En seier som må befestes

Ecuador er et vulkanområde. I alle ordets betydninger. I juni 1990 kom det første utbruddet fra en misfornøyd urbefolkning, da demonstrasjoner man aldri tidligere hadde sett maken til ble arrangert av Sammenslutningen av urbefolkningsgrupper i Ecuador (Conaie). Denne organisasjonen var den eneste sosiale bevegelsen som hadde kapasitet til å mobilisere demonstranter i dette landet som i løpet av det ustabile 90-tallet hadde hele åtte statsoverhoder.

Den 21. januar 2000 førte folkets generelle misnøye og urbefolkningenes mobilisering, støttet av en gruppe offiserer (deriblant den ikke ukjente oberst Lucio Gutiérrez), til president Jamil Mahuads fall. For å bekjempe en økonomisk konkurs på sju milliarder dollar og redde finansinstitusjonene, hadde Mahuad rett og slett frosset private bankinnskudd.¹ I noen få timer virket det som om en folkeregjering skulle komme til makten, men militærets øverstkommanderende fikk kontroll over situasjonen, og innsatte visepresident Gustavo Noboa som nytt statsoverhode. Som for å si takk for hjelpen, erstattet Noboa i løpet av våren den nasjonale myntenheten sucre med amerikanske dollar.

Selv om opprøret i 2000 mislyktes, forsterket det makten til indianerne og deres nye parti Pachakutik.² Under opptakten til presidentvalget den 22. oktober 2002, presenterte Lucio Gutiérrez seg som «nasjonalist, progressist, humanist og revolusjonær», og snakket om nødvendigheten av å «forme en ny uavhengighet». Pachakutik ga opp drømmen om å stille en indiansk kandidat, og slo seg sammen med den forhenværende offiseren. Han gikk av med seieren i andre valgomgang, den 25. november, og formet en regjering med flere indianske ministre.³ Og så vendte han alle ryggen: Han inngikk avtaler med Det internasjonale pengefondet (IMF), iverksatte programmer for strukturell tilpasning, innledet samarbeid med Washington og Bogota, og inngikk en pakt med det tradisjonelle høyrepartiet Partido Social Cristiano (PSC).

Det var viktigere for Pachakutiks politikere å besitte viktige stillinger i maktsystemet enn å forsvare partiets politiske prosjekt, og derfor måtte de svelge mange elefanter – de gjorde for eksempel lite for å forhindre nominasjonen av flere nyliberale ministre. Ledelsen mistet i stadig større grad kontakten med grasrota, som endte med å gi dem kallenavnet «gylne ponchoer». Allerede på denne tiden var Rafael Correa engstelig for den videre utviklingen: Pachakutiks samarbeid med makthaverne «legitimerer økonomisk sett […] den skandaløse avtalen med IMF».⁴ Gutiérrez nøytraliserte urbefolkningene etter splitt og hersk-metoden, og ikke før juli 2003 gjorde de indianske politikerne et betydelig mottrekk, ved å forlate regjeringen. Avtalene med IMF og Verdensbanken førte til privatisering av nasjonale strøm- og teleselskap, samt stans i subvensjonene av husholdningsgass. Også oljesektoren så det dårlig ut for.⁵
«Dollariseringen fungerte ikke som lovet. Vi spiser poteter fra USA, meloner fra Colombia og Peru…»
Wilma Salgado

