Den langvarige tildekkingen

Det er ikke bare historikerne som har gjort mye for vekke til live minnet om den spanske borgerkrigen, flere forfattere har også bidratt. Fire nylig utgitte romaner, som tar opp spørsmål som er like aktuelle på begge sidene av Pyreneene, vitner om det. Javier Cercas’ Soldados De Salamina¹ har blitt en betydelig salgssuksess. Den er bygd rundt en rekonstruksjon av livet til en av falangistenes grunnleggere. Dette leder fortelleren på sporet av republikaneren Miralles, som deltok i Lister-divisjonen² gjennom hele den spanske borgerkrigen. Denne romanfiguren gir mening til fortellerens undersøkelser og selve boken.

Andrés Trapiellos roman Dias y noches³ bygger på funnet av Justo Garcías nedtegnelser, en militssoldat i Confederación Nacional del Trabajo (CNT, sosialistisk fagforening), som utgjør kjernen av boken. Han forteller om sitt og omkretsens liv fra tilbaketrekningen mot Frankrike begynner i januar 1939 til han setter kurs for Mexico i juni 1939.

I Tempo perso⁴ iscenesetter den italienske forfatteren Bruno Arpaia en sosialistisk republikaner, Laureano, som også drar i eksil til Mexico. Romanskikkelsen svarer på spørsmål fra fortelleren, som i utgangspunktet skulle intervjue ham om møtet med Walter Benjamin. Han bringer fram minnene om revolusjonen i Asturias i oktober 1934, som var en av foranledningene til borgerkrigen. Dette er også hovedtemaet – parallelt med Benjamins eksiltilværelse i Frankrike – i hans påfølgende roman L’angelo della storia.⁵
«I siste instans er det din oppgave å bli ferdig med alle disse minnene. Da vil jeg ha hevnet meg på tiden.»
Laureano i Tempo perso

«Vi skal alle dø og det er trist å ikke legge igjen en skygge,» bemerker Justo García. Viljen til å bevare minnet om den spanske borgerkrigen intakt står i sentrum av denne romanen, slik den er sentral i de tre andre romanene gjennom ordene som blir formidlet av tredjepersoner. Døden som nærmer seg motiverer Justo til å skrive og ordenes tilsynekomst hos Laureano i Tempo perso («jeg har inntrykk av at når jeg forsvinner vil også revolusjonen i Asturias bli borte») i likhet med hovedpersonen i La última frontera: «Jeg har sett ting jeg utvilsomt er den eneste som kan fortelle om. Dermed bryr jeg meg ikke, jeg forteller. I det minste, så lenge jeg lever, vil jeg fortsette, bevege meg videre […]». Laureano bruker lytteren til å gi varighet til minnene: «I siste instans er det din oppgave å bli ferdig med alle disse minnene, bestemme hva som skal trekkes ut av dem. Da vil jeg ha hevnet meg på tiden. Og det, gutten min, er ikke rent lite for meg.» Slik ser vi at døden ikke har noen mening for de som Franco plasserte i kategorien «beseirede» (vencidos) og som har forblitt der på grunn av glemselen de er svøpet inn i. Fortelleren i Soldados De Salamina er overbevist om at så lenge han «forteller hans historie, vil Miralles på en eller annen måte leve videre […]».
KAMPEN MOT GLEMSELEN påtvinger seg som mer enn en begrunnet tilbakevending til det dagens menn og kvinner skylder de spanske republikanerne. Fortelleren tenker følgende idet han drar for å møte Miralles på et aldershjem i Dijon: «Det er ikke en eneste blant disse folkene som kjenner den småskumle gamle mannen som har forsont seg med livet sitt, som smugrøyker og i dette øyeblikk er i ferd med å spise saltløs mat noen kilometer herfra. Likevel finnes det ikke en eneste som ikke står i gjeld til ham.» Gjeldstemaet står i kontrast til temaet om den manglende anerkjennelsen, som særlig kritiseres hos Javier Cercas. Skandalen i den langvarige motsetningen finner i Miralles den nødvendige styrken til å rette anklager: «[…] jeg kjempet i tre år over hele Spania, visste du det? Og tror du noen har takket meg for det? […] Jeg skal svare for deg: ingen. Ingen har noensinne takket meg for at jeg sløste bort ungdommen min på å forsvare drittlandet deres. Ikke et eneste ord. Ikke den minste gest. Ikke et brev. Ingenting.» Disse ordene er et regelrett angrep på overgangen til demokrati i Spania, men boken inneholder også passasjer der fortelleren angriper holdningen til andre land.

