Russlands livsfarlige yrke

Russland er verdens tredje mest livsfarlige land for journalister, rett etter Irak og Algerie. Det viser en fersk rapport fra den uavhengige internasjonale Komitéen for beskyttelse av journalister, (CPJ), med hovedsete i New York. Rapporten Deadly News, offentliggjort 20. september i år, et par uker før drapet på Anna Politkovskaja, oppgir 42 journalister drept i Russland siden 1992. De fleste ble likvidert i leiemordstil. Svært få av sakene er oppklart.

CPJ fordømmer også i sterke ordelag en russisk domsavgjørelse 13. oktober i år, som satte en stopp for den frivillige menneskerettighetsorganisasjonen Den russisk-tsjetjenske venneforeningen i Niznij Novgorod, sør-øst for Moskva. Denne foreningen publiserte bl.a. nettavisen Pravo-Zashchita (Rettsvern), som ifølge CPJ var en av de svært få pålitelige nyhetskildene om Tsjetsjenia.

Dommen bygger på en ny lov, godkjent av president Vladimir Putin, som begrenser virksomheten til frivillige organisasjoner. Lov om bekjempelse av ekstremistiske virksomheter, paragraf 15, forbyr personer med kriminelt rulleblad å lede frivillige organisasjoner.¹ Foreningen nektet å kaste sin leder, Stanislav Dmitrijevskij, en mann med «rulleblad» – dvs. en betinget fengselstraff på to år fra februar i år for «å ha initiert etnisk hat». Det eneste foreningen hadde gjort var å publisere uttalelser av tsjetsjenske opprørsledere fra 2004, der de oppfordret til fredsforhandlinger.

«Vi vitner nå en intensivert kampanje for å stanse hver individuell og uavhengig stemme som har dekket konflikten i Tsjetsjenia», sier Dmitrijevskij til CPJ. Han sier at han kommer til å anke saken. Både han og hans medarbeider Oksana Tsjelysjeva, redaktør i Rettsvern, er vant med trusler. Deres historie er ett av mange ferske eksempler på hvordan det står til med åpenhet (glasnost på russisk), trykkefrihet og rett til organisasjonsliv i Putins Russland.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Novaja Gazeta, Anna Politkovskajas avis, har kommet seg over det første sjokket etter drapet på sin kollega. Når Le Monde diplomatique tar kontakt med redaksjonen, er det tilsynelatende en helt vanlig, travel avisstemning som preger den, med en undertone av dempet optimisme. De første dagenes desperasjon er over. Redaktørene er ved godt mot. De er åpne og imøtekommende. De er ikke lei alle henvendelsene:

– Det har skjedd så mye på disse ukene. Det er så mange som har vist sin deltagelse, og som har tatt kontakt med oss. Folk skriver og ringer fortsatt. Vi har et russisk ordtak om at en død kan fjerne døden. Som skaper noe nytt. Nettopp slik kjennes det nå om Anna, sier redaktør Andrej Lipskij, mens vi venter på at sjefredaktørens stedfortreder Vitalij Jarosjevskij, som Lipskij deler kontor med, avslutter en annen telefonsamtale. Begge foretrekker å snakke russisk.

Vi snakker med herdede pressefolk. De har opplevd at fem kolleger har blitt drept siden avisen så dagens lys for 13 år siden. Men som russere flest tar de symbolske handlinger på alvor: Mandag 16. oktober, den niende dagen etter Politkovskajas død, dagen da man i russisk tradisjon hedrer og tar farvel med den avdødes sjel, erklærte avisen på forsiden at følelsenes tid i redaksjonen var over. Fra nå av var smerten privat. Nå skulle det arbeides og – ikke minst – etterforskes. Slik Politkovskaja selv hadde gjort om hun fortsatt var blant dem.

