Afrika tømmes for helsepersonell

Hvert år emigrer 20 000 helsearbeidere (leger, sykepleiere, jordmødre, osv.) fra det afrikanske kontinentet til Europa eller Nord-Amerika. I dag arbeider flere beninske leger i Frankrike enn i Benin. I forhold til den katastrofale helsesituasjonen på det afrikanske kontinentet, regner man med at det må utdannes én million innen de forskjellige helseprofesjonene fram til 2015 for å nå FNs Tusenårsmål for utvikling.¹
USA trenger én million nye sykepleiere innen 2010

Paradoksalt nok er afrikansk helsepersonell blitt en bærebjelke i helsesystemene til landene i nord. Europa, USA og Canada har simpelthen ikke utdannet et tilstrekkelig antall leger, sykepleiere og jordmødre i forhold til det voksende behovet «eldrebølgen» medfører. Dermed må utenlandsk personell rekrutteres. Ifølge beregningene trenger Storbritannia 25 000 ekstra leger og 35 000 ekstra sykepleiere fram til 2008.² USA trenger én million nye sykepleiere innen 2010.³

Internasjonal rekruttering framstår som en billig og enkel løsning på denne mangelen. Ved å hente personell fra Afrika sparer de rike landene utgifter til utdanning, som er ti ganger høyere enn i Afrika. I tillegg er det afrikanske personellet mer fleksibelt, de er mer villige til å jobbe om natten og jobbe overtid. Men på den andre siden, fører den emigreringen av fagfolk til en mangel opprinnelseslandene må bøte på, for ikke å snakke om de negative virkningene den har på økonomien og samfunnene generelt. Ghana har tapt 50 millioner euro i utgifter til utdannelse av helsepersonell siden 1999, fordi de utdannede har emigrert kort tid etter de har fullført studiene.

Dette personellet er et enkelt bytte for økonomiene i nord. Faktisk har helsesystemene i Afrika blitt mye dårligere de siste 25 årene. Lønningene er lave (for eksempel er kjøpekraften til en nigeriansk lege 25 prosent lavere enn en vesteuropeisk);⁴ karrieremulighetene er små om ikke fraværende; arbeidsvilkårene er dårlige (bygninger som forfaller, mangel på medisiner og utstyr); det er en konstant usikkerhet knyttet til ustabile politiske forhold og arbeidsmengden øker på grunn av personellmangel og aidsepidemiens herjinger (ifølge beregninger for Afrika og de enkelte landene er denne pandemien årsaken til mellom 19 prosent og 53 prosent av dødsfallene blant helsepersonell).⁵
REKRUTTERINGSBYRÅENE SÅ VEL som utvandringsnettverkene har dermed få vanskeligheter med å lokke helsepersonell fra det afrikanske kontinentet til de nye «arbeidsparadisene». Helsearbeidere søker seg fra rurale regioner til byer, fra offentlig sektor til privat næringsliv, for å få bedre livsvilkår for seg selv og familiene deres, samt bedre karrieremuligheter.

Denne hjerneflukten har katastrofale følger for Afrika: to av tre barn dør av sykdommer som er enkle å behandle eller forbygge. I Zimbabwe er kun 360 leger igjen i landet av de 1200 som ble utdannet på 90-tallet. Mellom 1993 og 2002 mistet Ghana 600 av 800. Samtidig er spedbarnsdødeligheten 1 av 10 mot 1 av 200 i Frankrike. Ghana har kun 9 leger pr. 100 000 innbyggere, mens Frankrike har 335.

Dr. Abdoulaye Bagnou, koordinater for regjeringen i Niger, forklarer: «Innenfor noen områder har Niger mistet alle sine eksperter. Vi vet ikke lenger hvilket utstyr vi skal kjøpe. Vi har store problemer med å planlegge og har ikke tilgang til råd fra nigerske eksperter. Vi kan ikke rekruttere nytt personell, fordi Verdensbanken og IMF (Det internasjonale pengefondet) kontrollerer utgiftene våre.»

Flere land i Afrika har bestemt seg for å reagere. Initiativene deres viser at det er mulig å snu hjerneflukten og bedre helsesystemene med å investere i menneskelige ressurser.

For eksempel opprettet helseministeren i Uganda i 1996 en måltidsbevilgning, som senere ble koblet med 60 prosent lønnsøkning i 2001. Malawi klarte på sin side i 2005 å overbevise Det britiske bistandsprogrammet og Verdensbanken om nytten av å øke lønningene til helsepersonellet og satse på rekruttering og utdanning.⁶ Myndighetene i Malawi forsøkte først å bekjempe legeflukten fra landsbygda. De tilbøy økonomiske bonuser på 40 til 50 prosent av lønningene deres. På samme tid styrket Malawi utdanningen med bygninger og undervisningspersonell og lykkes dermed med å seksdoble antallet utdannede innenfor medisin og sykepleie.⁷

Ghana er et annet land som har vist seg å være svært dynamisk og innovativt. Med hjelp fra Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM), har Ghana lansert et midlertidig rekrutteringsprogram for helsepersonell som jobber i utlandet ved å tilby bonuser ved hjemvending. Rekrutteringsbyråer har blitt opprettet i de viktigste ghanesiske ambassadene for å få bedre kontakt med emigrert fagpersonell som ønsker å reise hjem.

