Myten om et globalt islamsk komplott

«De bruker grovkornede begreper, som minner om tenner fulle av hull. Loven, Makten, Mesteren, Verden, Opprøret, Troen. Slik lager de groteske sammenblandinger, summariske dualismer, loven, opprøret og engelen.» Dermed «ødelegger de arbeidet» med å «forme» finsiktede eller svært differensierte begreper som gjør at man unngår de grove dualistiske termene». Med disse formuleringene avviste filosofen Gilles Deleuze i 1977 det han kalte «de nye filosofenes verdiløse tenkning» som han mente «livnærte seg på kadavre».¹

Det er ikke overraskende at disse ondsinnede og «ubrukelige tenkerne», som virkelig var «nye», men fortsatt ikke er «filosofer», tretti år senere danner fortroppen for spredningen av det tomme begrepet om «islamsk fascisme». Begrepet hviler på «groteske sammenblandinger» med en «summarisk dualisme» som setter det i motsetning til den «jødisk-kristne sivilisasjonen».

Man kunne nøyd seg med en god latter, hadde det ikke vært for at George W. Bush har brukt begrepet «islamsk fascisme» offentlig. Han brukte det første gang på en pressekonferanse 7. august 2006, siden i andre taler. Med begrepet sidestiller han svært forskjellige bevegelser og grupperinger (som Al-Qaida, Det muslimske brorskapet, Hamas, Hizbollah) og gjør dem til nazismens og kommunismens arvtakere. Omdøpningen av «krigen mot terrorisme» til «krigen mot islamsk fascisme», og dermed plasseringen av islamske fundamentalister i samme kategori som det 20. århundrets totalitære systemer, er langt ifra uskyldig. Den tar sikte på nok engang å legitimere en krigersk politikk ved å omforme gamle blandinger og bånd som fortsatt fungerer for «fryktens politikk».

Journalisten Stephen Schwartz – en tidligere trotskist som har konvertert til nykonservatismen – har innbitt gjort krav på farskapet til neologismen islamofascisme i den nykonservative The Weekly Standard.² Under pseudonymet Suleyman Ahmad al-Kosovi har Schwartz forfattet en pamflett som avviser den konspiratoriske «wahhabist-lobbyen» på de amerikanske universitetene. Han samarbeider blant annet med Frontpage Magazine, det kontroversielle nettstedet til David Horrowitz, en stor beundrer av Oriana Fallacis rasistiske skrifter. Schwartz brukte likevel ikke termen før i 2001. Dermed er det ikke han som skapte uttrykket. Det var det historikeren Malise Ruthven som gjorde i 1990 i den engelske avisen The Independent.³ Uansett hvem som brukte det først, er det et ubestridt faktum at forfatteren og journalisten Christopher Hitchens har popularisert uttrykket i USA. Hitchens var tidligere en heller venstreorientert journalist som senere har støttet Bushs krig mot Irak.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Når dette uttrykket har funnet veien helt til presidentens taler, er det sannsynligvis orientalisten og rådgiveren i Det hvite hus, Bernard Lewis, som har innført det i tråd med hans grenseløse fiendtlighet mot Islam. Schwartz betrakter seg dessuten som en av Bernard Lewis’ disipler.

Hvis man legger til grunn de tradisjonelle teoretiske definisjonene de fremste ekspertene på fascisme har formulert – som Hannah Arendt, Renzo de Felice, Stanley Payne eller Robert Paxton – vil ingen av de islamistiske bevegelsene George W. Bush henviser til med uttrykket «islamfascisme» oppfylle kriteriene. Religion er ikke nødvendigvis uforenlig med fascisme. Men Payne mener fascismen trenger et sekulært rom for å utvikle seg – Paxton og andre framhever at dette kun gjelder for europeisk fascisme.⁴ Det kan godt eksistere islamsk fascisme, på samme måte som kristen, hinduistisk eller jødisk fascisme. Ingen religion er immun. Men bevegelsene Bush-administrasjonen retter pekefingeren mot tilhører definitivt ikke i denne kategorien. Riktignok kan man skimte visse elementer av tradisjonell fascisme i disse fundamentalistiske islamske gruppene: deres paramilitære dimensjon, følelsen av å ha blitt ydmyket, samt kulten rundt en karismatisk leder (men til en viss grad svært relativ og usammenlignbar med kultene rundt der Führer eller il Duce). Alle de andre grunnleggende aspektene er totalt fraværende.