Viktor Jarosjevskij er rolig og trygg i stemmen:

– Vi kan ikke annet enn å være optimister når det gjelder vår egen etterforskning. Vi skal finne Annas drapsmenn. Vi har jo klart det før, sier han og oppgir navnet: kulturredaktør Igor Domnikov, tatt av dage med flere hammerslag mot hodet, i oppgangen der han bodde. Det var i mai 2000. Ifølge avisen var han blitt forvekslet med sin kollega Oleg Sultanov, som bodde i samme hus og skrev om korrupsjon. Flere år med redaksjonelle undersøkelser ga resultat: Gjerningsmennene er avslørt, rettssaken pågår nå. Det gjenstår å ta oppdragsgiveren. Redaksjonen sitter inne med navnet, og jobber nå med å skaffe bevis.

– Vi har satt to journalister på Annas sak. De begynte å samle materialer straks vi fikk vite om drapet. Vi gjør det for henne og for oss selv. Men også for folk utenfor, for alle dem som har sørget sammen med oss. Dessuten for vårt yrke, sier Jarosjevskij. Han oppgir navn på de andre døde kollegene: Unge, godtroende Svetlana Orliuk, tatt av dage under en reportasjereise i Kaukasus. Hun skulle hjelpe en fengslet offiser som hadde nektet å sende soldater i den visse død. På flyplassen, da redaktørene tok imot hennes kiste, ble de ilagt straffeavgift for forsendelsen.

Så var det menneskerettighetsforkjemperen Viktor Popkov, engasjert som korrespondent. Skutt i hodet og drept i 2001. Så Jurij Stsjekotsjikhin, redaktør og parlamentsmedlem. Forgiftet i 2003. Og nå Anna Politkovskaja.

Jarosjevskij viser til avisens kommentar av 16. oktober, skrevet av sjefredaktør Dmitrij Muratov, der han påpeker det upassende i presidentens antydninger om at Russlands utenlandske fiender hadde noe å vinne på drapet. Etterforskingen har så vidt begynt, det kan være farlig å komme med spekulasjoner på høyeste nivå, understreker avisen.

– Novaja Gazeta har som sitt motto: «de samme bokstavene, annerledes ord». Er det blitt for farlig å være journalist i avisen? Hva vil skje med dekningen av Tsjetsjenia, som dere er blitt verdenskjent for?

– Vi har ikke tenkt å holde oss borte fra Tsjetsjenia! Vi kommer til å reise nedover. I første omgang blir det vår krigsobservatør, men vi har et par andre som gjerne vil overta der Anna ble stanset. Jeg vil understreke at det dreier seg om hele Nord-Kaukasus, ikke bare om Tsjetsjenia. Det skjer ting i Dagestan også, for eksempel.

Tausheten er blitt brutt

– Anna Politkovskaja er ikke den første russiske journalisten som er myrdet. Vil hennes død få noen virkning, eller vil hun gå i glemmeboken hos folk flest, slik som de andre?

– Nei, dette er annerledes. Jeg tror ikke hun blir glemt. Tvert imot ser vi mange tegn på det motsatte. Vi fikk henvendelser fra hele verden. Fra svært forskjellige mennesker, men ikke minst fra journalister. Det ble utvist en oppsiktsvekkende journalistisk solidaritet – helt uvanlig for russiske medier. De fleste fjernsynskanalene og avisene presenterte Anna og fortalte om hennes arbeid. Mange mindre aviser ringte, ikke bare for å kondolere. De arbeidet, de stilte spørsmål, de holdt på å skrive om henne. Tausheten er blitt brutt.

– Veldig mange kom til begravelsen, blant dem unge mennesker. Det russiske samfunn er slik det alltid har vært, delt i to. Den ene delen er den likegyldige delen. Den andre er den som har en dyp kjærlighet til sannhet og rettferdighet. Slik som Anna selv var. Jeg tror at den andre delen er blitt større etter hennes død, og at den øker.

– Du sier at hun var fortiet i mediene. Kan du fortelle mer om det?

– Ikke bare var Anna fortiet, vår avis var det også. Vi er en liten publikasjon. Ikke større enn 170 000 i opplag sentralt og 500 000 totalt, medregnet de regionale utgavene – i et land med over 100 millioner mennesker. Vi opplever gang på gang å bli kontaktet av andre medier som ønsker å bruke vårt stoff. Men vi blir ikke kreditert. Ikke fordi journalistene stjeler, de er stort sett ærlige folk. De får ikke lov av redaktørene til å sitere Novaja Gazeta. Tenk deg en tv-reportasje som bygger på vårt arbeid, der vi ikke nevnes med et eneste ord – på en tv-kanal med 60–70 millioner seere.

