Av dikterne forventer vi sannheten

Under et intervju i New York i 1964, forteller Hanna Arendt: «Det er uhyre stor forskjell på morsmål og alle andre språk. For min del kan jeg si det veldig enkelt: Jeg kan en mengde tyske dikt utenat. De beveger seg alltid i bakhodet mitt – in the back of my mind. På tysk tillater jeg meg ting jeg aldri ville tillatt meg på engelsk.» Hannah Arendt flyktet fra Tyskland i 1933 og bodde i New York fra 1940. Men Hannah Arendt kan ikke bare en mengde tyske dikt utenat – fra Goethe, Schiller, H...lderlin, Rilke og Hofmannstahl til Brecht og mange flere. Hennes tenkning lever faktisk av historier og bilder fra litteraturen. I hennes bok The Origins of Totalitarianism,¹ ledsager Joseph Conrad imperialismedelen, Marcel Prousts forfatterskap ligger til grunn for hennes betraktninger rundt antisemittismen, tankene rundt farene som oppstår med byråkratiets dominans blir utviklet med Franz Kafka, og teaterstykket Der Jasager – der Neinsager (den som sier ja – den som sier nei) av Brecht har nok oppmuntret Arendt til å heve stemmen mot den totalitære tenkningens iboende logikk: «Den som sier A, må si B».

Det nære forholdet til litteratur og diktning er ikke bare et aspekt ved Arendts forfatterskap, det er dets grunntrekk. I et essay fra 1946 sier Arendt at en avgrunn skiller nåtid fra fortid, at nasjonalsosialismen har ført til at «tradisjonens slitte tråd» har revnet for godt. Fra nå av kunne verden ikke lenger forstås ut fra «de eksisterende, overleverte forestillingene om verden og mennesket.» Dikterne, som hun mener vi bør være dypt taknemmelige overfor, beskjeftiger seg fortvilt med dette bruddet. Hannah Arendt deler deres anliggende – bruddet skal være til stede i hver eneste tekst.

Diktningen Arendt har i bakhodet – in the back of her mind – når hun skriver, siteres ikke alltid. En av utgiverne av Arendts skrifter har lagt igjen et lite spor i Was ist Politik? (Hva er politikk?).² I essayet skriver Arendt: «Risikoen, som må forlanges av den som begir seg ut i den politiske sfæren, der han tillates å holde rådslagning med alt annet enn sitt eget liv, angår, så lenge alt går bra, ikke samfunnets, nasjonens eller folkets liv, som han må være beredt til å ofre sitt eget liv for.» En merkelig setning som ikke henger helt i hop. Hvorfor står det «tillates å holde rådslagning med»? Utgiveren gjorde her følgende anmerkning: «Den nå til dags uvanlige formuleringen: ’å holde rådslagning med’,³ kan være inspirert av Goethes dikt Amyntas [….] Jeg takker Lotte K...hler som forvalter Arendts etterlatte skrifter, for denne henvisningen.» (Hos Goethe heter det: «Wer sich der Liebe vertraut, hält er sein Leben zu Rat?»).⁴
Den gode viljens terror er det politiske sin død

Selv om dette med sikkerhet ikke er noe enkelttilfelle, trenger man vanligvis ikke detektivens teft for å finne litterære referanser i Arendts skrifter. I On Revolution (Om revolusjonen),⁵ hennes vakreste, men fremdeles alt for ukjente bok, gjenforteller hun historien om Melvilles Billy Budd: Et rettskaffent, et godt menneske (for å si det med Brecht), blir hyret på en båt som heter menneskerettigheter. På åpent hav blir han tvunget til å bytte båt. På den nye båten, en militærsjalupp, hersker andre skikker. Det går dårlig med ham, fordi hans godhet er malplassert. Når han blir angrepet av den onde, som misliker hans godhet, slår han ham i hjel i affekt. Slik blir han til morder, av edle motiver. Lesningen av denne fortellingen er ofte fastlåst i realitetstenkning. Når Hannah Arendt leser fortellingen, fører hun leseren bort fra denne alminnelige fortolkningen og over i en annen sfære. I Denktagebuch (Tankedagbok)⁶ siterer hun Goethe: «Man weicht der Welt nicht sicherer aus, als durch die Kunst, und man verknüpft sich nicht sicherer mit ihr als durch die Kunst.».⁷ Ingen historisk analyse kunne ha forklart følgende mer konsist og med mer ettertrykk enn fortellingen om Billy Budd: At den gode viljens terror, som Robespierre priser i den franske revolusjonen, er det politiske sin død. Ingenting legitimerer en ond gjerning, uansett hvor god hensikten er.

