god grunn en film som blant annet gikk grundig til verks i å dokumentere norske Aker Kværners deltakelse på Guantanamo.⁴ NRKs faktasjef Lars A. Kristiansen svarte Borgen i sitt innlegg med at de hadde vurdert hans dokumentar «journalistisk», dvs. at den ikke tilfredstilte normale objektive krav. Det hører til historien at forholdet var såpass anspent i våres, at NRK ifølge Borgen truet med å saksøke ham da han ønsket å vise filmen på Frogner kino i Oslo.

Men er ikke nettopp den «subjektive» argumenterende dokumentaren hva vi ønsker? Skal vår offentlighet opprettholde sitt demokratiske potensial, trenger vi tydelige kritiske meninger, også følelsesladet argumentasjon. Demokratiet vil alltid være et regulativt ideal noe man kan strekke seg mot. Ketil Magnussen i Oslo Dokumentarkino påpekte i sitt innlegg på debattmøtet at politisk dokumentar skiller seg fra øvrige dokumentar og tv-nyheter ved at den har tydelige meninger, er subjektiv: «Den politiske dokumentaren tar ofte stilling til saken den behandler og argumenterer for sitt synspunkt.» Han er en av flere som i dag viser uavhengig dokumentarfilm

Ketil Magnussen, Oslo dokumentarkino

ut fra en reaksjon på at de eksisterende kringkasterne har stivnet med en begrenset mulighet til radikal systemkritikk. Den uavhengige politiske dokumentaren gir som journalist og dokumentarist John Pilger nettopp skrev – et aktivt handlingsrom for engasjement.

Bente Roalsvig fra Fritt Ord påpekte på debattmøtet at de legger merke til et langt tidligere initiativ for viktige temaer hos dokumentaristene enn folk fra bokmiljøet. Dokumentarister er uredde og drar ofte ut til internasjonale konfliktområder. Dokumentaren kan dessuten virke direkte avslørende og er potensielt mer konfronterende enn rent tekstlige medier.

Det er mulig at de norske kringkasterne NRK og TV2 har lettere for å kjøpe inn radikal politisk dokumentar hvis det dreier seg om områder langt fra Norge.

Bente Roalsvig, Fritt Ord

Eksempelvis slik NRK viste en dokumentar om at Kennedy-drapet var utført av kubanerne. Eller Borgens avslørende film om amerikanske John D. Negroponte, tidligere ambassadør i Honduras og Irak nå sjef for National Intelligence i USA. Blir man kanskje lettere saksøkt av eksempelvis Gilde i Norge (jmf Smaken av hund⁵) enn regimer fra den andre siden av kloden? Ifølge Lars Kristiansen har NRK for tiden fått to rettssaker basert på dokumentarer på nakken.

Hva er egentlig film som kritisk medium? I filmen kan man ikke, interaktivt som skuespilleren i teateret, tilpasse seg publikums reaksjoner. Den er enveis. Siden vi ikke kan være like aktive som på en politisk debatt, demonstrasjon eller hendelse i virkeligheten, kan man spørre seg hvilken rolle vi som publikum foran skjermene har. Er vi virkelig så aktive og får et handlingsrom, slik Pilger påstår?

Men filmen kan ta nærbilder av mennesker, hendelser og steder en teaterscene aldri kan gjenskape. Dokumentaren kan intensivere fortellingen ved å sammenklippe og redigere virkeligheten. Og den politiske spillefilmen kan basere seg på «en sann historie» (se Venezia-biennalen side 14). I filmens barndom trodde flere at filmen skulle ta opp i seg kultverdien til kunsten

Til forskjell fra de gamle kunstverkene, slik de var innsmurt av kultisk aura og underdanig religiøsitet, har man med filmen (egentlig først fotografiet) fått et revolusjonært middel ifølge filosofen Walter
Benjamin.⁶ Billedkunsten har mistet sin enerådende makt på det visuelle området fotografi og film endret radikalt på kunstens betydning. I filmens barndom trodde også flere at filmen skulle ta opp i seg kultverdien til kunsten: «Filmen har ennå ikke oppdaget sin sanne oppgave, sine virkelige muligheter Š Det består i dens enestående evne til å gi naturlige midler en uforlignende suggererende kraft og utrykke det trolske, det vidunderlige og det overnaturlige.»⁷