For eksempel framhever han «disse uforståelige øyeblikkene da hele sivilisasjonen avhenger av et eneste menneske», for å fordømme måten «sivilisasjonen behandler dette mennesket på». Motsetningen gjeld/manglende anerkjennelse er fraværende i romanene til Bruno Arpaia, men kan leses mellom linjene i Trapiellos Dias y noches: «Jeg har levd i øyeblikk som har vært av den største betydning for Menneskeheten og jeg har kjempet for det jeg mente var riktig: Rettferdigheten, Friheten, Mennesket. Hver gang verdens nasjoner i framtiden tenker på Rettferdigheten, Friheten og Mennesket vil de være forpliktet til å tenke på oss.»
Leseren vet at disse ordene ikke stemmer, «verdens nasjoner» oppførte seg ikke bedre overfor de spanske republikanerne etter andre verdenskrig enn før. Leseren vet også at de oppførte seg enda verre og gjorde alt for at det skulle glemmes. La oss sammenligne Justos overbevisning i 1939 med regnskapet til Miralles i 2001: «Ingen husker dem, vet du det? Ingen. Ingen husker engang hvorfor de døde og hvorfor de aldri fikk koner og barn eller hus badet i sol. Ingen, og enda mindre de de sloss for. Ingen fillegate i en eneste filleby i et eneste drittland vil noen gang bli oppkalt etter en av dem.»

«Til helvete med overgangen!» konkluderer en leser av avisen, der fortelleren i Soldados De Salamina jobber, i etterkant av en av fortellerens artikler. Glemselen er like skyldbetynget i Frankrike på grunn av måten landet behandlet de spanske republikanerne, noe det grundig har forsøkt å skjule. Som Bruno Arpaia og Andrés Trapiello viser, mangler det ikke på grunner til å dekke over det som skjedde fra 1936 til tiden etter frigjøringen i 1945.

Mens kvinner og menn kjempet for «Rettferdigheten, Friheten og Mennesket», besluttet andre seg – i Frankrike og England – i august 1936 for en ikke-intervensjonspolitikk: «En farse, hadde det ikke vært for at den viste seg å bli en tragedie. […] Selv ungene forsto at Mussolini og Hitler med denne skitne ideen om ikke å blande seg inn ville…», tordner Laureano. Justo langer også ut noen kategoriske slag: « […] hvis vi taper, har Frankrike og England skylden.»⁶

I BEGYNNELSEN AV 1939 startet «tilbaketrekningen», la Retirada. Dette er et sorgmodig ord for de spanske republikanerne, denne lange kolonnen med tusenvis av kvinner, menn og barn på vei mot den franske grensen. Forfatternes mørke beskrivelser gjenoppliver fortvilelsen. Robert Capas bilder dukker opp på netthinnen. Vi går ved siden av poeten Antonio Machado som Miralles oppdager, en symbolsk skygge blant de mange anonyme skyggene. Machado døde i i den franske grensebyen Collioure i februar 1939.

Beskrivelsenes mørke virker uoverkommelige på leseren. Likevel vil spanjolene oppleve den ene ydmykelsen etter den andre når de ankommer den franske grensen. Den første er at de må gi fra seg våpnene. Det vil bli flere i den verdenen de nå må leve i, og hver av dem overgår den forrige med en brutalitet som stiger rakt mot det umenneskelige.

De første ansiktene Justo oppdager i Frankrike er gendarmeriets («skamløse tyver», «vesener avkledd enhver menneskelighet»): «Tre år med revolusjonær krig, kun for at et rosenrødt og parfymert gendarmeri som har blitt fôret opp på gåselever sier til deg: ’det er ikke vårt problem’.» Flere sider i Dias y noches vies til en ubønnhørlig fordømmelse av den franske mottagelsen: «Franskmennenes siste påfunn er å snakke til oss som om vi var en invasjonshær, og ikke flyktninger»; «Mange i folket […] har stilt seg på vår side, men myndighetene har tatt fascistenes.»
Ydmykelsen kulminerer da de tre romanfigurene blir internert i konsentrasjonsleire.⁷ I Argelès (Miralles og Laureano), Saint-Cyprien (Justo) og i Septfonds (Laureano) opplever de, som det understrekes i Soldados De Salamina, «umenneskelige levekår». Justos penn blir voldsommere etter at han kommer til Frankrike og gir et felles uttrykk for de tre romanfigurene: «De skitne hundene! De har stengt av en lang strandstrekning, på minst én eller to kilometer, med to piggtrådgjerder, og her blir vi sperret inne.»

