«Alle lurer på hvem som blir de neste. Hva slags kjennetegn blir grunnlaget for neste omgang juling eller neste drap? Vi er på vei ned i et svart hull.»
Dette skrev Anna Politkovskaja 12. mai.1 Artikkelen handlet om russisk rasisme i offentlig regi, nå rettet mot folk fra Kaukasus som lever og arbeider i russiske byer. Ordene lyder i dag som et uhyggelig profeti. Den 7. oktober ble Anna Politkovskaja, Novaja Gazetas ledende reporter og en av verdens fremste Tsjetsjenia-eksperter, som kjent kaldblodig skutt ned og drept utenfor sin egen dør i Lesnaja gate i Moskva, bare 48 år gammel. Russland havnet i et svart hull.
Det ligger en djevelsk symbolikk i datoen. Anna Politkovskaja tok sin siste tur med heisen og møtte drapsmannen samme ettermiddag som president Vladimir Putin feiret sin 54. fødselsdag. Mange spør seg om det var tilfeldighetens spill. Den russiske oligarken Boris Berezovskij, eier av konkurrerende avis Nezavisimaja Gazeta, sa det uten omsvøp på radiokanalen Moskvas Ekko: – «Noen har helhjertelig ønsket å gi vår president en fødselsdagsgave i dag. Gaven ble vellykket. Russland har mistet en av de få journalistene som sa det hun mente. Jeg sitter med det inntrykk at Russland er på vei tilbake til hedensk tid, og at det i dag er gitt et rituelt offer til ære for vår president.»
En måned etter drapet er det liten tvil om at forbrytelsen var nøye planlagt, at offeret ble overvåket og rundet inn. Hun var akkurat kommet tilbake fra et supermarked sammen med sin datter, Vera. Leverte noen av varene i leiligheten, og returnerte til bilen for å hente resten. Vera ble sittende igjen i bilen. Idet moren skulle gå ut av heisen, ble hun drept med ett eller to skudd i brystet, etterfulgt av skudd mot hodet. Den antatte drapsmannen, en ung mann med skyggelue, ble registrert av overvåkingskameraet i oppgangen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Sønnen Ilja og datteren Vera er rammet spesielt hardt, i en fra før vanskelig tid. Annas tidligere mann Aleksandr Politkovskij, en av Russlands kjente og best betalte tv-ansikter, kunne sjokkert fortelle at hans tidligere svigermor lå på dødsleie med kreft i siste fase, en måned etter diagnosen. To uker før Anna ble drept, døde hennes far av hjerteslag idet han skulle besøke sin kone på sykehuset. Leiemordere og deres oppdragsgivere tar ikke hensyn. Snarere tvert i mot.
Det er også liten tvil om at Politkovskaja ble drept fordi hun var en fremragende journalist, kjent bl.a. for sin ubøyelige profesjonelle integritet, skrev Novaja Gazeta rett etter drapet. «Anna hadde aldri noe med politiske intriger eller ‘økonomiske interesser’ å gjøre. Å tvinge henne til å tie, eller å kjøpe henne, var helt umulig. […] I dag vet vi ikke hvem og av hvilken grunn som har drept henne. Vi kan bare fremme to hovedversjoner. Det var enten hevn fra Ramzan Kadyrov, som hun hadde skrevet og snakket mye om. Eller fra dem som vil at mistanken skal falle på den nåværende tsjetsjenske statsministeren [den samme Kadyrov, red.anm], som etter å ha nådd aldersgrensen på 30 år, kan ønske seg presidentposten,» skrev Novaja Gazeta rett etter drapet: Hadde avisen rett i den siste versjonen, ville det i så fall bety en gedigen provokasjon mot den Moskva-lojale Kadyrov. Og at man kanskje ønsket å «løse» to «problemer» på en gang.
Selv om Kadyrov etter drapet uttalte at han ikke hadde noe imot Politkovskaja, og Vladimir Putin erklærte at Kadyrov neppe kunne ha hatt noe med forbrytelsen å gjøre, er det nå blitt kjent at Politkovskaja møtte Kadyrov ansikt til ansikt i sommer. Under møtet ble hun nærmest fysisk angrepet og truet med voldtekt og drap. Redaksjonen visste hvor hun var, det reddet henne trolig den gangen.