Al-Qaida er en multinasjonal bevegelse og mangler dermed den «helhetlige nasjonalismen» som kjennetegnet de europeiske fascismene. Fascismen er i sitt vesen imperialistisk og ekspansjonistisk, mens islamistiske bevegelser som Hamas og Hizbollah – selv om deres religiøse overbevisninger kan betviles – er grupperinger som slåss mot okkupasjoner og definerer seg selv som anti-imperialistiske. Det korporatistiske aspektet som er iboende i fascismen, er heller ikke til stede i disse bevegelsene. I tillegg er ingen av dem støttet av det militærindustrielle komplekset i landene de kommer fra. Ingen byråkratisk dimensjon viser seg, men byråkratiet var i hjertet av de europeiske fascismene.

Å hevde at islamismen er arvtakeren til nazismen og kommunismen er en i det minste overraskende snarvei. Å herske over en «ettpartistat» er en nødvendig betingelse for å utøve totalitær makt. Gruppene Bush peker på er som oftest totalt marginaliserte i forhold til makten i landene deres eller forfulgt av denne. Dessuten framstår de ideologiske aspektene som svært sekundære hos de islamistiske bevegelsene – filosof Raymond Aron understreket at «den fornektende plassen» til ideologien i det totalitære systemet hvilte på «ideologiens forrang».⁵

Fascismen og nazismen forførte tusenvis av intellektuelle, deriblant noen av deres generasjonens fremste. Al-Qaida kan ikke vise til noen støtte som er i nærheten av samme størrelsesorden. Gruppens ideologi er en av de meste summariske og minner mer om en sekts enn totalitære europeiske regimers.

Fascismen og nazismen var en massebevegelse, som ble skapte gjennom massenes politisering og deltakelse. Al-Qaida på den andre siden har ekstremt lite støtte i folket og klarer kun å forføre en svært liten minoritet av muslimene, på tross av gunstige elementer som økonomisk krise og generell ydmyking. I hvert av de arabiske og muslimske landene befinner det seg, under diktaturer som ofte støttes av USA, sivilsamfunn som er høyst levende og antitotalitære. Robert Paxton påpeker dessuten at det «som først og fremst forhindrer oss i å henfalle til fristelsen å anklage islamske fundamentalistiske bevegelser som Al-Qaida og Taliban for å være fascister, er at de ikke er et resultat av en reaksjon mot dysfunksjonelle demokratier. Deres enhet er dessuten mer organisk enn mekanisk, for å bruke sosiologen Emile Durkheims berømte skille.»⁶ «Disse bevegelsene kan ikke ’avvise’ liberale institusjoner, fordi de har ikke noen.»⁷ Man kunne trukket fram enda flere elementer som umuliggjør denne analogien med totalitarianismen: manglende informasjonsmonopol, sosialdarwinisme, fravær av planøkonomi og planlagt industrimobilisering og manglende våpenmonopol.

«Populisten» Ahmadinejad har store problemer med å forføre elitene

Den islamske republikken Iran er riktignok mer problematisk. President Ahmadinejad kan støtte seg til en «ettpartistat» som nøye kontrollerer mediene gjennom Departementet for kultur og islamsk veiledning. Landet har også en sterk grad av planøkonomi og et imponerende militærindustrielt kompleks. Kan man snakke om islamsk fascisme i Iran? Egentlig ikke så lenge motmaktene forblir mange. Den iranske presidenten må svare overfor Majlis (Parlamentet), og det tar ofte flere måneder før han får godkjennelse fra visse ministere. Den iranske statens overhode, «den øverste leder» ayatolla Khamenei, har dessuten bestemt at beslutningene til Ahmadinejads regjering skal garanteres av Meklerrådet, som ledes av Hashemi Rafsanjani – ingen ringere enn kandidaten som Ahmadinejad slo i presidentvalget.

Ahmadinejad må også forholde seg til «reformatoren» Khatami, som har en popularitet som ikke kan ignoreres. Skribenten Tzvi Barel hevder i den israelske avisen Haraatz at den iranske presidentens anti-israelske uttalelser «forklares av de ideologiske spenningene og styrkeforholdene i Den islamske republikken.»⁸ Dessuten har «populisten» Ahmadinejad store problemer med å forføre elitene – en stor del av sivilsamfunnet i Iran kjemper mot de ultrakonservatives prosjekt.

