De små forlagene

Frankrike er uten tvil det land i verden som har de beste og mest komplette støtteordningene for litterære utgivelser. Med blant annet et utall litterære priser, arrangementer og bokmesser, en hel rekke tidsskrifter for litteratur, skrivestipender og forfatterboliger. I tillegg til dette kommer et omfattende nettverk av bokhandlere. Mange av innehaverne organiserer forfattertreff, og bruker mye tid og krefter på å forsvare litteraturen. Et slikt system gjør at mange forfattere er i stand til å overleve og nå ut til et bredere publikum.

Mangfoldet innen de franske forlagshusene, både når det gjelder størrelse og spesialiseringsområde, er et viktig element. Uten de mange mindre utgiverne av skjønnlitteratur, er det mange forfattere som ikke hadde fått innpass på markedet. Det behøver ikke bety at det utgis mer spennende bøker hos småforlagene enn hos for eksempel Gallimard og Seuil. Utvalget hos dem er proporsjonalt sett verken verre eller bedre. Men de fyller i alle fall fire viktige funksjoner: Gir unge forfattere mulighet til å bli utgitt; bidrar til at lite kommersielle sjangere overlever; sørger for distribusjon i Frankrike av utenlandsk litteratur; gjenutgir enkelte forfattere som har gått i glemmeboken.¹

Men hva ligger egentlig i begrepet «småforlag» når det gjelder skjønnlitteratur? Bak en liten forlegger står det ofte et større forlagshus, hvor hans utgivelser bare inngår som en bokserie. Den virkelige lille forlegger er uavhengig. Utgivelsene hans blir som regel solgt via en distributør som har spesialisert seg på mindre enheter, eller så står han for distribusjonen selv. En eller to personer tar seg av driften, og ofte er innsatsen frivillig. Hos enkelte er forlagsaktiviteten en kostbar hobby som tar opp mye tid. Å skulle ha det som levebrød, er ikke så enkelt.²

Rike forleggere hevder ofte at å utgi bøker som er heller middelmådige, men som selger bra, gjør dem i stand til å utgi mer vanskelig tilgjengelig litteratur. Det kan så være. Men i de fleste tilfeller får slike forfattere paradoksalt nok bare innpass hos forlag av mer beskjeden størrelse. Når en debutant har fått avslag hos alle storforlagene, vender han seg mot et av de små forlagene. Hvis han oppnår suksess, skjer det ofte at han forlater det for å bli plukket opp av et større forlagsapparat – som har flere midler til rådighet til å bære ham raskere fram mot berømmelse og litterære priser.

SLIK TOK FOR EKSEMPEL Editions Parc, som utgir vakre og originale små bøker som nesten blir totalt oversett, sjansen på å publisere de første tekstene av Gilles Sebhan og Pierre Mérot. Men utover noen «oppdagere» som for eksempel Dominique Noguez, begynte pressen først å fatte interesse for dem etter at de hadde gått over til et mer kjent forlag. Andre har vært mindre heldige. Et lite mesterverk som Carnaccia av Olivier Gambier, er dømt til å forbli mer eller mindre ukjent. Om hundre år vil man kanskje plassere den blant de 'store glemte'. Og hva John Gelder (grunnleggeren av forlaget Parc) angår, vil man en dag anse ham som en av forlagsbransjens ukjente helter, og sammenligne ham med Poulet-Malassis, utgiveren av Les fleurs du mal, eller med Léon Genonceaux, som ga ut Lautréamont, eller med Delangle som ble ruinert etter utgivelsen av Histoire du roi de Bohême av Nodier.

Eksemplene er mange. Olivier Bessard-Banquy gir en glimrende beskrivelse av det typiske tilfellet Michel Houellebecq, som ga ut sin første roman på Maurice Nadeau: «Houellebecq, som først ble utgitt av en modig forlegger med begrensede midler, nøt godt av den utrolige rike småforlagsbransjen, som var den eneste til å gi ham støtte og løfte ham fram til publikum etter at alle de store forlagshusene hadde slått døra i ansiktet på ham.»³

På samme måte ga Philippe Claudel ut bøker på Phileas Fogg og La Dragonne før han oppnådde suksesstatus hos Stock med Les âmes grises. Hedi Kaddour, mannen som skrev Waltenberg (Gallimard), ble tidligere utgitt på Le Temps qu'il fait. Tristram tok en sjanse og satset på Mehdi Belhaj Kacem. José Corti gir ut nesten samtlige verker av Claude Louis-Combet. Forlaget POL, da det ennå var uavhengig, var dristig nok til støtte vanskelige, men viktige bøker av Valère Novarina, og for ikke å snakke om Jean Daive, Christian Prigent og Eric Meunié. Richard Millet ga ut mange bøker hos dem før han gikk over til Gallimard.