Men hvor magisk er det egentlig, når vi lenge har blitt «trent» opp visuelt til å se film og bilder, og er vokst opp med tv-apparater og internettskjermer? Samtidig har det filmatiske en lang historie og noe begjærsaktig ved seg. Skulle en skrive filmens «begjærshistorie», kunne hun begynt med det første teateret av internasjonal berømmelse, et teater for alle de «tilfangetagne cineastene»: Platons hule (der man sitter lenket opp uten å se hvem som lager bildene, ei heller hvor lyset egentlig kom fra).

Samtidig lever vi i en tid der dokumentar og film også tilfredstiller vårt begjær etter å sjokkeres. Filmens begjærshistorie kan ikke skrives uten dette aspektet. Mange har inntrykk av at vi lever i en stadig mer faretruende tid og mediene omtaler villig «terrorister», selv om bevisene er tynne. Derfor skulle behovet for å utsette seg for sjokkeffekter være en tilpasning fra menneskets side til de farer som stadig truer om det skulle være trafikkulykker, økonomisk ruin eller krigens vold.

Er det slik at den politiske dokumentaren gradvis overtar rollen den visuelle kunsten har hatt som medium for refleksjon og engasjement? Benjamin påpekte for lenge siden at filmen ikke er like unik som et kunstverk kan være. Den er heller et teknisk reproduserbart medium sammenklippet, kopiert. Eller som i dag digitalisert og distribuert. Filmen skulle derfor ikke ha den kultverdien eller auraen som de gamle unike kunstverkene hadde. Men med den virkelighetorientering dokumentarfilmen har, og det virkelighetsbehov folk har i vår medierte hverdag kan vi ikke da spørre oss om ikke nettopp dagens radikale politiske dokumentar likevel oppnår en slags kultverdi?

For har ikke dagens hyperkonseptuelle visuelle kunst og århundrenes tradisjonelle billedkunst ofte banale politiske protester innholdsmessig? Hvem berøres av at kunstneren Vibeke Tandberg setter et hundehode på president Bush? Dagens visuelle kunst har lenge forsøkt å fange vår kritiske oppmerksomhet med sin kultiske aura, sine hvite gallerikuber, og lek med interne referanser eller fokus på sitt eget kunstmateriale. Men lykkes den i dagens visuelle kultur? Det er ikke rart at en kunstmønstring som Documenta hvert femte år i Kassel, har rettet seg mot den samfunnskritiske dokumentaren.

Selv om det finnes mye dårlig politisk dokumentar, er det som medium ypperlig som engasjert kommentar. Og i dag kan den radikale motstanden og den anarkistiske nettkulturen produsere sine kritiske lavbudsjettsdokumentarer og spre dem ut på internett. Slik den politiske dokumentaren Loose Change kritiserer Bush-administrasjonens offisielle 11. September-forklaring lastet ned av mer enn 10 millioner mennesker. Hvilken tekst blir lest, eller hvilket kunstverk blir sett s å raskt av så mange i dag?

© norske Diplo

Den norske utgaven av Le Monde diplomatique fokuserer på politisk film og dokumentar fremover. Vi vil stå i kontinuerlig kontakt med dokumentarister og kritikere, samt inngå i nettverket www.dokfront.no med Det norske filminstitutt, Oslo Dokumentarkino og Film fra Sør.

1 Se http://www.dokumentarkino.no

2 Se www.filmfrasor.no

3 Stenersen Mussem, fra 6. oktober 26. november i Oslo.

4 Se norske LMD, september 2006.

5 Nå skal det sies at TV2, faktisk har valgt å vise Smaken av hund likevel.

6 Se Kunstverket i reproduksjonsalderen, Gyldendal Fakkel 1975 (1963).

7 Alexandre Arnoux, Cinéma, Paris 1929