På 80-tallet virket det som om britisk film kun var opptatt av fortiden. Trenden ble innledet med Chariots of Fire (Hugh Hudson, 1981) og sjangeren gjorde seg spesielt gjeldende gjennom Merchant-Ivorys filmer. Man henga seg hemningsløst til historiske dramaer hvor kostymer og dekorasjoner ble tillagt stor vekt. Sjangeren lå lysår unna enhver form for sosialrealisme. I de senere år derimot, er det temaer fra hverdagen som igjen står i søkelyset i britisk film. Dette er temaer som hadde sine glansdager tidlig på 60-tallet og som siden har stått i en sentral stilling i britisk fjernsynsdrama.
Det som kjennetegner en rekke av disse filmene (Beautiful Thing av Hettie Mac Donald, Secrets and Lies av Mike Leigh, Brassed Off av Mark Herman) er en følelse av håp. De gir en hengiven og endog lystelig beskrivelse av arbeiderklassen, og står i så henseende som motstykke til den vanlige diskursen om sosiale problemer i det britiske samfunn. Slik sett er man her langt unna Ken Loachs verk, eller filmene som tar for seg den sosiale misæren under de første Thatcher-årene, som for eksempel Bloody Kids av Stephen Frears (1979). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
