Muslimsk feminisme

Studier om feminisme og dens samspill med islam er ennå sjelden vare på fransk. Derfor vil det sosiopolitiske studiet til Sonia Dayan-Herzbrun,
Femmes et politique au Moyen-Orient (Kvinner og politikk i Midtøsten)
leses med stor interesse.¹ Boken viser at helt siden andre halvdel av 1800-tallet har kvinner spilt avgjørende roller i nasjonalistiske bevegelser i denne regionen hvor islam er den mest utbredte trosretningen. «På den ene siden har man de som jobber for å finne en overensstemmelse mellom islam og kvinnefrigjøring. På den andre siden er det de som framhever det karakteristiske om at muslimske kvinner domineres, uavhengig av hvilket samfunn de befinner seg i», skriver forfatteren. Hun unngår dermed den vanlige oppfatning for heller å kunne analysere gitte samfunnssituasjoner og noen bestemte kamper.

Palestina og Egypt så de første kampene for nasjonal frigjøring og for kvinnefrigjøring i Midtøsten - noe historien har behandlet dårlig og som ennå er i virke. Faktisk kan ikke mann-kvinne-forholdet ses uavhengig av koloniherredømmet: «Hvordan kan man ta del i mennenes kamp, avfeie det foraktfulle blikket som de fleste vestlige gir arabiske og muslimske samfunn, og ikke dekke til polygami, familievold eller drap?». Det er slike spørsmål mange av de kjente kvinnefigurene har stilt. En av dem var Huda
Sharawi som ledet feministbevegelsen i Egypt fra 1923 til 1947 og som ogs å var den første kvinnen til å kaste sløret.

Forfatteren Dayan-Herzbrun stiller seg særlig kritisk til nasjonalismen som har oppstått og de militante aktivistene som har dukket opp. Hun spør seg om ikke dagens markante oppsving i bruken av slør er den måten både frie og ufrie kvinner får innpass i offentlige og politiske rom som frigjøringskampene ikke har klart å åpne for dem? Ved å støtte autoritære og korrupte regimer som ennå undertrykker kvinner, hvordan skal Vesten klare å framstå som en frigjører? I Midtøsten er det en annen og mer kompleks sammensetning av privatliv og politikk enn i Vesten, der feminister mener
«privatliv er politikk». Hvilke tanke- og handlingsmåter skal man da benytte for å kjempe mot allmenn underkastelse? For feminisme er ikke en holdning, men en kamp som går via kunnskaper som man skal dele og via en solidaritet som man må bygge.

Abderrahim Lamichichi er mer kritisk. I boken Femmes et Islam,
L¹impératif universell d¹égalité (Kvinner og Islam, Et universelt krav om likhet) åpner han med en oppsiktsvekkende tilstandsrapport om kvinners plass i dar al-Islam («islams hus»). Den svært så kunnskapsrike forfatteren går tilbake til «islams gullalder» for å understreke det som for ham er en virkelig tilbakegang. Dette gjelder spesielt med hensyn til erotikk, sex og lyst, men også i forhold til samfunn, utdanning og arbeid. Tilbakegangen har mer å gjøre med lokale tradisjoner og undertrykkende politiske regimer enn med islam som religion - selv om denne lett kan manipuleres av fundamentalister.

Mer optimistisk blir Lamichichi når han tar for seg muslimske kvinners rolle i Europa. Han vedder på at reformeringen av islam vil gå via dem. Han sier at debatten om den franske regjeringens ratifisering av en lov som forbyr prangende religiøse symboler på skolen «førte til dyp splittelse innen alle tankeretninger, og i alle politiske, faglige og religiøse organisasjoner». Likevel er den profilen han tegner av det islamske landskapet i Frankrike alt annet enn stereotypisk: «islam i Frankrike gir bildet av en fredelig religion som er godt forankret i det franske samfunnet».

Marina da Silva. Oversatt av C.S.C.

1 Sonia Dayan-Herzbrun, Femmes et politique au Moyen-Orient, L¹Harmattan, Paris, 2006, s. 159 (…)