– Med Anna var det enda verre. Hennes arbeid ble rett og slett tiet i hjel. Hun ble isolert. Nå, etter drapet, skjedde det motsatte: De skrev om henne på forsidene og toppet tv-sendingene med hennes bilde, med unntak av den statlige kanalen og noen svært få andre.

– Under gisseldramaet i Dubrovka-teatret [i Moskva, oktober 2002, der gislene ble gasset i hjel av politiet under redningsaksjonen. red. anm.] gikk Anna inn. Hun slapp inn med vann til gislene. Da kun kom ut, var hun den beste kilden man kunne drømme om. En av de store tv-kanalene intervjuet henne foran kamera, og journalisten vendte lykkelig tilbake til redaksjonen. Ingenting ble vist. Intervjuet ble aldri vist. Det ligger fortsatt i arkivet, er jeg blitt fortalt.

– Hvilke andre problemer har dere som kritikere av presidentens politikk?

– Reklameinntekter. Det er positivt av Putin å understreke at mediene har uavhengig økonomi, men som alle andre, lever også vi av reklame. Kreml liker ikke det vi skriver, de har ansatt folk som driver effektiv påvirkning på annonsørene. De statlige institusjonene holder seg borte uansett. Bedriftene og forretningsfolk frarådes gjennom passende kanaler å sette annonser inn hos oss. Det har vært det vanskeligste rent praktisk for at avisen skulle kunne overleve, sier Jarosjevskij.

Det er en ujevn kamp russiske journalister fører mot Kreml når de vil formidle virkeligheten slik de ser den. Vladimir Putin, tidligere offiser i det sovjetiske sikkerhetspolitiet KGB, vet hvordan man tar et stramt grep om det offentlige rom. De fleste tv-kanalene og de store avisene kontrolleres nå av presidenten, via staten, via Gazprom, via storaksjonæren Gazprom Media. Den norske A-pressen betrakter Gazprom Media som en god forretningspartner, og holder på å selge dem sine aksjer i storavisen Komsomolskaja Pravda.

«Desinformasjonskrigen pågår for fullt, i et omfang ikke er sett siden sovjettiden. Kreml har leid inn vestlige PR-firmaer for å få budskapet frem. Merkelige nettsteder har dukket dukker opp, som later som om de er uhildede vestlige tankesmier, men de har en klar Kreml-vennlig agenda og mangler enhver forankring i verifiserbare virkelighet», skriver Edward Lucas, Sentral og Øst-Europa korrespondent i britiske The Economist.

Russiske journalister som ikke orker å risikere trusler, bortføring eller død, driver med utstrakt selvsensur. Redaktørene kontrollerer innholdet i alle tekster. Avisene er avhengig av den statlig kontrollerte distribusjonen.

Washington Post melder om at 60 lokale russiske radiokanaler har sluttet å sende Voice of America og Radio Liberty, nøyaktig slik som i under det gamle kommunistregimet. Det finnes nå Internett, og russere kan reise til utlandet.

Men de færreste har råd til det. En tredjedel av befolkningen på ca. 140 millioner mennesker lever på fattigdomsgrensen. De internasjonale journalistorganisasjonene som overvåker situasjonen, opererer dessuten med kategorien «cyberspace dissidents». Det gjør sikkert sikkerhetspolitiet også.

Å reise inn i Russland er ikke så lett som før. Utenlandske korrespondenter nektes stadig oftere akkreditering. En kortvarig reportasjereise er heller ikke en selvfølge lenger. Da svenske Aftonbladet ville dekke begravelsen til Anna Politkovskaja og søkte om visum for reporter og fotograf, fikk avisen et nei. Ambassaden i Stockholm ga i stedet et turistvisum (forbudt å arbeide journalistisk) til avisens informasjonsdirektør Olof Brundin, melder Novaja Gazeta. Fra Estland får Le Monde diplomatique informasjon om kontroll av privatpost. En russisk kvinne som har brevvekslet med sine estiske venner, ble nylig innkalt til det lokale sikkerhetspolitiet FSB og advart mot å skrive flere brev. Politiet kjente til innholdet i brevene.

