Et Europa i markedets hender?

Investeringer eller gigantisk bedrag? Da Den kalde krigen var over, satte offentlige myndigheter i så vel USA som Europa i verk omfattende program for å omstrukturere forsvarssektoren (overflødige militærbaser, overvokst våpenindustriŠ). Mellom 1991 og 1999 brukte Europakommisjonen over
900 millioner euro (7,2 milliarder NOK) på slike program. Denne finansieringen dekket omtrent 50 prosent av medlemsstatenes budsjetterte forbruk i denne sektoren, og om man regner med samtlige nasjonale initiativ i samme periode, kommer vi fram til en «investering» på nesten to milliarder euro (16 milliarder NOK).

Mens bidragsyterne trodde de var med på å skape en fredeligere verden, viser det seg imidlertid at kjøpmannslogikken og farene som hører globaliseringen til,¹ førte til en utvidelse uten like av det «militære industrielle systemet». Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved
Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er disse interessene som har staket ut kursen, og den kursen vil de holde i lang tid framover.

USA satte standarden allerede i 1993. Det amerikanske forsvarsdepartementet forsto raskt at det ikke lenger ville være mulig å f å i stand så saftige kontrakter som under Reagan-administrasjonen, og satte i verk en spektakulær prosess i forsvarssektoren. Denne prosessen ble helt og holdent lagt i hendene på aksjonærene og institusjonene som bidro med finanskapital (gjensidige fond, pensjonsfond og så videre) i alle fall helt til justisdepartementets forhindret Lockheed Martins prosjekterte overtakelse av Northrop Grumman for 8,3 milliarder dollar i 1998. Siden 2001 har imidlertid fusjoner mellom de store selskapene tatt seg opp igjen for alvor. Blant de viktigste kan nevnes
Northrop Grummans overtakelse av Newport News Building og TRW i 2002, for henholdsvis 2,6 og 7,8 milliarder dollar; L3-Communications overtakelse av
Titan for 2,65 milliarder dollar i 2005; og General Dynamics kjøp av Anteon for 2,2 milliarder dollar i 2006.

En del store selskap har som mål å fullstendig kontrollere den teknologiske delen av sektoren, for å bremse eventuelle konkurrenters innpass på markedet, og slik oppnå tilnærmet monopolstatus. Deres innflytelsesevne overfor offentlige myndigheter har økt betraktelig, og bidratt til militariseringen av USAs utenrikspolitikk.³ Forsvarssektoren var en stund nedprioritert til fordel for «den nye økonomien», men har litt etter litt gjenvunnet investorenes tillit. I 1999, med de første økningene i USAs forsvarsbudsjett
(særlig til materialutgifter), begynte sikkerhets- og forsvarssektorens børsindeks å krype oppover. Da Nasdaq-boblen sprakk våren 2000, ble denne tendensen bare forsterket. Det var imidlertid først og fremst attentatene den 11. september 2001 som åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre spekulanter. Den 17. september 2001, dagen børslokalene i Wall Street åpnet igjen etter attentatene, hadde aksjene i denne sektoren steget med mellom 15 og 30 prosent.

Nå, fem år senere, er investorenes entusiasme like sterk, noe den jevnt stigende DXS-indeksen (Spade Defense Index) bærer vitne om. DXS
består av de 58 mest likvide selskapene innen forsvarsmateriellmarkedet og sikkerhetsmarkedet. DXS-indeksen stiger stadig, og er et klart dementi på de nyklassiske økonomenes påstand om at finansmarkedet ser på bruk av militær vold med avsky. Fredens dividende er på vei ut. Med det 21. århundre ser vi begynnelsen på krigens dividende. (…)