UTEN SMÅFORLAGENE hadde ikke poesien overlevd i Frankrike. Verken Grasset eller Fayard er interessert i å kaste bort penger på å utgi unge diktere. Der i huset er det omsetning og salgstall som betyr noe. Det er ikke uten konsekvenser å tilhøre Lagardère-imperiet [et av største franske mediekonglomeratene, overs.anm.]. Blant de utallige og hengivne poesiforlagene, hvis eksistens ofte er like forbigående som inntektene, finner vi for eksempel: l'Escampette, Le Dé bleu, Creaphis, Lettres vives, Farrago, Akenaton, Comp'act, Al Dante. Tarabuste, Fata Morgana, Cadex, Deleatur, Le temps qu'il fait, Rougerie, Encres vives, Obsidiane, Cheyne, Aencrages, og så videre. Ofte gir de ut vakre bøker hvor en forfatter gjør et prosjekt sammen med en kunstner, som for eksempel hos Voix d'Encre i Montélimar. Og uten dem, ville man vel kunne ha lest Alain Borne, Valérie Rouzeau, James Sacré, Christophe Tarkos, eller nesten samtlige av de som i dag står for et poetisk liv som er rikere nå enn noensinne?

Fenomenet er ikke nytt, men det griper nå mer og mer om seg. For 50 år siden la nok de store forlagshusene mer vekt på dybde enn på storkanonene og raske salg. Det var for eksempel lettere å få utgitt poesi hos dem. Robert Vigneau, som i 1979 fikk gitt ut den praktfulle Elégiaque i Gallimards hvite serie, må i dag gå til små mikro-forlag. Og på 60- og 70-tallet, som var en periode med kraftig økonomisk og kulturell vekst, tok de mest betydningsfulle forlagene oftere sjansen på vanskelige tekster og lite kjente forfattere, av frykt for å bli forbigått av modernitetens tog.

Det er ikke bare marginale forfattere eller framtidige store forfattere som finner seg en plass hos de små forlagshusene, men også underordnete sjangere og uttrykksformer, som neglisjeres eller blir midlertidig foraktet, slik romanen ble det tidligere. Erotiske fortellinger, satire, røverhistorier, det sære, falske ordbøker, uhøytidelige utstillingskataloger, underlige fortellinger og oppdiktede univers blir hos Parc eller Daily Bul, hos Musardine eller Desmaret, Berg og Joca tatt på alvor. Alt er ikke like vellykket, men småforlagene er fremdeles den viktigste arenaen for eksperimentering og søken etter nye uttrykk som er avgjørende for en levende litteratur.

MANGE NÅLEVENDE UTENLANDSKE forfattere må gå via de små franske forlagene for å gjøre seg kjent. Forlaget La Fosse aux ours gjør et stort arbeid for å øke kunnskapene om italiensk litteratur. L'Esprit des péninsules utgir forfattere fra Mongolia, Kroatia, Bulgaria og Tyrkia. Anne-Marie Métailié tilgjengeliggjør brasilianske og portugisiske tekster, Liana Levi oversetter fra hebraisk og jiddisk.

Det er også gjerne hos småforleggerne at bokelskere vil finne vakkert innbundne nyutgivelser av glemte forfattere, sjeldne tekster av store forfattere, bokverk som har påvirket litteraturhistorien eller idéverdenen, kort sagt ulike kuriosa. Interférence gir ut en vakkert illustrert utgave av Diableries moscovites av Tchaianov, hos Sillage finner vi Tannhaüser crucifié av Hanns Heinz Ewers, Les éditions de Sandre kommer med en nyutgave av Les Soirées de Saint Petersbourg av Joseph de Maistre, som var en viktig bok for det 19. århundres idéhistorie.

Det er takket være La Chasse au Snark og Editions du Fourneau at man nå finner mang en tekst fra slutten av det 19. århundre; takket være Max Milo at man gjenoppdager den første vinneren av Goncourt-prisen, John-Antoine Nau, eller en dessverre ufullstendig utgave av Entartung av Max Nordau, en av de viktigste navnene i fascismens diskurs om skaperverket.⁴ Fornax har blåst støvet av den saftige Mes Etats d'âmes ou les sept chrysalides de l'extase, av «Vicomte Phoebus, retoqué de Saint-Réac». Le Castor astral har gravd fram ukjente tekster av de Bove, Nodier, Satie, Jarry. Visse romaner av Huysmans, samt enkelte novellesamlinger av Jean Lorrain, var lenge bare å finne hos A rebours, Christian Pirot eller Maren Sell. Og hvem andre enn Jérôme Millon ville finne på å gi ut uoppdrivelige verk innen kristen mystikk?