I Latin-Amerika har imidlertid uforutsigbarheter det med å legge makthavernes drømmer i grus. Den 20. april 2005 måtte Gutiérrez rømme landet etter store demonstrasjoner der folket krevde hans avgang. En betydelig andel av demonstrantene var ungdommer. Wilma Salgado ved Det andiske universitet Simón Bolivar i Toledo har en forklaring på dette: «På 70-tallet skapte oljeutvinningen mange arbeidsplasser. Min generasjon nøt godt av dette. Foreldrene mine var mye fattigere enn det jeg er. Men barna mine har ikke de samme mulighetene. Vi har gitt dem en god utdannelse, men når de kommer ut på arbeidsmarkedet, er det ingen ledige stillinger!» Akademikeren er bekymret: «Vi er midt i en alvorlig krise. Dollariseringen fungerte ikke som lovet. Den har ført til økte lokale produksjonsutgifter. Flere bedrifter er slått konkurs, og særlig innen landbrukssektoren. Vi spiser poteter fra USA, meloner fra Colombia og Peru…» Økonomien dreier seg hovedsakelig om import og eksport, og virker ute av stand til å få i gang produksjonshjulene og skape arbeidsplasser. En oppgitt jordbruker kan bare konstatere at «dersom du vil ha et billån, får du det på to dager, mens du bare kan drømme om et lån for å så tre hektar poteter.»

FORHENVÆRENDE OBERST Gutiérrez er altså ute av bildet. Ifølge sosiologen Werner Vásquez er det likevel viktig å merke seg at de «lovløses»⁶ opprør ble ledet av representanter for middelklassen, som anså presidentens oppførsel som umoralsk – det var ikke en virkelig sosial bevegelse. Etter en og en halv måned, gikk opprørskreftene i oppløsning, uten å ha kommet med reelle politiske forslag.» Etter et inngått skjema, var det igjen visepresidenten, Alfredo Palacios, som arvet makten. Og han ga jobben som økonomiminister til Rafael Correa.

Correa kommer fra middelklassen. Han gikk som barn på private, katolske skoler, arbeidet deretter ett år for indianernes rettigheter i provinsen Cotopaxi, og studerte senere ved Universitetet i Leuven (Belgia) og Universitetet i Illinois (USA). Han sier selv han representerer en «humanistisk og kristen» venstrepolitikk, og forhandlet i sin tid som økonomiminister fram en avtale med president Chávez om salg av 500 millioner dollar av utenlandsgjelden og raffinering av ecuadoriansk olje i Venezuela. På hans initiativ bestemte regjeringen seg for å revidere bruken av oljeressursene. I stedet for kun å gå med til tilbakebetaling av gjeld (som utgjør 40 prosent av nasjonalbudsjettet), skulle en del av oljeinntektene nå brukes til sosiale formål.

Dette forslaget ble selvfølgelig ikke tatt imot med overveldende jubel i Washington. Hva er vel verre for verdens fattige enn at andre fattige ikke betaler gjelden sin? Med Correas egne ord: «Jeg forsøkte å endre den økonomiske politikken radikalt, for de siste 20 årene med nyliberalisme hadde vært katastrofale. For å forsvare sine privilegier, la bankene, oljemagnatene, USA, IMF, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken et enormt press på presidenten, og jeg mistet hans tiltro og hans støtte.» Correa ville ikke føre en politikk som gikk imot hans politiske overbevisning, og sa derfor opp i stillingen som økonomiminister.

President Palacios sto dermed igjen med frie hender. Han presset fløyen av «lovløse» nasjonalister ut av regjeringen, inngikk en pakt med bedriftslederne, søkte gjenforening med Bogotá,⁷ normaliserte forholdet til de multilaterale finansorganisasjonene, og forhandlet fram en frihandelsavtale med USA (TLC). I mars 2006, førte store opptøyer (blokkerte veier, felte trær, brennende bildekk) til at regjeringen innførte unntakstilstand i elleve provinser (av 22 i alt) som var fullstendig lammet av indianernes utallige demonstrasjoner mot TLC. «Vi vil ikke være en amerikansk koloni», ropte demonstrantene.

ALLEREDE I MAI 2005 hadde presidenten, under kraftig press, sett seg tvunget til å utvise det multinasjonale amerikanske selskapet Occidental Petroleum (Oxy) og konfiskere dets aktiva (omtrent en milliard dollar) fordi selskapet ikke hadde respektert kontrakten med regjeringen. Dette førte til en midlertidig stans i forhandlingene om TLC, men samtidig stilnet det protestene fra urbefolkningene (noe som lovet godt for valget den 15. oktober 2006): Utvisningen av Oxy hadde vært ett av deres fremste krav.

