På halv stang

Hva har skjedd med det israelske samfunnet siden det kan frambringe rasistiske politikere slik som Avigdor Lieberman, partiformann i det høyreekstremistiske partiet Yisrael Beiteinu (Vårt hjem Israel), og som nå er i tilbake i regjeringen som visestatsminister? Spørsmålet kan synes unødvendig. Det er kanskje mer interessant å spørre seg hvorfor dette fenomenet dukker opp først nå, nesten 60 år etter at staten Israel ble grunnlagt.

Det kan synes like bortkastet å spørre hvorfor det israelske folk godtar grusomheter som drapet på en hel palestinsk familie i Gaza-stripen. Derimot kan man la seg forbløffe over at etter 40 år med okkupasjon trekker et ikke uanselig antall israelere ut på gatene for å fordømme overgrep som bombingen av Beit Hanoun.

Siden den ble grunnlagt har den israelske stat gjentatte ganger erklært høyt og tydelig at den er det eneste demokratiet i Midt-Østen. Sammenlignet med Syria, Iran eller til en viss grad Egypt og Jordan, kan Israel selvfølgelig skryte av å forsvare demokratiske verdier, slik som ytringsfrihet, lovens overordnede rett og avholdelse av frie valg. På det strukturelle og formelle plan er Israel et godt utviklet demokrati. Men når det gjelder moralske verdier er dette demokratiet skjørt og sårbart, det har også sunket så langt ned man kan komme. I motsetning til USA og land i Vest-Europa, fins det ikke i Israel mekanismer som kan virke som brems og motvekt, som gjør det mulig å opprettholde en demokratisk balanse – og det sivile samfunn omfatter fremdeles hele folkegrupper som lever av støtteordninger.

DEMOKRATISKE VERDIER var langt fra forankret i den politiske kulturen som statens grunnleggere, deriblant David Ben-Gurion, førte med seg fra Øst-Europa. Disse mennene sto i første omgang overfor den eksistensielle konflikten mellom Israel og araberne, og tok utfordringen med å etablere en ny nasjon. De forsvarte ideer som troskap til staten, samling og homogenisering av befolkningen. Staten var for dem en stor smeltedigel hvor svært heterogene befolkningsgrupper, og da spesielt de som hadde sluppet unna jødeforfølgelsene under krigen, og som ble kalt «menneskelige støvkorn»,¹ skulle samles om felles verdier.

Det var derfor de verdsatte de ytre tegnene på demokrati, som regelmessig avholdelse av valg – samtidig som man i sikkerhetens navn begrenset pressefriheten, blant annet ved militær sensur. Det var også i sikkerhetens navn at de i perioden 1948-1966 påla Israels arabiske borgere atten år med militært styre, i tillegg til frihetsinnskrenkninger. Her har vi for øvrig nok et bevis på at man ikke tok til seg de demokratiske verdiene: en overveldende majoritet av den jødiske befolkningen, deriblant også store deler av eliten, godtok som en selvfølge den institusjonaliserte segregasjonspolitikken overfor den arabiske minoriteten.

Og når det gjelder utdanningspolitikken, har den valgt å prioritere spørsmål som troskap til staten, den israelsk-arabiske konflikten, antisemittisme og militærvesenet. Bak de tynne permene til lærebøkene i samfunnskunnskap, som angivelig skulle gi de unge innsikt i verdier som likeverd og demokrati, skjulte det seg side på side proppfulle av klisjeer. Helt fram til 80-tallet beskrev barnebøker araberne som laverestående vesener, uten nasjonal identitet, og som tørstet etter jødisk blod. Det samme gjaldt skolebøkene.

Slike framstillinger av arabere, som også den negative oppfatningen av goyim, ikke-jødene, og uttrykk for en sterk etnosentrisk holdning, har vært viktige etapper i framveksten av denne følelsen av å «være beleiret» som israelere har: De har alltid sett det jødiske folk som et offer for andre nasjoner. Dette inntrykket er så sterkt forankret at jødene ser på sin historie, nærmere bestemt en to tusen år lang diaspora, som en eneste lang rekke forfølgelser fra de andre folkeslagene de har levd blant.
Helt fram til 80-tallet beskrev barnebøker araberne som laverestående vesener, uten nasjonal identitet, og som tørstet etter jødisk blod. Det samme gjaldt skolebøkene

Her utgjør naturligvis jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig et høydepunkt. Hvert år oppfordrer mange skoler elevene, jenter som gutter, til å foreta en pilegrimsreise til utryddelsesleirene i Polen. Disse reisene gir elevene en sterk følelse av angst og bidrar til å forsterke oppfatningen av jøder som ofre. På den annen side er ikke disse ungdommene modne nok til å trekke en mer kompleks lærdom av disse folkemordene, som kunne tjent som rettesnor for dem senere i livet. Særlig når det gjelder deres holdning til okkupasjonen, som de litt senere skal forsvare under militærtjenesten. De kommer som regel tilbake med forenklede tanker som «det må aldri skje igjen» – med andre ord: «For å hindre en ny katastrofe, må vi være sterke.» For mange er alt de får med seg av besøket ved Auschwitz at nazistenes folkemord, og antisemittismens historie generelt, gir israelerne spesielle rettigheter. Som for eksempel til å begå overgrep mot de mest fundamentale rettighetene til sine naboer, samtidig som de er totalt immune mot kritikk.

