Passiv dødshjelp

«Mens min alzheimersyke mor fremdeles var klar til sinns gjentok hun uten stans til alle ansatte på sykehuset at hun ville dø. En dag sa hun til meg: ‘Er det ikke mitt liv det dreier seg om? Hva gjør det vel dem om de gir meg et lite sukkertøy som får meg til å sovne inn? Vil du si det til dem du, når jeg ikke er klar i hodet lenger?’»

Det er Diane, en lærer, som forteller denne historien. I dag, fire år senere, gjentar hun sin mors bønn om og om igjen, men ingen hører på henne. Ingen vil høre. Sykehuspersonalet nøyer seg, som de sier, med å «være der» for pasientene: «Vi passer på at de ikke får liggesår, gir antibiotika ved første mistanke om feber – vi venter kort sagt på at pasienten skal dø.» Dianes mor er nærmest ikke til stede, og hun kjenner ikke lenger igjen datteren sin. Hun er satt på drypp for godt, og ligger bare der, i sengen sin. Hun ligger der blant andre sengeliggende, som henne, som ingen kommer for å besøke lenger, og som trygler og ber, mens de fremdeles kan uttrykke seg, om å bli befridd. «Sykehusets unnskyldning er at hun fremdeles kan leve lenge, og derfor nekter legene å la slutten komme før tiden.» (…)