Barelwi-, deobandi-, og tablighmuslimer?

Storbritannia har 2,5 millioner muslimer, omtrent 3 prosent av befolkningen. Noen bosatte seg som sjømenn fra og med det 18. århundret, men den store innvandringen startet på slutten av 50-tallet. To tredjedeler av muslimene har asiatisk opprinnelse – indere, pakistanere (660 000, flesteparten kommer fra rurale strøk) og bangladeshere. Den siste tredjedelen består av irakere, nigerianere, iranere, algeriere, somaliere, bosniere og kosovoalbanere. Den største ansamlingen av muslimer bor i London-regionen, omtrent 750 000 personer. De lever i blandede bydeler og snakker mer enn femti språk. I tillegg til dette etniske mangfoldet finnes et mangfold av religiøse retninger, selv om det store flertallet er sunnimuslimer.

To sunnimuslimske grupper dominerer landskapet. Barelwi er den største gruppen og inkluderer flesteparten av pakistanerne. Gruppen er den minst organiserte og mest splittede. De danner en allianse med sufi-grupper og har tatt navnet fra en skriftlærd muslim fra den indiske byen Bareilly. De representeres framfor alt av Forumet for britiske muslimer.

Den andre gruppen er deobandi som er oppkalt etter et seminar i den indiske byen Deoband nordøst for Dehli. Gruppen er mindre, men har mer innflytelse enn barelwi. Deobandimuslimene er strengt religiøse og sosialt konservative. Deres moskeer og seminarer utdanner flesteparten av imamene som er født i Storbritannia. Noen undergrener på det indiske subkontinentet har knyttet seg til internasjonal jihad. De støttes vanligvis av Storbritannias muslimske råd.

I tillegg finnes den en stor forkynnerorganisasjon, Jamaat al-Tabligh, som har sitt europeiske hovedkvarter i Dewsbury i Yorkshire. Organisasjonen er apolitisk, men dens svake strukturer gjør visse medlemmer sårbare for infiltrasjon av Al-Qaida. Bevegelsen organiserer muslimer, særlig deobandimuslimer, som forkynner i kortere eller lengre perioder.


DET ER TIL TIDER vanskelig å orientere seg i de forskjellige strømningene og politiske organisasjonene. De sunnisalafistiske strømningene forkynner ofte en tilbakevending til røttene, til profeten Muhammed. De har særlig innflytelse på imamene som er utdannet ved Universitetet i Medina. Deres ideologi og styrke er diffus og de bidrar til «gjen-islameringen» («born-again»). Salafismen er en nokså vag bevegelse med tre retninger: reformistene, tradisjonalistene og jihadistene. Jihadistenes forankring i Storbritannia har gjort landet til et tilfluktssted for Al-Qaida-krigere som har blitt jaget fra Afghanistan.

Wahhabismen og salafismen sammenblandes ofte.¹ De to termene blir feilaktig brukt om hverandre. Salafistene er konservative og anvender ijtihad (anstrengelse for å reflektere over og fortolke tekster), men tror på vitenskap og teknologi. De er sosialt engasjerte og vil islamisere samfunnet.

Blant de politiske organisasjonene finner vi Jamaat Islami som ble grunnlagt av Sayyid Maududi i 1941 i Lahore. Organisasjonen er representert i Storbritannia gjennom Islamsk stiftelse og Den islamske misjonen i Storbritannia, som gir den en politisk og intellektuell tyngde. I de ikke-asiatiske befolkningsgruppene har Det muslimske brorskapet en viss innflytelse. Denne organisasjonen ble grunnlagt av Hassan al-Banna i Egypt i 1928 og har en nokså beskjeden oppslutning, hovedsakelig blant arabere. Den blir ofte oppfattet som «lillebroren» til Jamaat Islami, som den skilte seg fra i 1997 med opprettelsen av Muslim Association of Britain (MAB). Med sin deltakelse i kampen mot krigen i Irak i Stop The War Coalition, økte organisasjonen sin innflytelse blant unge briter med asiatisk opprinnelse.

Hizb ut-Tahrir Britain (HT) sier i sin påkostede presentasjonsbrosjyre at organisasjonen «ble opprettet i 1953 og er et ikke-voldelig islamsk politisk parti.» Som følge av at HT siden slutten av 2005 har blitt truet med forbud, har organisasjonen moderert sine uttalelser og begynt å benytte seg av et svært subtilt vestlig språk for å presentere sine mål. Det gjelder særlig gjenopprettelsen av Kalifatet (ikke i Storbritannia, men i den muslimske verdenen) og ikke-deltakelse i de britiske valgene. Brosjyren nevner ikke partiet med samme navn som ble dannet i Jerusalem i 1953 og som er forbudt i nesten hele Midtøsten. HT bekrefter at Omar Bakri Muhammad (se nedenfor) ble ekskludert i 1996, men en annen radikal forkynner, Fouad Hussayn, er fortsatt medlem av partiet.

Moskeen i Finsbury Park, hovedsetet for den muslimske radikalismen i Storbritannia, må også trekkes fram. Viktige personer har blitt assosiert med denne moskeen i Nord-London. Det gjelder særlig egypteren Abou Hamza (al-Masri) som ble arrestert i 2004 for oppfordring til rasehat og mord, og Abou Qatada (Omar Mahmoud) som ble arrestert i 2002 etter halvannet år i skjul og som Storbritannia vil utveksle med Jordan. Richard Reid («skobomberen») og tre av deltakerne 7. juli gikk i denne moskeen.

Til slutt har vi Al-Mouhajiroun som har skiftet navn flere ganger (Al-Ghourabaa, The Saved). Han fortsetter med sine skjulte aktiviteter, mener demokrati ikke er forenlig med Kalifatet og at muslimer ikke burde stemme ved valgene i Storbritannia. Hans leder, Omar Bakri Muhammed, og tilhengerne hans skal ha inngått en ikke-voldspakt med den britiske regjeringen, som har brukt møtene og organisasjonens nettverk for å overvåke dem. Pakten ble brutt forut for 7. juli. Al-Ghourabaa har påtatt seg ansvaret for demonstrasjonene foran den danske ambassaden i London i forbindelse med «karikaturtegningene» og han legger ikke skjul på sin beundring for Osama bin Laden.

Wendy Kristianasen. Oversatt av R.N.

1 Navnet Wahhabisme kommer fra Mohammed Abdel Wahhab, en forkynner som i 1744 inngikk en pakt med den lokale emiren Mohamed Ibn Saoud i Najd-regionen nord på den arabiske halvøya. Denne alliansen førte til opprettelsen av det første saudiske kongedømmet, som varte til 1818. Wahhabistene forkynner en bokstavelig fortolkning av de religiøse tekstene slik det forskrives av Hanbali-skolen.