(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Del Pontes frustrasjon
Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia.
Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge kjente krigsforbrytere fra konflikten i Bosnia.
Filmen viser eksklusive opptak av hva som foregår bak kulissene under diplomatiske forhandlinger og juridiske prosesser. Det som er tragisk med hennes skytteltrafikk mellom Haag, New York, Beograd, Zagreb og Luxembourg, er at hun ikke klarer å få noen reelle resultater, til tross for at alle parter har erklært at de tilbyr fullt samarbeid. I løpet av ti år har den vestlige verden enda ikke klart å fange verken Ratko Mladic eller Radovan Karadzic, personlig ansvarlige for drap på titusener av uskyldig sivile. Men dette ser ikke ut til å plage vestlige stormakter nevneverdig, heller ikke USA. Del Ponte spekulerer i filmen på om dette kan være en bevisst strategi – at de helst ikke ser at krigsforbryterne ender i fengsel av obskure realpolitiske hensyn. Del Pontes frustrasjon over situasjonen er godt synlig i filmen, spesielt fordi hennes mandat til å fange dem utløper i september 2007. For mer informasjon om filmen, se http://www.widemanagement.com/fiche.php'id=15.
Tre måneder med Le Monde
Les mer i Le Monde diplomatique
Hevn i urettens verden
Folkemord fører overraskende sjelden til hevn, og hevn endrer sjelden de politiske styrkeforholdene. Kan hevn likevel være rett under visse omstendigheter?
Mannen med spaserstokken segnet plutselig om. Han var blitt skutt i hodet av en mann som hadde fulgt etter ham fra hjemmet hans i Charlottenburg i Berlin. Drapsmannen kastet fra seg våpenet og stakk av, men folkemengden fikk tak i ham. Han het Soghomon Tehlirjan og var 23 år gammel. Mannen han drepte, var Mehmet Talat, mer kjent som Talat Pasja, innenriksminister og senere storvesir i Det osmanske riket. Han var hjernen bak folkemordet på armenerne i 1915. Etter nederlaget i første verdenskrig hadde han og mange andre av ungtyrkerne i det osmanske lederskapet søkt tilflukt hos sin tidligere allierte Tyskland.
Rettssaken mot Tehlirjan fikk stor pressedekning da den startet i begynnelsen av juni 1921, tre måneder etter drapet. I retten fortalte Tehlirjan at han hadde blitt traumatisert av å ha sett flere titalls familiemedlemmer bli massakrert, og at morens lik hadde beordret ham til å drepe Talat. Likvideringen av tyrannen var i virkeligheten del av en nøye forberedt plan fra Den armenske revolusjonære føderasjonen: Operasjon Nemesis, oppkalt etter hevnens gudinne. Målet var å eliminere gjerningsmennene bak folkemordet én etter én, inkludert «Nummer én», Talat. To år tidligere hadde Tehlirjan tatt livet av en forræder som hadde utarbeidet lister for de osmanske myndighetene med armenere som skulle arresteres. (…)
Sinn Féin fanget mellom to Irland
Alt lå til rette for at Sinn Féin skulle overta regjeringsmakten i Irland, men valget i november endte i nederlag. Nå vil venstrepartiet få nok en periode i opposisjon til å reflektere over sin politiske strategi.
I februar 2015 hyllet Sinn Féins partileder Declan Kearney valgseieren til Syriza i Hellas og Podemos’ framgang i Spania, som han så som et uttrykk for «en ideologisk krig som strekker seg over Vest-Europa og Amerika og har skylt innover Irland». På årsmøtet til det irske partiet måneden etter, sa Syriza-medlemmet Euclid Tsakalotos: «Syriza, Sinn Féin, Podemos og andre er del av en stor vending i europeisk politikk.»
Fem år senere var Syriza for lengst kastet fra makten etter at partiet ikke klarte å forhindre de destruktive innstrammingsplanene Hellas ble pålagt fra «troikaen» (EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken). Podemos hadde på sin side gitt opp håpet om å bli den dominerende kraften på spansk venstreside og gått inn i en skjev allianse med sosialdemokratiske PSOE. (…)
Trump noir
Donald Trumps skurkestreker i en uventet vri på en gammel klassiker er trukket fra markedet på grunn av grovkalibret karikatur. Kan så den hardkokte detektiven redde USA fra konspirasjoner og maktmisbruk?