Som et alternativ til det tradisjonelle høyre og det utvannede venstre, steg Correas nye venstrekoalisjon Alianza País fram. Hans nasjonalistiske program likner på mange punkt på den politikken som føres i Venezuela.

For å vinne valget hadde Correa behov for støtte fra urbefolkningsbevegelsene. Men det var lettere sagt enn gjort. Indianerne var svært lite samarbeidsvillige – de hadde den fatale alliansen med Gutiérrez friskt i minne. Den hadde svekket og splittet indianerne, som ikke lenger ville støtte en leiepolitiker: «Vår kandidat eller ingen kandidat», var deres utvetydige beskjed. Pachakutik avslo Correas forslag om å gjennomføre en spørreundersøkelse i forskjellige provinser for å kunne bestemme rangordningen – president, visepresident – i et eventuelt samarbeid med Luis Macas, Conaies grunnlegger. Macas hadde vært en sentral politisk personlighet på 90-tallet, for så å trekke seg delvis tilbake, før han dukket opp igjen som landbruksminister i Gutiérrez’ regjering. Da han bestemte seg for å delta i valgkappløpet, var det bare ett mål som gjaldt: Han skulle bli statsoverhode. Correas rådgiver Ricardo Patino forteller: «Rafael fortalte meg at han ville være beæret over å stille som kandidat til visepresidentembetet under en indiansk presidentkandidat, så lenge de hadde en mulighet til å vinne valget.»

INGEN VET NØYAKTIG hvor mange indianere som bor i Ecuador. Ifølge høyresiden, er det ti prosent av befolkningen, ifølge venstresiden 25 prosent, mens Unesco for et par år siden antok at antallet var på hele 45 prosent. På tross av deres sentrale rolle i kampen mot TLC og Oxy, var det lite trolig at en av deres ledere ville få støtte fra alle deler av samfunnet. Det var allment kjent at duoen «Macas – Correa» ikke hadde en eneste mulighet til å vinne valget, med mindre de stilte til valg som «Correa – Macas». Det var full uenighet i Pachakutik. Delfin Tenesaca, leder for Bevegelsen for urbefolkningen i Chimborazo (MICH) presiserer: «Vi anser Luis Macas som en leder for en sosial gruppe, ikke som en politisk leder, og derfor var det stor uenighet.» Den 23. juni, på Pachakutiks politiske rådsmøte fastslo 13 provinslag at de ville støtte Correas kandidatur, mens resten holdt på Macas.

Full splittelse, altså. Selv sosiale aktivister som ikke var av indiansk avstamning tvilte på Correa. «Hvor kommer han fra? Fra et høyere sosialt lag. Han har ingen kontakt med grasrota.» Folk så med misnøye på hans tidligere engasjement som dekan for økonomifakultetet ved det private universitetet San Francisco – det dyreste i Quito. For å gjøre det hele enda mer uklart, fikk Correa støtte fra Caracas, der Chávez omtalte ham som «sin venn», mens Bolivias president Evo Morales støttet sin «indianske bror», Luis Macas. Macas hadde for øvrig nærmest samme program som Correa: Han krevde en jordbruksreform og opprettelsen av en grunnlovsgivende forsamling, forkastet den såkalte «Plan Colombia» og imperialismen, uttrykte solidaritet med Venezuela, Bolivia og Cuba, var imot TLC og støttet Verdens sosiale forum. Med hans egne ord: «Vår bevegelse forsto at vi måtte utarbeide en helhetlig agenda. Vi kan ikke bare presentere indianerne – det ville være altfor snevert. Det ville verken løse indianernes problem eller de nasjonale problemene.»