DET ER IKKE TILFELDIG at Lieberman er blant de jødene som hadde sin oppvekst i Sovjetunionen før de flyttet tilbake til Israel, og at han har stor støtte blant disse innflytterne. Over en million sovjetiske jøder har immigrert til «det lovede land» siden 1970, og da særlig etter 1990. Flertallet av dem har aldri opplevd vestlig demokrati og vet heller ingenting om den israelsk-arabiske konflikten. De har dermed vist seg å være særdeles mottakelige for høyrekreftenes brutale slagord, og gitt seg til å drømme om den sterke mann som skal «gjenetablere litt orden» i Israel. Den russisk-språklige pressen som fører en hvileløs propaganda mot araberne og venstresiden, medvirker til å stadfeste slike meninger. Men demokratiske verdier er også ukjente for både ortodokse jøder og religiøse høyrenasjonalister, som i dag omfatter omlag en fjerdedel av Israels befolkning. Denne andelen forventes å stige, sett i lys av at fødselsraten hos disse gruppene er tre ganger så høy som landsgjennomsnittet.

Uvitenheten om demokratiske verdier eller den likegyldige innstillingen til dem, innvirker ikke bare på forholdet til den arabiske minoriteten og på konflikten med palestinerne. Den skinner også igjennom i debatten mellom venstresiden og høyrekreftene, og mellom religiøse og ikke-religiøse.

Drapet på statsminister Yitzhak Rabin viste omfanget av israelernes mangel på toleranse. De som framholder at jorda har en høyere verdi – når de blir stilt overfor de som heller synes det er viktigere å komme fram til en fredelig løsning.

INNBOKSEN MIN blir til stadighet overfylt av e-poster som skjeller meg ut eller truer meg på livet. De fleste kommer fra jødiske lesere som ikke deler synspunktene jeg gir uttrykk for i artiklene jeg skriver. Selv om disse ikke skiller seg stort fra ideene som venstre- eller sentrumspartier i demokratiske land representerer, framstår de i Israel som ekstremistiske. I fjor knivstakk en ortodoks jøde en ung mann som hadde deltatt under en marsj for homofil frigjøring i Jerusalem. Nå i år besluttet politiet, etter flere protester og trusler fra ortodokse jøder, å avlyse marsjen, under påskudd av at hendelsene i Beit Hanoun kunne forårsake en situasjon som gjorde det umulig for dem å garantere deltakernes sikkerhet.

Mer enn 60 år etter at landet ble grunnlagt har Israel lykkes verken med å skape et sterkt sivilt samfunn, som er i stand til å stå imot økonomiske og politiske autoriteter, eller å etablere effektive sosialiserende instanser. Slik at når Arbeiderpartiet, som er eneste teoretiske alternativ til høyresiden, deltar i en regjering som eliminerer Den palestinske myndigheten, hvordan skal da folk se forskjell på hva som er etisk riktig og det som ikke er det, mellom hva som er demokratisk og det som ikke er det? Når fredsprisvinner Shimon Pères støtter statsministeren i en regjering som bomber boligstrøk i Beirut og på Gaza-stripen, blir det vanskelig for mannen i gata å skille mellom godt og ondt, mellom den snille og den slemme.

Ehud Barak ble valgt til statsminister i 1999 med stemmer fra venstresiden og israelske arabere. Siden det mislykkede Camp David-toppmøtet i 2000 gjentar han ustanselig at han «avdekket Arafats sanne ansikt» og «oppdaget» at de palestinske representantene «ikke er sanne partnere» når det gjelder opprettelsen av egen stat ved siden av Israel. Denne versjonen av Oslo-avtalens endelikt har fått et stort antall israelere til å bli tilhengere av ekstreme løsninger, som «penetrasjons-muren» som bygges på Vestbredden, eller Ariel Sharons unilaterale separasjonslinje, eller også prosjektet for «flytting» som inngår i de rasistiske forslagene til Lieberman.