Hvis den generiske termen «islamfascisme» er fullstendig misvisende, betyr ikke det at en fascistisk impregnering er totalt fraværende i arabisk sammenheng. De arabiske og islamske verdenene inkluderer en rekke diktaturer og totalitære regimer som kan kalles fascistoide. Disse regimene er for det meste USAs trofaste allierte i «den globale krigen mot terrorisme». De usbekiske, kasakhstanske og turkmenske diktaturene skånes forunderlig nok for den amerikanske kritikken, på tross av at deres halv-fascistiske karakter er innlysende. Det saudiarabiske monarkiet lukter rent i Washington, uansett hvor ekstremt det er. Den politiske støtten til den amerikanske utenrikspolitikken bærer med seg frifinnelse for alle diktatoriske og fascistoide avarter. Da oberst Muammar Gaddafi feiret at han hadde sittet ved makten i 37 år ved å mane til mord på sine fiender, var det få urolige stemmer i Vesten.⁹

Det kan være legitimt å bruke termen «fascisme» om Saddam Husseins diktatur, ba’athistene og deres mukhabarater (hemmelige tjenester). Regimet til Saddam Hussein var ultranasjonalistisk og hvilte på en grenseløs personkultus. Det skilte ikke mellom privat og offentlig sfære og var i tillegg ekspansjonistisk. De samme kjennetegnene gjenfinnes også hos de syriske ba’athistene, om enn i mindre grad. Da Edward Said holdt en konferanse i Kuwait i 1987 advarte han statslederne i Gulfen: «Ved å fortsette å støtte Saddam Hussein økonomisk, blir dere medskyldige i en arabisk fascisme dere vil ende som ofre for.» De kuwaitiske lederne forstod ikke dette før landet ble invadert av Saddam 2. august 1990.

Dobbeltmoralen er desto mer slående hvis man husker at Washington framhevet dagens «islamske fascister» – særlig de afghanske krigerne under krigen mot Sovjetunionen – som «moralske motsvar» til The Founding Fathers.¹⁰ Det muslimske brorskapet i Egypt ble også sjenerøst hjulpet av de amerikanske og britiske etterretningstjenestene. Den israelske regjeringen favoriserte på samme måte Det muslimske broderskapet i Palestina for å begrense Fatahs og PLOs makt.

Man kan og må kritisere kraftig visse bevegelser i den muslimske verdenen som tyr til terrorisme og framviser fascistiske sider, men det må gjøres uten altomfattende og provoserende begreper som «nazislamisme» og «islamfascisme». Dette er begreper som stigmatiserer hele befolkninger ved å forfekte en direkte forbindelse mellom deres religion og ekstremistpartiene som har benyttet denne religionen for å nå politiske mål. Å avvise bedragerske begreper som «islamfascisme» innebærer på ingen måte at man forbyr seg å kritisere islamister og deres verdenssyn. En rekke muslimske intellektuelle gjør nettopp dette. Den skarpsindige pakistanske intellektuelle, Eqbal Ahmad, viste et usedvanlig mot da han forsvarte Salman Rushdie foran sinte pakistanske folkemengder. Dette skjedde samtidig som visse franske filosofer poserte som helter for å ha forsvart ham overfor det lærde publikumet i Saint-Germain-des-Près i Paris. Disse betraktningene om den nøyaktige definisjonen av fascisme har liten eller ingen betydning for jacksonittene¹¹

og de nykonservative som dominerer den amerikanske utenrikspolitikken. For dem har termen «islamsk fascisme» framfor alt en nyttig følelsemessige dimensjon, ettersom den bidrar til å spre frykt. Dette er den største faren. Ved å støtte opp om ideen om at Vesten kjemper mot en ny fascisme og en ny Hitler, forberedes folkemeningen til å anerkjenne ideen om at krigen kan og må være «preventiv». At svaret på «fascisttrusselen» må være massiv og at den er berettiget uansett konsekvensene for sivilbefolkningen. «De allierte bombet Dresden,» svarer noen av de nykonservative på kritikken av at israelske F16 slapp hundrevis av klasebomber over sivile, tettbebygde libanesiske boligområder.

Viljen til å «nazifisere» motstandere er ikke ny. Fra tid til annen avslører de vestlige mediene et fjerde rike og en ny Führer. Gamal Abdel Nasser, Yasser Arafat, Saddam Hussein, Slobodan Milosevic og i dag Mahmoud Ahmadjinehad har alle i tur og orden blitt sammenlignet med Hitler. Nasser ble kalt «Nilens Hitler». Menahem Begin kalte Arafat den «arabiske Hitler».

I dag gir den lett karikerbare iranske presidenten Ahmadjinehad og hans parodiske forhandlingsvilje en ny grobunn for mediemanipulasjoner. På denne bakgrunn lanserte den iranske nykonservative og tidligere Sjah-kollaboratør, Amir Taheri, «nyheten» om at Iran forberedte seg på å tvinge jødiske iranere til å bære en gul stjerne. Selv om dette var en blank løgn nådde «nyheten» forsiden til den kanadiske avisen The National Post (grunnlagt av den høyreorienterte mediemogulen Conrad Black) med overskriften: «Det fjerde riket». At denne informasjonen iherdig ble tilbakevist av iranske jøder og et samlet pressekorps, forandret ikke saken. «Mediekuppet» lyktes og hundretusener av kanadiere og amerikanere er nå overbevist om at de iranske jødene bærer den gule stjernen og at Iran er et «fjerde rike». Dette er utvilsomt nyttig dersom Amerika bestemmer seg for å iverksette en forkjøpskrig mot Iran, en krig som vil kreve tusenvis av sivile ofre.

