Den amerikanske politikkens støttespillere

Den New York-bosatte egyptiske spaltisten Mona Eltahawy valgte International Herald Tribune som sted for å kritisere avisen Al-Chark Al-Awsats beslutning om å avslutte samarbeidet med henne.¹ Denne panarabiske dagsavisen – den retter seg mot alle de arabiske landene og ikke en bestemt stat – framstiller seg selv som «arabernes internasjonale avis». Den eies av den saudiarabiske prinsen og guvernør i Riyadh, Salman bin Abdelaziz, som Mona Eltahawy mistenker for å stå bak beslutningen om å sparke henne. Den arabiske spaltistens nokså eksepsjonelle opprør² framstår som så alvorlig at mange journalister har reagert og forsvarer avisen. Dette gjelder særlig Jihad al Khazen og Samir Attallah, to av de viktigste journalistene i det saudiarabiske journalistmiljøet.³

Siden Gulfkrigen i 1990-91 har det saudiarabiske diplomatiet klart å sette sitt merke på fortolkningen av hendelser i regionen takket være monopolet prinsene fikk i det panarabiske mediafeltet etter at Bagdad mistet sin posisjon. For øyeblikket er ting i ferd med å forandre seg, det saudiarabiske prosjektet svekkes. På den ene siden ble det arabiske mediefeltet endret etter at lanseringen av den Doha-baserte (Qatar) tv-kanalen Al-Jazeera i november 1996 brøt det saudi-libanesiske monopolet. På den andre siden tvang Riyadhs usikre diplomatiske posisjon etter 11. september og rammene USA påtvang kongedømmets arabiske og islamske politikk, Saudi-Arabia til å rette seg innover mot nasjonalstaten og sette «Saudi-Arabia først». Denne politiske endringen kom i konflikt med disse medienes panarabiske kall.

DEN NYLIBERALE DISKURSEN i disse saudiske panarabiske mediene ble faktisk radikalisert etter 11. september. Dette skjedde rundt en gruppe journalister og intellektuelle, som kritikerne kaller «Kouttab Al-Marines» (US Marines penner). Denne gruppen forsvarer den amerikanske strategien i Midtøsten og taler for religiøse og sosiale reformer i den arabiske verdenen, men avstår fra å fremme politisk forandring. Saudi-Arabias makthavere får en dobbel fordel av denne radikaliseringen. Internt virker denne diskursen som en motvekt til de islamistiske protestene og styrker de glisne rekkene i den nyliberale saudiarabiske strømningen som har nære forbindelser til makthaverne. Eksternt gjør den det mulig å skape godvilje hos amerikanerne ved å framstille de saudiarabiske prinsene som tilhengere av en moderat tenkning som er vennlig innstilt til Washingtons Midtøstenpolitikk.

Strategien bak innføringen av en saudiarabisk medieorden i den arabiske verdenen stammer fra begynnelsen av 70-tallet. Det dreide seg den gang om å skape en motvekt til den nasseriske propagandaen i radioen «Arabernes stemme». Prins og guvernør i Riyadh, Salman bin Abdelaziz, var en av de første som forsto hva som sto på spill. Hans viktigste besittelse er fortsatt avisen Al-Chark Al-Awsat. Den ble lansert i London 4. juli 1978 av de to saudiarabiske brødrene Hicham og Mohammed Ali Hafez, «med støtte fra Kamal Adham og Turki Al-Faysal» som lenge hadde vært ansvarlig for de saudiarabiske nyhetstjenestene.⁴

Den redaksjonelle linjen er nokså tro mot holdningene til diplomatiet i Riyadh. Avisens militante agitasjon for den amerikanske krigen mot Irak i 2003 brøt med den tilbakeholdne posisjonen til den saudiarabiske regjeringen. Avsløringene til den amerikanske journalisten Bob Woodward – informasjon kom via prins Bandar bin Sultan som da var ambassadør for kongedømmet i USA – om avtalene mellom Riyadh og Washingtons om krigsforberedelser i forkant av krigen, viste at den egentlige saudiarabiske utenrikspolitikken heller fantes i Al-Chark Al-Awsat enn i de offisielle uttalelsene.⁵

AL-HAYAT ER EN dagsavis med libanesiske opprinnelse. Den ble opprettet i 1946 av journalisten Kamil Mroué. Avisen er konservativ, tett knyttet til monarkiene i Saudi-Arabia og Jordan, og forkjemper for allianser med Vesten. Den var motstander av den nasserske politikken og opprettelsen av Den forente arabiske republikken (unionen mellom Egypt og Syria) i 1958. I 1966 ble avisens grunnlegger myrdet, angivelig etter ordre fra Nassers hemmelige tjenester. Avisen ble nedlagt i 1976 da borgerkrigen brøt ut i Libanon.