De få uavhengige observatørene og skribentene som ennå ikke skremt, blant dem statsviteren Andrej Piontkovskij, som er leder for Senteret for strategiske studier i Moskva, avstår ikke fra ord som fascisme, nyfascisme og nysovjetisme. De etterlyser en reaksjon fra vestlige demokratier. De er skuffet over at Putins Russland kun betraktes av vestlige regjeringer som en solid samarbeidspartner i det frie markedet. Også Anna Politkovskaja var skuffet. I sin artikkel Torturkammeret Russland² tidligere i år skrev hun:

«Menneskerettighetsorganisasjoner har ikke lenger adgang til områder som er stengt for offentligheten. Dette er noe særlig tidligere justisminister Jurij Tsjajka, nå riksadvokat, har æren for. Vi russere venter på at noen av de europeiske strukturene skal hjelpe oss å bli kvitt torturen. Russland har skrevet under på Konvensjonen om forebyggelse av tortur. Men er det realistisk å håpe på at Russland blir straffet for brudd på den? Kan vi håpe på Europarådet? Nei, det kommer ikke til å skje. Verken FN eller Europarådet kommer til å vedta noen sanksjoner mot Russland for brudd på Konvensjonen om forebyggelse av tortur. Russisk gass og olje gjør at ingen tør å avbryte Putin. Tvertimot, alle pakker glade og fornøyde kofferten for å dra på G8-toppmøte i St. Petersburg i juli.»

På den symbolske niende dagen ble det holdt markeringer i Voronesj, Kirov, Irkutsk, Groznyj, Nazran, Omsk. I St. Petersburg var markeringen forbudt. På grunn av «loven om at alle markeringer må varsles senest 10 dager i forveien», melder Novaja Gazeta. Under den internasjonale musikkfestivalen ArsLonga i Moskva i slutten av oktober derimot spilte orkestre musikk tilegnet Anna Politkovskaja. En egen konsert med tema «Kvinne i kjærlighet og liv» den 22. oktober var dedikert hennes minne.

Leder Ann-Magrit Austenå i Norsk Journalistlag var med på den norske markeringen utenfor den russiske ambassade i Oslo den 10. oktober, samtidig som begravelsen i Moskva fant sted:

– Journalister over hele verden mister livet på grunn av jobben sin. Men Annas død er spesiell. Ikke bare fordi hun besøkte Norge i forbindelse med arrangementer og boklanseringer, og at mange ble kjent med henne. Men like mye fordi Russland er et stort land i vårt nærmeste området, og en supermakt på energi. Det som skjer der, angår i høyeste grad oss i Norge, sier hun til Le Monde diplomatique.

Under sitt besøk i Tyskland sa Vladimir Putin at Politkovskajas artikler var mer kjent i utlandet enn i Russland. Det hadde han rett i – det sørget han selv for. Når det gjelder det andre han sa, at hennes artikler ikke har påvirket landets politikk, er det ikke lenger så sikkert at det stemmer. Noen av landets ledende liberale kommentatorer mener at noe beveget seg i den russiske folkesjelen da den vevre, gråhårete kvinnen mistet livet fordi hun trosset redselen. Det har skjedd før at et enkelt menneskes skjebne har forandret historiens løp.

23. oktober startet Novaja Gazeta en egen hjemmeside som de har kalt Anna Politkovskajas side. Fortsettelse av hennes temaer. Første artikkel handler om bortføringer i Tsjetsjenia. Overskriften er De som forsvinner. Etterforskningen går videre. Novaja Gazeta oppgir et tall på ca. 2000 bortførte siden 2002. De fremlegger dokumenter som viser at militære er involvert. Kun én russisk militær er blitt dømt, etter at Politkovskaja hadde skrevet om ham, og mottatt trusler. Ellers er forsvinningene uoppklart.

Torsdag 26. oktober ble det av Det russiske journalistforbundet utgitt en gratisavis viet Anna Politkovskaja. Avisen vil bli delt ut ved en rekke metrostasjoner i Moskva.