De som benytter seg av uttrykket «islamfascisme» har alle til felles et ønske om å slåss og videreføre de militære aksjonene som utføres under slagordet «global krig mot terrorisme». I en årrekke har Bernard Lewis mer eller mindre åpenlyst popularisert ordet, med den innforståtte betydningen at det eneste språket araberne og «orientalerne» forstår er maktbruk. Dette er en oppfatning de franske generalene Jacques Massu og Marcel Bigeard også delte og satte ut i praksis i Algerie – med velkjent suksess. Lewis ville blitt inspirert av å lese Hannah Arendt når hun skriver: «På tross av alle forhåpningene om det motsatte, virker det som det finnes ett argument araberne ikke forstår: maktbruk.»¹²

Å samle et titalls høyst ulike bevegelser – som ofte er i konflikter med hverandre og har vidt forskjellige målsetninger – i kategorien «islamfascister», gjør det mulig å så myten om et globalt islamsk komplott. Dermed kan man tildekke de geopolitiske og rent verdslige spørsmålene, og unngå å forholde seg til grunnene til at de fleste av disse bevegelsene har oppstått – særlig okkupasjoner og konflikter om territorier.

Slik forberedes folkemeningen på nye kriger. Churchillske positurer etterapes ubesværet og man avviser alle de som motsetter seg disse krigene – som er like absurde som de er kontraproduktive. I stedet for å se på de kritiske røstene som opplyste mennesker, framstilles de som «nyttige idioter», som moderne inkarnasjoner av Édouard Daladier og Neville Chamberlain da de signerte München-avtalen med Hitler i 1938.

Som dikteren Paul Valéry sa: «Ingenting er verre enn innbilte lærepenger fra Historien, når de blir misforstått og mistolket!»

Oversatt av R.N.

1
Gilles Deleuze, «Les nouveaux philosophes» (De nye filosofene), Deux régimes des fous, Minuit, Paris 2003. (Eng. utg. Two Regimes of Madness, Semiotext(e), Los Angeles 2006. «De nye filosofene» var slagordet filosofen og forleggeren Bernard–Henri Lévy brukte til å lansere en ny generasjon filosofer, foruten seg selv dreide det seg om filosofer som André Glucksmann og Guy Lardrau. Overs. anm.
2
Se hans artikkel fra 17. august 2006, «What is islamofascism?».
3
8. september 1990: «Regjeringstotalitarismen, for ikke å si islamfascismen, er regelen heller enn unntaket i Marokko og Pakistan».
4
Fordi i hans øyne «ville en religiøs fascisme uunngåelig begrense makten til lederen, ikke bare på grunn av presteskapets kulturelle motmakt, men også på grunn av påbudene og verdiene den tradisjonelle religionen bærer med seg.»
5
Démocratie et totalitarisme, Gallimard, Paris 1965.
6
Med fare for forenkling, setter Durkheims teori «organisk solidaritet» (kjennetegnet av differensiering og svak kollektiv bevissthet) som en motsetning til «mekanisk solidaritet» (kjennetegnet av likheter og en sterk kollektiv bevissthet).
7
Fascisme en action («Fascisme i handling»), Seuil, Paris 2004, s. 345.
8
Denne artikkelen ble trykket på ny i Courrier International 3. nov. 2005 med tittelen «Cause toujours, Ahmadinejad» («Snakk i vei, Ahmadinejad»).
9
Dêpeche Reuters 31. august 2006. I en annen tid ville denne nyheten havnet på forsiden av de største amerikanske avisene.
10
For en global oversikt over disse farlige forbindelsene, særlig i Sørøst-Asia, se verket til Columbiaprofessor Mahmood Mamdani, Good Muslim, Bad Muslim, America, The Cold War and the roots of terror (Pantheon, New York 2004).
11
Den amerikanske statsviteren Walter Russel Mead bruker betegnelsen «jacksonitt» (med henvisning president Andrew Jackson (1829–1837) om ultranasjonalistene som ikke vegrer seg for å gripe inn utenfor USA, men som i motsetning til de nykonservative som ikke vil engasjere seg i «nasjonsbygging». Dick Cheney og Donald Rumsfeld kan betegnes som jacksonitter.
12
Hannah Arendt, «Peace or Armistice in the Near East», Review of Politics, Notre Dame, Indiana, januar 1950.