Til tross for sine begrensede midler er disse forleggerne også ofte kunstnere. De lager vakre bøker, om det enten gjøres på tradisjonelt vis med pen typografi, godt papir, vakre formater. Eller de er direkte oppfinnsomme og boken blir et helt lite moderne kunstverk. For et beskjedent utlegg kan man skaffe seg de praktfulle verkene utgitt på L'Archange Minotaure, Eolienne, L'Epi de seigle eller La Sétérée.
Det ble publisert 700 franske romaner i september

De små forleggerne har både problemer med oppmerksomhet, og økonomi. Bokhandlene drukner under stabler av romaner. Hvordan skal man få plass til en diktsamling som er gitt ut i tre hundre eksemplarer, som får dårlig distribusjon og som man vil selge høyst én eller to av i løpet av seks måneder? Ikke nok med at pressen hver eneste bokhøst bruker nesten all spalteplass og sendetid på to eller tre bøker utgitt på Flammarion, Grasset eller Albin Michel, de mest prestisjefylte litterære prisene blir også systematisk tildelt de store forlagshusene. Og som om det var et overordnet mål å få bukt med pluralitet og uavhengig forlagsvirksomhet en gang for alle, fyller de store forlagene også massivt opp i hyllene med store opplag av sine bøker, som legges i store tabler i Fnac-butikkene. Det ble publisert 700 franske romaner i september. Men denne overfloden behøver ikke bety at leseren har mye å velge i. Memoarene til en sangartist eller en roman skrevet av en programleder i fjernsynet utgitt på XO eller Lattès, er ikke nødvendigvis mer leseverdig eller mer spennende enn en fortelling av Oliver Rohe eller en nyutgivelse av Pierre Louÿs hos Allia. Men i mangel av god informasjon foretar ikke den gjennomsnittlige leser et valg – han tar en bok han ser foran seg eller en som har fått mye omtale. Enkelte har midler til å få ham til å tro at han har valgt selv.

Man blir derfor forbløffet av de regelmessige utspillene fra de store forlagshusene (nå sist fra Laure Adler hos Seuil), hvor man angriper de små og anklager dem for å være snobbete og ta opp for mye plass på bokhandlenes bord. Ikke nok med at de store forlagene er rike, de andre har simpelthen ikke eksistensrett.

En liten forlegger, med mindre han har en personlig formue i ryggen eller kan finne en mesen, vil før eller senere bli slukt av en som er større. Om han vil overleve og forbli uavhengig, må han ofte søke om støttemidler fra Centre national du livre (CNL). Men denne bransjeorganisasjonen kan ikke gi støtte til alle. Dessuten ga utnevnelsen av Bernard Comment fra forlaget Seuil nylig grunnlag for å stille spørsmål ved upartiskheten i enkelte av dens avgjørelser, og har fått flere av medlemmene til å trekke seg.

Bare en liten minoritet av de små forlagene holder til i Paris. Er man etablert i provinsen kan man søke om midler fra bokorganisasjonens regionale kontorer. Men støtte fra lokale myndigheter kan føre til en ny form for avhengighet og tvinge forleggeren til å forholde seg til et føydalt politisk system. Enkelte regioner gir fortrinnsvis støtte til bøker som framhever regionens kulturarv, derav tendensen til en hjemstavnslitteratur. Desentraliseringen ender opp som et fremme for lokalkultur.

FORLAGSVIRKSOMHET HAR en tendens til å være konsentrert i store konglomerater som omfatter flere forlag, aviser og tidsskrifter. Disse konglomeratene blir i sin tur kjøpt opp av industriselskaper som ikke har noe med bokbransjen å gjøre. Dermed blir produksjonen rettet inn mot rask lønnsomhet, hardtslående salgskampanjer og massiv distribusjon, samt stadige interessekonflikter – journalistene som har som oppgave å gi leserne råd om hvilke bøker de bør kjøpe, er selv lønnet av bokprodusenter.

Et forsatt liv for de små uavhengige forlagshusene – noe som er helt nødvendig – er kun mulig hvis myndighetene på alvor begynner å se kultur som et unntak fra liberalismens regler. Ikke bare ved å motsette seg en del sammenslåinger, men ved å garantere reell autonomi, både på det politiske, økonomiske og kulturelle plan, for den nasjonale bokorganisasjonen (CNL) og dens regionale avdelinger (CRL).

Det samme bør gjelde for ansvaret til alle de som deltar i distribusjonen av bøker, slik at småforlagenes publikum ikke bare begrenser seg til noen få vitebegjærlige og opplyste bokelskere. Bokhandlerne som forsøker å støtte disse forlagene har også selv behov for hjelp. En journalist bør sette sin ære i å ikke bli en medspiller i reklameoperasjoner, og heller ikke – fordi det er en «begivenhet» – gå vinnernes ærend. I stedet for å gi de største prisbeløpene til de rikeste forlagene (som jo har midler nok til å manipulere juryene) burde medlemmene i juryene som deler ut litteraturprisene heller legge seg på hjertet å berømme verk som utgis på mindre forlag. Når kan vi forvente oss Goncourt-prisen til Exils? Eller Femina-prisen til Wespieser?

Oversatt av M.B.