Skriften gir en detaljert beskrivelse av livet i leirene, av «forfallsspiralen». Interneringen er mer summarisk framstilt hos Laureano og Miralles, men inntrykket er like sterkt. Førstnevnte presiserer at det eneste de ser er «gjørme og skitt, kulde og sult». Leirene er for dem noe å gjøre opprør mot. Miralles kaller dem «dødsboliger» og Justo «gigantiske kadaverdeponier». Leirene gjør de «beseirede» til undermennesker, «mange begynner å miste viljen til å leve». Noen blir desperate og marsjerer ut i havet for å slukes av bølgene. Justo uttrykker en mektig avsmak: «En dag vil den virkelige franske historien skrives, om hvordan de oppførte seg mot en flyktningbefolkning, måten de løy til oss, lurte oss, fornærmet oss, rakket ned på oss og mishandlet oss før, under og etter krigen.»

Flere anklager kommer fram etter hvert.⁸ Flyktningene blir innrullert i Fremmedarbeider-kompaniene og i Fremmedlegionen.⁹ Miralles opptas i sistnevnte. Laureano blir innrullert i et ingeniørregiment, som han senere deserterer fra. Dette gir ham anledning til å påminne om de «tusener av spanjoler [tyskerne] sendte til Malthausen», «som allerede var innpakket av Pétain og kompaniene i konsentrasjonsleirene rundt omkring i Frankrike […]». Justo går om bord på Sinaia, den første båten med kurs for Mexico, som ble et mottaksland for mange spanske republikanere.¹⁰ Laureano kommer også hit senere.

Miralles blir med i krigen i general Leclercs hær. Han inntar frigjorte Paris 24. august 1944, på en av stridsvognene med navnene Guadalajara eller Teruel (oppkalt etter to seiersrike slag for republikanerstyrkene i den spanske borgerkrigen). De var blant de første som inntok den franske hovedstaden. Bidraget deres har først svært nylig begynt å bli anerkjent.¹¹ Siden ble Miralles glemt da kampene var over. I likhet med hans landsmenn.
Laureano konstaterer: «Det sies at det kreves lang tid før en verden forsvinner. Vår falt på et øyeblikk. Siden har det ikke vært plass til folk som oss.» Ikke plass, fordi man ønsket ikke at denne verdenen skulle overleve, om enn det bare var i minnene til de som levde i den. Andrés Tapiello gir en ekstra forklaring på viljen til å glemme. I båten til Mexico går det opp for Justo at man vil kreve at de legger bak seg det de slåss for: «Man sier at de forsøkte å oppløse limet i minnene våre. Men hva annet hadde vi av verdi igjen enn minnene våre? Aldri før hadde sannheten framstått så slående: fortiden, hva enn den var, var bedre. Hvor mange av oss ønsket ikke at vi aldri hadde forlatt Spania? Krigen var smertefull, men så lenge den varte fantes det håp.» Å drepe krigen i Spania innebærer også å hindre at man kan knytte seg til dette storslåtte håpet om en annen verden, om det praktfulle brorskapet, håpet om andre opprør.

I TEMPO PERSO gjør Laureano opprør: «Vet du hva jeg tenker? At dette virkelig er et drittårhundre. Det har sakte, men sikkert slukt alle idealene. I løpet av de første femti årene med tragedier har det sakte fordøyd dem, brent dem som i en ovn og etterpå, med den falske freden, orket ikke folk lenger å lete etter andre. Resultatet ser du foran deg: ingenting å tro på, ikke noe håp…» Likevel ønsker han å videreformidle behovet for kamp: «Tror du at bøker og professorer er tilstrekkelig for å bekjempe denne sykdommen som har rammet hele verden, denne fordømte viljen til å glemme? Tro meg […] det holder ikke… Faen, jeg forteller… I siste instans er det deres problem og redning, dere unge.»

Ordene i denne passasjen har en påfallende aktualitet i dette øyeblikk da Spania endelig konfronterer sin nyere historie, et virkelig åpent sår. I dette øyeblikk da organisasjonene gjør et omfattende arbeid for å åpne massegravene.¹² De er aktuelle idet journalistene i Frankrike gir ordet til de siste republikanerne og deres barn,¹³ idet andre publiserer øyenvitneskildringene.¹⁴ Men den franske iveren etter å anerkjenne gjelden de står i til de spanske republikanerne er fortsatt blek og marginal.