Sønnen til Kamel, Jamil Mroué, relanserte avisen 30. oktober 1988 fra London med pengestøtte fra den saudiske prinsen og sønn av forsvarsministeren, Khaled bin Sultan, som også ble en av dens eiere. Al-Hayat spilte en avgjørende rolle under Gulfkrigen (1990-91) i «demoniseringen» av Saddam Husseins regime og legitimeringen av den amerikanske intervensjonen. Den åpnet spaltene for de irakiske motstandsbevegelsene, særlig de sjiitiske og kurdiske. Denne linjen ble forsterket av ledelsens kristen-libanesiske opprinnelse, og fikk kritikerne av Al-Hayat til å stigmatisere den som avisen «for minoritetene som støtter prinsen».

Likevel forblir Al-Hayat en mangfoldig avis med journalister som i det store og hele kan deles i to leire: de «arabofile» og «vestistene». Men selv om avisen framhever en tilsynelatende panarabisk presentasjon av nyheter, forblir de libanesiske tendensene dominerende. Hyllesten av nasjonalstaten akkompagneres som oftest av en nedsettende holdning overfor tanker om solidaritet mellom arabere.

DET ER INNENFOR den «vestistiske» strømningen amerikanerne har hentet kompetansen de har brukt i mediestrategien overfor den arabiske verden og særlig i Irak. Ledelsen for radiostasjonen Sawa og tv-kanalen Al-Hurra er gitt til den tidligere sjefen for Al-Hayats kontor i Washington, libaneseren Mouffaq Harb. Allerede i 1998, da amerikanerne lanserte Radio Free Bagdad (i Praha), ga de ansvaret til en annen journalist fra Al-Hayat, den militante irakiske kurderen Kamaran Qura Dhari. Dessuten utnevnte den amerikanske administratoren Paul Bremer, like før han gikk av, to journalister fra Al-Hayat (Jalal al Mashta og Kamaran Qura Dhari) til høye lederstillinger i irakiske radio og fjernsyn.

Den sentrale plassen Al-Hayat har i det arabiske mediefeltet skaper mye misunnelse, men også velbegrunnet kritikk. Den mest utarbeidede kritikken kommer fra journalisten Bilal Al-Hassan. Hassan var tidligere sjefredaktør i avisen og påpeker et virkelig paradoks hos avisen: en panarabisk avis med en redaksjonell linje som delvis domineres av libanesiske journalister kjent for «radikal anti-arabisme» og en «overdreven opphøying av nasjonalstatens dyder på bekostning av enhver ide om arabisk og spesielt islamsk solidaritet».

Denne kritikken retter seg særlig mot libaneseren Hazem Saghié, er en av hovedaktørene i den arabiske nyliberalismen «som ser på kolonialismen som en velsignelse».⁶ Bilal Al-Hassan trekker likevel fram «de indignerte ropene» denne nyliberale strømningen framprovoserer, som kommer fra avisen selv. Dette gjelder spesielt i spaltene til Abdel Wahab Badrakhan, men han har blitt tvunget til å forlate avisen og forbereder seg på å delta i lanseringen av en ny dagsavis, som i likhet med Al-Jazeera blir finansiert av Qatar og Daoud Al-Shiryan. Sistnevnte er i ferd med å bli utnevnt til visedirektør for den panarabiske tv-kanalen Al-Arabiya (finansiert av Saudi-Arabia), for å «balansere» de nyliberale tendensene til den nåværende redaktøren, Abderahman Al-Rashed.⁷ At Al-Rashed er tidligere sjefredaktør for Al-Chark Al-Awsat, viser kompleksiteten i det saudiske mediesystemet.⁸

Analysen til Bilal Al-Hassan er likevel ikke komplett, fordi han ikke trekker fram innflytelsen prins Khaled bin Sultan (nevøen til kong Fahd som døde 1. august 2005) har på den redaksjonelle linjen.⁹ Selv om Saghiés voldsomme motstand mot den arabiske nasjonalismen er et uttrykk for hans personlige overbevisning, passer den perfekt innenfor rammene til det saudiarabiske regimets kamp mot denne ideologien. På samme vis bidrar parallellen Saghié har etablert mellom islamisme og nazisme, til kongedømmets anstrengelser for å frata den interne islamistiske protesten legitimitet og holde den nede.¹⁰ Bilal Al-Hassans virke som spaltist i Al-Chark Al-Awsat, som eies av Salman bin Abdelaziz, er heller ikke ukjent med denne «utelatelsen».
Middle East Media Resarch Institutes massive distribusjon av oversettelser fra den arabiske pressen er et ledd i en svært finurlig strategi for å manipulere informasjon

