Visuell retorikk

Snyder analyserer i sine siste arbeider blant annet digitale bilder tatt av amerikanske soldater i felten, og bilder som er gitt til mediene gjennom det amerikanske forsvaret og terrororganisasjoner. Han ser på hvordan bildene brukes av nyhetsbyråer som AP og Reuters, og legger særlig vekt på hva oppløsning, det vil si antallet punkter piksler det digitale bilde består av, forteller. Han ser også på hvordan oppløsningen kan avsløre og endre bildets innhold:

«En del videoer som al-Qaida ga ut etter 11. september 2001 ble lagt merke til fordi de hadde svært dårlig kvalitet. Dette er rart, for til og med de billigste videokameraene har grei oppløsning nå. Men al-Qaida brukte ikke nødvendigvis gamle videokameraer, det er mer sannsynlig at de bevisst forvrengte bildet og lyden gjennom software. Spørsmålet må da være: Kan dårlig kvalitet på bildet være skapt med vilje fordi det innholder en skjult melding? Når man sammenlikner med profesjonelle bilder produsert av massemediene og statlige aktører, kan man si at disse bildene skaper sin egen autentisitet, en slags motstand til den overteknologiserte verden», skriver Snyder.

Det som kan se ut som «hjemmesnekrede» al-Qaida-videoer eller andre terrorbevegelsers produksjoner, ofte står i skarp kontrast til de profesjonelle videoene som det amerikanske forsvaret produserer.

Snyder trekker overfor Le Monde diplomatique fram et eksempel fra en serie med al-Qaida-videoer der Osama bin Laden brukte et Casio armbåndsur. Ifølge nyhetsmeldinger og «eksperter» fra offentlige instanser var uret og måten uret ble båret på, der for å signalisere at nye angrep er på vei:

– Ekspertene skal jo gi oss bildets fortelling, det vil den ideologiske meningen, for eksempel at klokken betyr flere angrep. Det viser oss hvordan vår forståelse av troverdighet ikke bare er basert på den gamle forståelsen om at «å se er å forstå». Den består av mye mer kompliserte konstruksjoner av virkelighet, slik at et og samme bilde kan være gjenstand for flere, kanskje motstridene fortellinger.

Snyder viser til at vi hver dag møter språkbruk som: «bildet var trolig autentisk», «autentisiteten til lydbåndet ble ikke verifisert», «… byrået vil fortsette å analysere den delen av båndet», «et udatert bilde…» og «nylig publiserte bilder…».

– Hvilken betydning har det dersom folk stadig får presentert en allerede tolket og tilrettelagt virkelighet i bilder og tekst?

– Motivasjonen for mine pågående arbeider med visuell kunst er muligheten til å komme opp med hva som ligger bak bildeproduksjon. Det betyr ikke at jeg forholder meg ambivalent i forhold til politikken som ligger i disse temaene. Det betyr heller ikke at jeg ikke er interessert i å finne «sannheten» bak «faktaene» som rapporteres. Men samtidig så er jeg ikke i stand til å felle slike dommer. Uansett om det gjelder tekst eller bilde, handler det mer om faren ved å blindt akseptere det vi mates med av nyheter og informasjon uten å ha en bevisst og veloverveid måte å evaluere de kriteriene som gis oss, sier Snyder til Le Monde Diplomatique.

© norske Diplo

Sean Snyder er født i 1972 i Virginia Beach i USA. Han bor og arbeider i Berlin, Kiev og Tokyo. Nylig deltok han i den niende Istanbul-biennalen, den sjette Gwangju-biennalen og den femte Busan-biennalen. Han har også hatt separatutstillinger på Portikus i Frankfurt og Secession i Wien, han og skal ha det på Stedelijk Museum CS i Amsterdam, Sala Rekalde i Bilbao og på Lisson Gallery i London. I november foreleste han på The Office for Contemporary Art i Oslo.