Romanene som her har blitt presentert, gir nøkler til å forstå årsakene til den langvarige tildekkingen. Uansett spiller de, i Frankrike som i Spania, en viktig rolle i kampen mot glemselen. De framhever en engasjert litteratur, som har vært lite moteriktig de siste årene i Frankrike. Og de gir liv til kampen for en bedre verden, som disse mennene og kvinnene kjempet i. I epilogen til Dias y noches konkluderer fortelleren på følgende måte: «I dag er livene våre mindre heroiske, og fjerner seg fra kontakten med folkene som kjempet for idealer som tross alt er riktige og edle.»

I det leseren angrer på å ha lest ut siste side i hver av disse romanene, er det åpenbart hva de spanske republikanerne aldri ble tilgitt for: å alltid ha vært, som Miralles sier, «i forkant, i forkant, alltid i forkant», i sum å ha vært de seirende.

Oversatt av R.N.1 Javier Cercas, Soldados De Salamina (Soldatene fra Salamina), Tusquets Editores, Barcelona 2001. Eng overs., The Soldiers of Salamis (Bloomsbury Publishing, London 2003); fransk overs. Les Soldats de Salamine (Actes Sud, Arles 2002). For mer om denne romanen se Albert Bensoussan, «Archéologie d'un combat fracticide», Le Monde diplomatique, januar 2003. David Trueba har filmatisert romanen (Spania, 2003).

2 Enrique Lister (1907-1995), kommunistisk republikanergeneral.

3 Andrés Trapiello, Dias y noches (Dager og netter), Espasa Calpe, Madrid 2000. Fransk overs. Les Cahiers de Justo García (Buchet/Chastel, Paris 2004).

4 Bruno Arpaia, Tempo perso (Svunnen tid), Tropea, Milano 1997. Fransk overs. Du Temps perdu (Liana Lévi, Paris 2003).

5 Bruno Arpaia, L'angelo della storia (Historiens engel), Guanda, Milano 2001. Spansk overs., La última frontera (Lumen, Barcelona 2003), fransk overs., Dernière Frontière (Liana Lévi, Paris 2002).

6 Frankrike og England forbøy våpensalg til Spania. Norge fulgte samme linje og forbøy også frivillige i å kjempe på republikanernes side. Overs. anm.]

7 Se Geneviève Dreyfus-Armand og Emile Témine, Les Camps sur la plage, un exil espagnol (Konsentrasjonsleirene på stranden, spanske eksil), Autrement, Paris 1995.

8 Den stalinistiske undertrykkingen av PUOM (Det enhetlige marxistiske arbeiderpartiet) og CNT tas opp i Dias y noches. Aspektene rundt denne undertrykkingen nådde ikke et større publikum for i 1995 med Ken Loachs film Land and Freedom, som ble inspirert av George Orwells Homage to Catalonia (1938).

9 Se Jean Ortiz (red.), Rouges. Maquis de France et d'Espagne. Les guérilleros (De røde. Franske og spanske motstandskjempere. Geriljasoldatene), Atlantica, Biarritz 2006.

10 En avis ble opprett her. En faksimile ble publisert i 1999 av Fondo de cultura económica de Méjico. Tre av disse tekstene er oversatt til fransk og publisert i tidsskriftet Aden, nr. 5 («Aux côtés de la République espagnole (1936-1939).

11 Se Denis Fernández Recatalá, «Ces Espagnols qui ont libéré Paris» (Spanjolene som frigjorde Paris), Le Monde diplomatique, august 2004.

12 Emilio Silva og Santiago Macías, Les Fosses du franquisme (Franco-tidens massegraver), med forord av Patrick Pépin, Calmann-Lévy, Paris 2006.

13 Gabrielle Garcia og Isabelle Matas, La Mémoire des Républicains espagnols. Paroles d'exilés en Ille-et-Villaine (Minnet om de spanske republikanerne. Ord fra flyktningene i Ille-et-Villaine), Editions Ouest-France, Rennes 2006. Patrick Pépin, Histoires intimes de la guerre d'Espagne, 1936-2006. La mémoire des vaincus (Fortrolige historier fra den spanske borgerkrigen, 1936-2006. Minnene til de beseirede), Nouveau Monde, Paris 2006.

14 Antoine Gimenez og Les Giménologues, Les Fils de la nuit. Souvenirs de la guerre d'Espagne (Nattens sønner. Erindringer fra den spanske borgerkrigen). L'Insomniaque & Les Giménologues, Montreuill-Marseille 2006.