Finansielle trolldomskunster

Bretton Woods-systemet, implementert av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, ble opprettet etter 1945 for å forhindre repriser på mellomkrigstidens økonomiske kriser, som i stor grad forårsaket depresjon, fascisme og Den andre verdenskrig. Dette systemet kollapset imidlertid i 1971, da USA opphevet gullstandarden, og siden da har det vært flere økonomiske kriser, både små og store, med merkbare konsekvenser for IMF-medlemmene.

Verdensøkonomien har også gjennomgått dype og grunnleggende endringer, for det meste i forbindelse med transaksjoner over grensene, særlig det siste tiåret, noe som i det store og hele har gjort nasjonale reguleringer virkningsløse. Ifølge Kern Alexander, Rahul Dhumale, og John Eatwell, tre viktigere rådgivere for flere internasjonale organisasjoner opprettet etter 1945, har slutten på Bretton Woods-regimet «ført til en gjenoppblomstring av mellomkrigstidens grunnlag for kriser på mikroøkonomisk og makroøkonomisk nivå».¹ Klassiske økonomer forventet at en liberalisert, avregulert verdensøkonomi skulle kunne korrigere seg selv, og at påvirkningen fra private interesser automatisk ville stabilisere den. Men Washington-konsensusen og avreguleringen den amerikanske regjeringen, IMF og Verdensbanken har kjempet så innbitt for de seneste tiårene har også ført til frykt for økonomiske kriser og en «smittefare» dens tilhengerne knapt hadde ventet. (…)