Politkovskaja skrev om Kadyrov i sin nest siste artikkel som sto på trykk 28. september, om Straffeekspedisjonenes sammensvergelse. Teksten omtalte tsjetsjenske militære enheter som kjemper på Moskvas side. Ramzan Kadyrov – utnevnt av Putin til Tsjetsjenias statsminister for halvannet år siden – har en egen arme på 4-5000 mann. Politkovskaja skrev at armeen bare var en gjeng med banditter som gjennomførte hevnaksjoner, eller straffeaksjoner for selv å unnslippe hevn. Hun påpekte at Putin utvidet krigsarenaen, i stedet for å normalisere situasjonen, ved å sette slike tsjetsjenere i maktposisjoner.
Også forholdet til Georgia har vært anspent. Moskva henter russere fra Georgia, mens det russiske politiet trakasserer og kaster personer og familier av georgisk opprinnelse ut av landet. Det skjer både i Moskva og andre byer, f.eks. Murmansk. En pulje på 132 georgiere ble sendt ut av Russland et par dager før drapet på Anna Politkovskaja. Samtidig ble 235 russerne hentet fra Tbilisi til Moskva. Deportasjonene fortsetter. Det meldes om dødsfall. Den 16. oktober døde astmasyke Tengiz Togonidze (48) på flyplassen i Moskva, etter å ha sittet to uker i forvaring i påvente av transport uten adgang til medisiner, melder grani.ru. Med sine gode kilder kan Anna Politkovskaja han vist om planer for Kaukasus, som ikke tålte dagens lys riktig ennå.
Hennes siste artikkel skulle trykkes mandag 9. oktober. Det ble aldri gjort ferdig, men avisen fant manuskriptet og trykket det post mortem et par dager senere. Det er en nøye nedtegnet fortelling om tortur og bortføringer i Tsjetsjenia, med bilder [Se artikkel dette oppslag]. Forøvrig beslagla politiet alt hennes journalistiske materiale, inklusive alle brev fra leserne, noe som langt fra er ufarlig i dagens Russland for dem som skriver til journalistene.
Novaja Gazeta har trolig fulgt faglige sikkerhetsrutiner og sikret seg doble sett av det som Anna Politkovskaja jobbet med. En vanlig forholdsregel i en østeuropeisk opposisjonell avis. De har i hvert fall sikret materiale om gisselkatastrofen i Beslan i Nord-Ossetia for to år siden, som endte med at mange skolebarn døde under en kaotisk redningsaksjon. Etterforskningen er ikke avsluttet.
Den 7. juli i år skrev Anna Politkovskaja i sin spalte i norske Ny Tid: «Journalistenes etterforskning av Beslan-saken fortsetter. Som mange andre er også jeg på jakt etter nye dokumenter som kan si noe om hva de hemmelige tjenestene foretok seg. Nylig fant jeg noe: En hemmeligstemplet («til tjenstlig bruk» for ansatte i det russiske innenriksministeriet) rapport datert 8. september 2004. Den ble kalt «Om tiltak rettet mot opprulling av terrorhandlingen i Beslan, Republikken Nord-Ossetia/Alanija 1.-3. september 2004».
Hele verden har i de siste ukene fått vite at Anna Politkovskaja var en av pressens modigste, ærligste og hardest arbeidende reportere. At hun hadde en sterk rettferdighetssans og en rakrygget holdning til eget yrke. Mindre kjent er at hun hjalp menneskene hun møtte i jobben. At hun nærmest egenhendig og mot alle odds evakuerte beboerne på et gamlehjem i Groznyj da kampene sto som verst. Alle eldre ble plassert på trygge steder. Hun hjalp russiske soldatmødre med å finne spor etter sine forsvunne sønner, eller å få utlevert deres lik, der offiserene arrogant og hensynløst ga blaffen.
Hun konfronterte spesialstyrkenes øverstkommanderende i Moskva og krevde svar på hvorfor purrunge vernepliktige ble sendt til Tsjetsjenia kun med seks måneders nybegynneropplæring. Hun skrev om «Konsentrasjonsleiren med kommersielt tilsnitt», der spesialstyrkene i avdeling 45. i Tsjottuni spesialiserte seg på handel med lik. Offiserene solgte lik av døde tsjetsjenske fanger mishandlet og drept i leiren, til de pårørende. Den groteske forretningen ble avviklet.
