Da jeg for femten år siden var på reise i India, var det en ung italiener som fortalte meg om rickshawførerne i Calcutta. De syklet ikke, slik de gjorde i resten av India: de løp, trekkende på en vogn med en eller to passasjerer mer eller mindre bekvemt plassert på et lite sete. Hvert år, under regntiden flommet gatene over. Så for å få vannet unna, fjernet man kumlokkene. Man kan se det for seg: at man blir trukket rundt i Calcuttas gater av et stakkåndet, slitende, svettende menneske. Og plutselig forsvinner dette mennesket rett foran øynene ens, ned i avløpssystemet. «Så har du kanskje til og med betalt for turen», tilføyde den unge italieneren lakonisk.
Men om Calcutta er byen der fattigdom tvinger de minst privilegerte til å spille russisk rulett med sitt liv, har den også tradisjonelt vært Indias kulturhovedstad. Den indiske dokumentarfilmskaperen, fotografen, lysdesigneren og forleggeren Naveen Kishore representerer det dannende, høykulturelle og humanistiske Calcutta. Han startet sin karriere innen lysdesign og reklame. Overskuddet kanaliserte han inn i politisk teater, i utgivelser av humanistisk og filosofisk litteratur samt i utviklingen av et kunstlaboratorium som etterhvert fungerte både som utstillingssted og som arena for diskusjon av kunstneriske, sosiale og politiske problemstillinger. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