«Poetry is closest to thought», skriver Arendt i The Origins of Totalitarianism. Faktisk er det nære forholdet mellom tenkning og diktning innskrevet i mange av Arendts tekster. Hannah Arendt førte en intensiv dialog med mange av samtidens diktere: Med Hermann Broch diskuterte hun menneskerettigheter og nestekjærlighet, med W.H. Auden forsoning og tilgivelse, og med Mary McCarthy snakket hun blant annet om tenkningens virksomhet og trusselen tankeløshet utgjør. I hennes siste leveår var det nettopp dette spørsmålet som stadig dukket opp: Hvordan kan man møte tingenes tyranni og tankeløshetens hegemoni og styrke politisk dømmekraft? I foredraget Freiheit und Politik (Frihet og politikk) fra 1958, skriver Arendt om hvordan menneskehetens framtid trues av dette hegemoniet.

Den største faren vil i mindre grad bestå av tyranni og undertrykkelse av den politiske friheten. Den vil snarere ligge i trusselen om å drepe enhver form for spontanitet, det vil si handling og friheten som ligger i enhver virksomhet. Denne frykten tynger oss i dag, sier hun. Handling er friheten til å initiere, og kan kun realiseres i verden og ved hjelp av andre. Altså mellom menneskene. Det var dette som skapte Arendts interesse for forfattere – at uansett hvor skjør erfaringen var, holdt de frihetens erfaring levende i sine verk.

For eksempel opplevde den franske dikteren René Char, under tyskernes okkupasjon av Frankrike, et land under hypnose. Han forsto at ikke bare den politiske friheten var i fare, men også kunsten. Han sluttet seg til motstandsbevegelsen og skrev ned sine opplevelser. Mot franskmennenes hypnose og tyskernes terror utviklet han et konsept: motterror (Gegenterror). Motterror betydde ikke bare kampen mot okkupasjonen. Det var en selvfølge. Motterror betydde en motsats til denne hypnosen og terroren som truer med å bite seg fast i oss og forherde vår menneskelighet: Vi må opprettholde og stadig gjenskape et motrom for livet. Kun i et slikt motrom er menneskelig frihet tenkelig. Således var motterror en konsekvent broderlig sameksistens med alle skapninger – mennesker, dyr og planter. Chars frihetserfaring, blusser opp igjen og blir levende når man leser hans dikt. Både René Char og Hannah Arendt argumenterer for at det oppstår en commune présence (felles nærvær) mellom forfatteren og leseren av et dikt. Gjennom imaginasjonen, altså gjennom et forstående hjerte, gjenkalles det leste eller det hørte. I slutten av Arendts bok om revolusjon forblir således ideen om frihet nærværende gjennom Char.

Da Hannah Arendt døde i desember 1975, publiserte New Yorker en kort nekrolog: «For noen dager siden døde Hannah Arendt i en alder av 69 år. Plutselig kjente vi en frykt, som om all motvekt til verdens uforstand og korrupsjon hadde forsvunnet […] Hun tilba verdens diktere som om hun ikke visste − dersom det er mulig at hun ikke visste det − at tenkningen selv, når den var hennes, ble til diktning.»

© norske diplo. Oversatt fra tysk av T.K.S.

Se også Politikk og kosmopolitikk, Truls Lie, mars 2006, Le Monde diplomatique

Barbara Hahn und Marie Luise Knott er kuratorer bak utstillingen Hannah Arendt – Von den Dichtern erwarten wir Wahrheit, fra 8. desember 2006 til 12. Februar 2007 i Literaturhaus Berlin. (deretter fra 3. 3. til 15.4. i Literaturhaus Frankfurt).

1 The Origins of Totalitarianism, Harcourt, Brace, New York 1951

2 Was ist Politik, utgitt posthumt, Piper, München 1993

3 På tysk: «zu rate halten». (overs.anm.)

4 Holder den som betror seg til kjærligheten, rådslagning med sitt liv?» Vår frie oversettelse.

5 Originaltittel: On Revolution, Faber and Faber, London 1963.

6 Denktagebuch, 1950-1973, utgitt av Ursula Ludz og Ingeborg Nordmann, i samarbeid med Hannah Arendt Institut, Dresden, Piper, München 2002

7 Kunsten er den sikreste måten å unnvike verden på, og man forbinder seg ikke sikrere med verden enn gjennom kunsten.» Vår frie oversettelse.