Og hvem skal rapportere fra Tsjetsjenia når Politkovskaja er blitt brakt til taushet?
Vi vet lite om det som skjer med menneskene i vårt naboland, det som Politkovskaja satte sitt liv på spill for å formidle til verdenen. Vestlige journalister har festet blikket på Guantanamo og Irak. Og hvem skal rapportere fra Kaukasus når Politkovskaja er blitt brakt til taushet?
– Ingen, sier Aftenpostens tidligere korrespondent i Moskva Per Egil Hegge pessimistisk til Le Monde diplomatique. Han har i mange år fulgt nøye med i de russiske mediene. Selv ble han kastet ut av Moskva i 1971, fordi han tillot seg å snakke med folk han burde ha holdt seg borte fra, en jødisk familie i Leningrad involvert i en rettssak.
– Ingen vil våge å reise til Kaukasus etter drapet, er jeg redd for. I min tid i Sovjetunionen risikerte journalistene å miste jobben eller bli erklært sinnssyke, men ingen var i direkte livsfare. Men så skrev de ikke sannheten, heller. Utenlandske korrespondenter risikerte å få bilen ramponert. Ellers har det alltid vært slikt at selve yrket virket beskyttende, fordi alt ville bli kjent, sier Hegge. Det gjelder ikke nå lenger. Ikke i Russland.
Anna Politkovskaja var i Kaukasus ca. 50 ganger, tross alle forbud fra myndighetene og tross sjefredaktørens forsøk på å snakke henne fra det. Hun laget 30 store reportasjer derfra, og hver gang fikk hun trusler. Hun besøkte landsbyer, snakket med folk. Bare i løpet av 2006 hadde Anna Politkovskaja 100 artikler på trykk i Novaja Gazeta.
Hun hadde alle muligheter til å leve et parfymert liv til en grovt overbetalt mediekjendis, med de enorme privilegiene slikt medfører i et samfunn som det russiske. Født i New York, i en sovjetisk diplomatfamilie med ukrainsk bakgrunn, tilhørte hun eliten i sitt fedreland. Faren, Stiepan Mazepa, jobbet i mange år i FNs Komite for bekjempelse av rasismen. Datteren fikk dobbelt statsborgerskap, sovjetisk (senere russisk) og amerikansk, og beholdt begge resten av livet. Ifølge den uavhengige Committee for Protection of Journalism i New York har USAs myndigheter gitt signaler gjennom ambassaden i Moskva om at de gjerne bistår i etterforskningen av drapet – dersom den russiske påtalemyndigheten skulle ønske et slikt samarbeid.
Novaja Gazeta stoler ikke helt på påtalemyndighetenes evne og vilje. Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president og avisens storaksjonær, annonserte dagen etter drapet at avisen hadde satt i gang en egen etterforskning. Han kalte drapet på Anna Politkovskaja «et slag mot hele den demokratiske, uavhengige pressen, en tung forbrytelse mot hele landet, mot oss alle».
Også sjefredaktør Vitalig Tretjakov i avisen Moskovskije Novosti mente at Anna Politkovskaja ble drept som følge av sin jobb som journalist. Izvestias sjefredaktør Vladimir Mamontov sa derimot det motsatte til pressebyrået RAI: Politkovskajas arbeid hadde ikke «det minste med det som har hendt henne å gjøre».
En av Politkovskajas gode venner, journalist Waclaw Radziwinowicz i den polske avisen Gazeta Wyborcza, forteller: «For ca. ett år siden satt vi sammen på flyet fra Naltsjik i Kaukasus til Moskva. Flyet var fullt av offiserer i de føderale spesialstyrkene, på vei tilbake til hovedstaden etter en blodig delegasjon til Kaukasus. De kjente henne igjen. De stirret hatsk. En av dem kom bort til meg da vi landet og hvisket gjennom sammenbitte tenner: – Helvetes hurpe.»
Ved en tidligere anledning hadde hun fortalt ham om sine livsvalg: «For å leve som de andre «nyrussere» var det nok å ta i bruk det offisielle propagandaspråket, kalle krigen i Tsjetsjenia for antiterroroperasjoner og tsjetsjenere for banditter. Eller ikke å snakke om krigen i det hele tatt. Mannen min bestemte seg for å velge den veien. Jeg forlot ham, fordi jeg mistet respekten.»
© norske Diplo
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