Før Donald Trump tiltrer som president 20. januar, har han allerede inntatt skurkerollen i en av fjorårets mest omstridte tegneserier. Sprint og den blå Gorgon inngår i rekken av album der velkjente serieskapere lager sin egen vri på den fransk-belgiske klassikeren. Snart 90 år gamle Sprint er en serie som retter seg mot både barn og voksne med sin blanding av spenning og humor. Sprint og den blå Gorgon er en fri fortolkning av dette universet, som henvender seg mest til voksne med et nostalgisk forhold til serien. Albumet er en satire om miljø og amerikansk imperialisme, der en mystisk kvinnegerilja aksjonerer mot plastsøppel. Den styrtrike skurken, som har bygd formuen på industriforurensning, er en karikatur av Trump. (…)
Dagen da spekulantene skalv
I 2023 ville delstatsparlamentet i New York endre lovene, til finansindustriens store skrekk.
I mars 2023 spredte frykten seg brått i den globale finansindustrien, da en trussel uten sidestykke dukket opp på horisonten. Overraskende nok kom den fra finansindustriens sentrum og bastion. Tre lovforslag kunne endre lovverket i New York, jurisdiksjonen som over halvparten av gjeldskontraktene i verden er underlagt. Målet med lovforslagene var å gjøre det lettere å reforhandle avtaler mellom private kreditorer og statlige debitorer. For finansverdenen var det et mareritt.
For å forstå hvorfor, må vi gå tilbake til 1980-tallet. På den tiden tok de framvoksende økonomiene opp gjeld (som regel i form av statsobligasjoner) i utenlandske valutaer, for det meste dollar, for å vinne tilliten til de globale långiverne og få tilgang til billigere lån. Når sant skal sies, hadde de ikke noe valg, ettersom markedet krevde skyhøye renter for å gi lån i «risikable» valutaer – om de ikke simpelthen nektet å gi lån. (…)
Sokotras forunderlige fortid
For tjue millioner år siden vokste Dracaena cinnabari i både Nord-Amerika og Europa. Nå finnes dette underlige treet med rød sevje med få unntak bare på den jemenittiske øya Sokotra.
Små svarte sauer med hengeører forsøker å finne ly under en kampestein. Fra sine enkle hytter ser brødrene Saad Ahmed Suleiman og Issa Azazin Ghulam uværet erobre himmelen. De få familiene i Sohbi-klanen søkte tilflukt på denne klippekanten for ni år siden, etter herjingene til syklonene Megh og Chapala. Jorda de bor på, er mørkerød. Overalt er det stein, skarpe som barberblad. På Sokotras høyplatåer vokser det ikke stort annet enn merkelige trær med tentakelformede greiner. «Jeg kjenner alle trærne her. De var her før jeg ble født, og de vil være her etter at jeg dør», sier Suleiman.
Fra den lille husklyngen Sadaqa åpner det seg en fantastisk utsikt over en annen klippe og Firmihin, den siste store skogen av drageblodstrær på øya. «Syklonene ødela nesten halvpaten av drageblodstrærne i enkelte områder. Hos oss feide de bort et trettitalls hus som har vært hjemmene våre i generasjoner, en del av buskapen og alle sparepengene våre», forteller Ghulam. De to brødrene bor flere dagsmarsjer fra den største byen, Hadibu. Familien lever kummerlig, og må selge en geit i ny og ne for å klare seg. Bortsett fra noen upålitelige strømaggregater laget av bilbatterier, synes tiden å ha stått stille her. (…)
Cubansk deroute
Mod alle odds holdes der stadig filmfestival i Havana. Mens tristesse synes at være grundtonen udenfor biografen, viser filmene store følelser og virtuos visualitet. Fraværet af cubanske film er dog særligt slående.
Cuba rimer på kliché. Næppe har et andet land været drivkraft for så mange klicheer, der primært bevæger sig i to forskellige, men dog forbundne retninger. Den ene retning er den politisk-idylliserende, hvor regimet bliver hyldet uden tanke for de diktatoriske tilbøjeligheder, udøvelse af tortur og fængsling af alle dem, der ikke makker ret, for nu blot at nævne nogle få aspekter, der overses af denne retning. Her dyrker man i stedet en blind fidus til den politiske ambition om at skabe et kommunistisk land, hvor vi fordeler goderne og ikke bekæmper hinanden i kapitalens navn. (…)
Hva vil «Amerika først» bety denne gangen?
Med Trump vil ideologien vike for jakt på ressurser og økonomiske fordeler. Dermed kan USAs forhold til resten av verden bli radikalt endret.
Den verdensorden Donald Trump skal styre for USA fra 20. januar, er den samme som Joe Biden måtte forholde seg til på slutten av sin presidentperiode. Men den nye presidenten kommer til Det hvite hus med en helt annen innstilling enn forgjengeren: Trumps «Amerika først» vil med tiden fundamentalt endre USAs forhold til resten av verden.