RADIKALISERINGEN AV den nyliberale diskursen i de saudiske panarabiske mediene har blitt mer verdifull for den amerikanske politikken i Midtøsten etter at amerikanernes egen kommunikasjonsstrategi overfor den arabiske verdenen har mislykkes.¹¹ Den saudi-amerikanske medieforbindelsen forklarer Middle East Media Resarch Institutes (Memri, et israelsk institutt som oversetter fra den arabiske pressen) forkjærlighet for journalister i den saudiarabiske pressen. Den massive distribusjonen av oversettelser fra den arabiske pressen som det instituttet foretar, er et ledd i en svært finurlig strategi for å manipulere informasjon, med har uante virkninger.

Denne saudiske panarabiske pressen nyter godt av Saudi-Arabias diplomatiske beskyttelse, økonomiske sjenerøsitet og distribusjonsmidler, fordi den fortrenger overbevisningene til de arabiske majoritetene.¹² I tider med spenning blir spaltistenes mindretallssynspunkter ofte presentert for resten av verdenen som synspunktene til det arabiske flertallet. Med en total avstand fra de arabiske folkemeningene konstruerer spaltistene i denne pressen «en imaginær arabisk verden», en verden som var positivt innstilt til den amerikanske krigen i Irak i 2003 og den israelske hærens forsøk på å knuse libanesiske Hizbollah i 2006. Mange feilaktige signaler har blitt sendt til de mediepolitiske miljøene som har utarbeidet USAs Midtøstenpolitikk.

Oversatt av R.N.

Se også «Psykologiske operasjoner», side 12-13
1 Mona Eltahawy, «A perilous dance with the Arab press», International Herald Tribune, 19. juni 2006, (http://www.iht.com/articles/2006/06/19/opinion/edelta.php).

2 Fawaz Turki, «How to Lose Your Job at a Saudi Newspaper», The Washington Post, 15. april 2006 (http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/14/AR2006041401116.html).

3 Se henholdsvis Al-Hayat, 9. juli 2006 (http://sacongress.org/Shuraka/Shuraka_10_07_2006.htm#8) og

4 -Chark Al-Awsat, 14. juli 2006 (http://www.asharqalawsat.com/leader.asp'section=3&article=373135&issue=10090).

5 For å bruke termene i tv-intervjuet den saudiarabiske journalisten Abdel Aziz al Khamis gjorde med Hisham Ali Hafez (http://www.hishamalihafiz.com/tv_ar.htm).

6 Bob Woodward, Plan of attack, Simon & Schuster, New York 2004, s. 288-289.

7 Bilal al Hassan, Kapitalusjonskulturen (på arabisk), Riad El-Rayyes Books, Beirut 2005, s. 79 og s. 135 for det følgende sitatet.

8 Se med ham på arabisk i den saudiske avisen Al-Medina (3. november 2006) om polemikken rundt pressen (http://www.alarabiya.net/Articles/2006/11/03/28776.htm).

9 Spaltisten Lafif Lakdhar skal ha blitt oppsagt etter direkte ordre fra prins Khaled. Se Barry Rubin, «What's wrong with the Arab Liberal critiques of the Arab Society?», The Middle East Review of International Affairs, Jerusalem, desember 2005.

10 Haezm Sagiyé, Al-Hayat, 20. juli 2006 (www.daralhayat.com).

11 Art Levinehttp://www.prospect.org/web/ /web/page.ww'name=View+Author§ion=root&id=88, «Bad Reception», American Prospect (nettutgaven), Boston 11. juli 2005 (http://www.prospect.org/web/page.ww'section=root&name=ViewWeb&articleId=10595).

12 Se «Désinformation à l'israélienne» (Desinformasjon på israelsk vis), Le Monde diplomatique, september 2005.

Al Harithi et al., Holdningene til de saudiarabiske spaltistene og den saudiarabiske pressen i forhold til krigen mot Irak (på arabisk), Asbar for Studies Research and Communications, Riyadh, 2005.

SLUTT