ALVARO NOBOA, bananmagnet og Ecuadors rikeste mann, var kandidaten til det konservative partiet Prian. Han satte i gang en omfattende svertekampanje av Correa, som ifølge milliardæren var et instrument for Chávez og geriljaorganisasjonen FARC («Colombias væpnede revolusjonære styrker»), en kandidat som aldri «vil få folket til å stemme til fordel for kommunisme, terrorisme, et kubansk styresett…». I første valgomgang, den 15. oktober, gikk Pachakutik og Macas på et dundrende nederlag, og kunne bare konstatere at Ecuador ikke var Bolivia, mens Noboa oppnådde flest stemmer (kanskje etter valgfusk), foran Correa. Milliardæren fikk imidlertid ikke rent flertall, og dermed var det duket for en andre valgomgang.

Det virket likevel som om befolkningen i stor grad ønsket forandring i det politiske systemet. En omfattende borgerbevegelse sluttet opp om Correa foran andre valgomgang: Pachakutik, Den demokratiske folkebevegelsen (MPD), Sosialistpartiet (PS), Det demokratiske venstre (ID) og 200 sosiale bevegelser, deriblant Conaie. Den 26. november gikk venstrekandidaten av med seieren, med 56,67 prosent av stemmene.
Under Palacios’ presidentperiode hadde en lovreform gjort det mulig for Staten å kreve høyere avgifter av de multinasjonale oljeselskapene. Correa mener dette ikke er nok. «Vi kan ikke godta at de multinasjonale selskapene tar med seg fire av fem oljetønner, og lar oss sitte igjen med en eneste. Vi skal revidere Statens rolle i oljekontraktene.» Akkurat slik Caracas og La Paz allerede har gjort. Correa er en innbitt motstander av TLC, han nekter å la Ecuador bli en del av Plan Colombia, og han anser ikke FARC som en «terroristbevegelse». Han har ingen direkte støtte i Parlamentet (partiet hans presenterte ingen kandidater til parlamentsvalget), men vil henvende seg direkte til velgerne for å «skape en ny Republikk», ved hjelp av en grunnlovsgivende forsamling om vel et halvt år.

Som han slo fast i juni 2006: «Vi er verken ’chavister’, ’bachelettister’ eller ’kirchnerister’.⁸ Men vi er tilhengere av det 21. århundres sosialisme, og søker sosial rettferdighet, nasjonal selvbestemmelsesrett, forsvar av naturressurser og regional integrering. Vi er for et koordinert og utfyllende samarbeid.»

Dette prosjektet minner ikke så lite om Det bolivarske⁹ alternativet for Amerika (ALBA), som støttes helhjertet av presidentene Chávez, Morales og Castro…

Oversatt av G.U.

1 Som Staten bare delvis betalte tilbake.

2 Pachakutik ble stiftet i 1996. Overs. anm.

3 For første gang fikk et latinamerikansk land en indiansk utenriksminister, Nina Pacari.

4 Kintto Lucas, El movimiento indigena y las acrobacias del coronel, Tintaji, Quito, 2003.

5 Ecuador er Latin-Amerikas femte største oljeprodusent.

6 Presidenten brukte termen forajidos–lovløs–om motstanderne sine, som et skjellsord, men motstanderne tok ordet fra ham for å bruke det om dem selv, som en hedersbemerkning.

7 I begynnelsen av Palacios? presidentperiode, hadde Quitos nøytrale holdning til konflikten i nabolandet, protestene mot den colombianske hærens strandhogg på ecuadoriansk territorium, og det at presidenten nektet å omtale opprørerne i Colombia som «terrorister», ført til alvorlige spenninger i forholdet til Bogotá.

8 Henvisning til tre venstrepresidenter og sentrum-venstrepresidenter i Latin-Amerika: Hugo Chávez i Venezuela, Michelle Bachelet i Chile og Nestor Kirchner i Argentina.

9 Oppkalt etter den søramerikanske frigjøringshelten Simon Bolivar (1783-1830). Overs. anm. (…)