Til forskjell fra Biden og hans administrasjon, som så verden som et gigantisk sjakkbrett med blokker av venner og fiender som forsøkte å skaffe seg geopolitiske fordeler i omstridte områder, ser Trump verden som et stort Monopol-spill, der en rekke rivaler kjemper om kontrollen over verdifulle landområder, markeder og ressurser. Under Biden hadde ideologien forrang: «Demokrati», «rettsstaten» og «vestlige verdier» ble sett som limet i NATO og de andre USA-ledede alliansene. Trump mener derimot at uhemmet jakt på økonomiske og strategiske fordeler bør være det styrende prinsippet i USAs utenrikspolitikk. (…)
Motstandskamp i israelske fengsler
Siden 1967 har nesten én million palestinere sittet fengslet i kortere eller lengre perioder. I de israelske fengslene har mange, og særlig kvinnene, fått både utdanning og politisk skolering.
Gledesrop og tårer som renner nedover slitne ansikter etter en uutholdelig lang venting, naboer som kommer for å gratulere. I slutten av november 2023 viste videoer på sosiale medier nærmest i sanntid at flere titalls kvinnelige fanger ble løslatt fra israelske fengsler og gjenforent med sine kjære. Noen var blitt arrestert bare uker tidligere, andre var blitt fengslet for over ti år siden, ofte av uklare grunner. Noen var mindreårige, andre var eldre med helseproblemer.
Siden staten Israel ble opprettet i 1948, har fengslene hatt en sentral rolle i dominansforholdet som preger palestinernes hverdag. Med årene har koloniseringen skapt en juridisk ulikhet basert på etnisitet: For samme forbrytelse begått på samme sted vil en palestiner bli stilt for en militærdomstol, mens en bosetter vil bli stilt for en vanlig sivil domstol. Denne diskrimineringen rammer alle palestinerne, enten de bor på Vestbredden eller i Jerusalem, er statsborgere i Israel eller bor i utlandet. De blir sett som en mistenkelig folkegruppe og en trussel mot staten, og får dermed status som «sikkerhetsfanger». (…)
Høyreradikalt ungdomsopprør i Øst-Tyskland
De tradisjonelle tyske partiene har forsømt sitt politiske tilbud for de unge i småbyene i Øst-Tyskland. Ytre høyre har fylt tomrommet med macho rasisme og gjort det hipt å være høyreradikal.
2024 var et stort år for Alternative für Deutschland (AfD). I juni fikk ytre høyre-partiet, som ble stiftet i 2013, 15,9 prosent av stemmene i EU-valget, og ble med det Tysklands nest største parti etter konservative Kristeligdemokratisk union (CDU). I september sendte partiets resultater i tre delstatsvalg i øst sjokkbølger gjennom tysk politikk: 29,2 prosent i Brandenburg, der AfD så vidt ble slått av sosialdemokratiske SPD (30,9 prosent); 30,6 prosent i Sachsen, like bak CDU (31,9 prosent), mens partiet vant i Thüringen med 32,8 prosent. For første gang siden andre verdenskrig er et høyreradikalt parti størst i et tysk delstatsparlament. Selv om die Brandmauer, «brannmuren» de andre partiene har reist mot partiet, holder AfD borte fra makten, har det et blokkerende mindretall, som AfD-lederen i Thüringen, Björn Höcke, ikke nøler med å bruke.
Ett trekk er slående i AfDs valgresultater: den store oppslutningen hos unge i en tid der partiet, i motsetning til flere av sine europeiske motsvar, blir stadig mer radikalt og nå går inn for en storstilt «remigrasjon». I EU-valget i juni stemte 16 prosent av velgerne mellom 16 og 24 år på AfD, mot 17 prosent på CDU, som ble størst, mens miljøpartiet Die Grünen mistet to tredjedeler av velgerne sine i denne aldersgruppen (fra 33 prosent i 2019 til 11 prosent i 2024). I 2019 bidro klimabevegelsen Fridays for Future til at Die Grünen økte sin oppslutning, som var på sitt høyeste på den tiden. I 2024 ble de straffet av velgerne for sine nederlag og kompromisser i koalisjonsregjeringen ledet av Olaf Scholz. I delstatsvalgene i september fikk AfD enda høyere oppslutning i aldersgruppen 18–24 år enn i resten av befolkningen: 31 prosent i Sachsen og Brandenburg, 38 prosent i Thüringen. Hvorfor stemmer de unge i Øst-Tyskland ikke lenger rødt eller grønt, men brunt?
(…)