Stilt overfor en av de høyeste tallene for spedbarnsdødelighet og barseldød i verden og en skrikende mangel på leger og sykepleiere, har Etiopia forsøkt å gjøre noe med dette underskuddet. 20 000 kvinner – som ikke har sykepleierutdannelse, men som er spesialutdannet innen prevensjon og førstehjelp for gravide og barn – skal ansattes i rurale strøk.

Zambia tilbyr sitt legepersonell bonuser, lån, boliger og betaler skolepenger for barna deres for å legge til rette for en intern migrasjon mot avsidesliggende strøk.⁸ Takket være dette programmet meldte 66 zambiske leger i 2005 seg til arbeid på landbygda.

DE RIKE LANDENE har på sin side innført regelverk for «god oppførsel», som fram til nå har hatt svært liten innvirkning. Disse regelverkene forbyr dem å rekruttere i visse land. Inkludert alle landene i Afrika. Likevel er ikke disse reglene for god oppførsel, som har blitt vedtatt av Storbritannia og visse Commonwealth-land (Frankrike har ikke utarbeidet slike regler), forpliktende.⁹ I praksis har de ikke hindret i-landene i å fortsette å rekruttere helsepersonell fra Afrika gjennom private byråer.

EU-kommissæren for utvikling og humanitær bistand, Louis Michel, sa følgende under en pressekonferanse 7. april 2006: «Det er livsnødvendig å investere i utdanning, gi bistand og sørge for at tilstrekkelige virkemidler er på plass for å møte disse behovene.» Samtidig understreket han selvmotsigelsen medlemslandene framviser når de ønsker å øke bistandsbudsjettene, mens de tømmer Afrika for kompetanse.

Selv om ingen omfattende tiltak ennå er satt i gang for å styrke helsepersonellressursene i Afrika sør for Sahara, vil de framtidige investeringene til «det internasjonale samfunnet» kun ha svært begrenset innvirkning på helsesituasjonen til befolkningene i disse landene. Ifølge Kommisjonen for Afrika trengs det fra én til seks milliarder dollar i året fra og med 2006 og 7,7 milliarder dollar i året fra og med 2010 for å løse mangelen på helsepersonell.¹⁰

Å utdanne dette ekstra personellet er essensielt, men det vil ikke ha noen virkning før om seks til åtte år. Umiddelbare tiltak virker dermed nødvendige: lønningene må økes og økonomiske bonuser må gis for å arbeide i avsidesliggende strøk. Men det er like viktig å overtale IMF, EU og de andre internasjonale finansinstitusjonene om å myke opp de økonomiske reglene – slik at de afrikanske landene kan øke bevilgningene til helsesektoren.

Oversatt av R.N.

1 Our Common Interest», Rapport fra Afrikakommisjonen, London, 2005 (http://www.commissionforafrica.org/english/report/introduction.html). Afrikakommisjonen ble lansert av den britiske statsministeren Anthony Blair 26. februar 2004. Målet er «å generere handlinger for å gjøre Afrika handlekraftig og blomstrende».

2 Mensah Kwadwo, Mackintosh Maureen og Henry Leroi. The «skills drain» of health professionals from the developing world: a framework for policy formulation, Medact, London 2005.

3 Blanchet Karl, Keith Regina og Shackleton Peter, «One Million More: Mobilising the African diaspora healthcare professionals for capacity building in Africa», Save The Children, London 2006.

4 Stillwell et al., «Managing brain drain and brain waste of health workers in Nigeria», Bulletin of WHO, 2004, 82: 595-600.

5 Tawfik, Linda og Kinoti Stephen, The Impact of HIV/AIDS on the Health Sector in Sub-Saharan Africa: The Issue of Human Resources, Academy for Educational Development, Washington 2001.

6 High Level Forum on the Health MDGs. Working together to tackle the Crisis in Human Resources for Health. 2005. A Report of the Transitional HRH Working Group to the High-Level Forum. Paris, 14-15. november 2005.

7 Sagoe Ken, «Stopping migration of Ghana's health workers», Id21 Insight Health, Brighton, juli 2005

8 Miti Simon (den zambiske helseministeren), «Presentation to the Consultation on human resources for health», Oslo, februar 2005.

9 Department of Health, «Code of Practice for NHS employers involved in the recruitment of health care professionals», London 2001. Commonwealth Secretariat, Commonwealth Code of Practice for the International Recruitment of Health Workers, London 2003.

10 Our common interest», se ovenfor. Se også: www.nepad.org.

SLUTT
(…)