UTOVER DISSE FUNDAMENTALE holdepunktene, av historisk, psykologisk eller politisk karakter, har det i de senere år også tilkommet konkrete trusler. Det være seg selvmordsangrep iverksatt av Hamas eller islamsk jihad, Hizbollahs rakettild eller Irans kjernevåpenprogram. Hver eneste dag minner talsmannen for regjeringen om alle farene. Frykten for neste attentat framstår som mer konkret enn håpet om fred. Som noe karakteristisk for Israels jødiske samfunn, bidrar den kollektive angsten til å videreføre troen på militærmakt som eneste garanti for statens videre eksistens, og dermed til å forsinke en løsning av den israelsk-arabiske konflikten.
Det er riktig at det israelske samfunnet har gjort store framskritt, fra først å totalt forkaste det palestinske folk, til så å godta at det opprettes en stat hvor de kan leve fritt. Men man er ikke fullt ut overbevist, og er derfor ikke helt bestemt på om man vil gi avkall på hele Vestbredden. Derfor har man heller ikke kommet noe lenger i arbeidet med å løse konflikten.

Hizbollahs bombing av de nordlige delene av landet i sommer skapte en atmosfære av unntakstilstand. Avmakten oppvist av regjeringen og hæren, både ved fronten og bakre stillinger, svekket det israelske folks tillit til landets institusjoner. Dette ble et springbrett for Lieberman, som fant seg en plass i regjeringen igjen. Og det er neppe tilfeldig at han ba om og ble utpekt til ministeriet som tar seg av strategiske spørsmål. I mangel på et klart ønske fra det israelske folk om å få en slutt på den blodige konflikten med araberne, har det israelske Arbeiderpartiet bestemt seg for å brette sammen fredsbanneret. Og selv om den amerikanske storebroren har uttrykt vilje til «å demokratisere Midt-Østen», henger også demokratiets og likeverdets fane på halv stang.

Politiske personligheter som er kjent for å være både innsiktsfulle og liberale, slik som professor Yuli Tamir, som er undervisningsminister, og parlamentsmedlemmet Ami Ayalon, som undertegnet et dristig fredsprosjekt sammen med professor Sari Nusseibeh, ønsket ikke å gå imot strømmen: de også stemte for å utpeke Lieberman til regjeringen. Ikke nok med det, blant «sentristene», både i politikerstanden og i mediene, har en rekke kjente personer erklært seg som tilhengere av hans politikk. Og hva med flyttingen av et ikke ubetydelig antall israelske arabere til palestinske territorier? Disse moderate forsikrer at «sjefen» for Yisrael Beiteinu bare ønsker at «de israelske araberne bytter sitt israelske statsborgerskap mot et palestinsk statsborgerskap»…

I MENNESKEHETENS HISTORIE er det nok eksempler på situasjoner hvor gjentatte trusler eller økonomiske nedgangstider har fungert som grobunn for fascistiske regimer, som vant fram enten ved hjelp av makt, eller via demokratiske midler. Dette skjedde i midten av forrige århundre i de mest opplyste landene på det europeiske kontinent. Situasjonen for det israelske samfunn ved begynnelsen av det 21. århundre er langt mer alvorlig enn situasjonen i Polen og Tsjekkoslovakia på 60-tallet. Polakkene og tsjekkerne visste at de levde med et kommunistisk styre, under et ikke-demokratisk regime. De vendte seg derfor mot andre modeller, lyttet i all hemmelighet til vestlige radiostasjoner og lærte sine barn om verdier som frihet og rettferdighet.
Israelerne derimot, de ønsker ikke å forandre seg. De er overbevist om at deres demokrati er en modell som nabolandene bør etterfølge, at Tsahal er hæren med verdens beste moral. De deklamerer slagord, men glemmer demokratiets mest fundamentale prinsipper, som for eksempel minoritetenes rettigheter. Og hva venstresiden angår, som offentlig roper varsku mot farene som hviler over samfunnet, risikerer den nå å bli marginalisert. Ikke nok med at den ikke har noen påvirkningskraft på regjeringen, den nærmer seg også stadig mer høyreekstremistene, som bare fortsetter å gå fram.

Et folk som glemmer sin fortid vil vanskelig kunne bygge seg en identitet i nåtiden. Det samme gjelder et folk som hovedsakelig støtter seg på minnet om fortiden. Det vil også ha problemer med å skape seg en annen framtid i en ny virkelighet. Venstresidens slagord og selvtilfredshet holder ikke mål om man skal bygge opp et demokratisk samfunn basert på moralske verdier. Da vil man måtte tenke langsiktig og trenger en reell politisk og sosial opplæring.

Oversatt av M.B.
1 David Ben-Gurion snakker om «menneskelige støvkorn», som samlet inn fra alle kanter av verden har forvandlet seg til en selvstendig stat, som inntar en «en respektert plass i nasjonenes familie».

SLUTT