Evig krig for evig fred

12. september 2001 skulle et seminar kalt Den asymmetriske krigen i globaliseringens tid begynne ved det amerikanske universitetet i Paris. Hendelsene i USA dagen før ga åpenbart et perfekt studieobjekt: Al-Qaida, en internasjonal gruppering etter modellen Segmented, Polycentric, Ideologically Networked groups (SPIN). Organisasjonen har en vag og horisontal struktur, som ikke bare ligner organiseringen til miljøvern- eller feministgrupper, men også illegale organisasjoner som mafia, narkotikakartell og andre smuglernettverk.¹

Siden 11. september har Washington omdefinert trusselbildet og de asymmetriske fiendene ut ifra et eneste skille: «de som er med oss» og «de som er mot oss». Skillet bestemmes av holdningene og interessene til beslutningstakerne, uten nevneverdige sammenheng med nye og «reelle» trusler. USA har gjort klassiske antikolonialistiske motstandsbevegelser og sekulære regimer til siktemål i den globale krigen mot terrorisme, og dermed satt dem i samme kategori som Al-Qaida og andre kriminell nettverk. Dette er ikke bare et feiltak, det er en katastrofe.

I LØPET AV de ti forutgående årene har rundt fire millioner mennesker, hovedsakelig sivile, mistet livet i ikke-konvensjonelle kriminelle kriger – finansiert gjennom smugling av diamanter, narkotika eller våpen. Dette har dempet en større del av optimismen som ble født da den kalde krigen endte. Tidligere var de fleste av konfliktene forårsaket av rivaliseringen mellom de to supermaktene.

Fra nå av knytter Pentagons planleggere de nye krigene til globaliseringen og analyserer truslene de utgjør for Vestens sikkerhet. De identifisere særlig to typer såkalte asymmetriske trusler. På den ene siden dreier det seg om borgerkriger som hovedsakelig skyldes at statsapparatet i visse land svekkes eller går i oppløsning under globaliseringens trykk. På den andre siden identifiserer de multinasjonale trusler som ikke kommer fra et annet system, territorium eller religion, men fra nye og mer voldelige strategiske landskap – «kriminelle småkriger» som er forårsaket av underutvikling og demografiske omveltninger.

Det er alminnelig anerkjent at asymmetriske og globale trusler av Al-Qaidas kaliber skapes av opprør i befolkningsgrupper som rammes hardt av globaliseringen. Fra dårlig stilte land, som Somalia, til lommene av nød som finnes i det rikeste landene, reiser de seg mot de sentre som dominerer planeten. De bruker nye kommunikasjonsteknologier som gjør at opprør i alle land blir bundet sammen.

DETTE HAR VELDIG lite å gjøre med Hamas, Fatah, Hizbollah eller andre nasjonale motstandsbevegelser, som i Irak. Bushadministrasjonen har demonisert alle disse gruppene, sammenstilt dem med Al-Qaida og framstilt dem som produkter av «islamsk fascisme» (Se diplo november 2006). Den demoniserer i stedet for å involvere seg i politiske prosesser som kan lede til at motstandsbevegelsenes territorier frigjøres, noe som ville bidratt i kampen mot Al-Qaida. At disse bevegelsene driver med urban geriljavirksomhet med lav intensitet gjør dem ikke – selv om de noen gang tyr til terrorisme – til asymmetriske globale farer. I motsetning til «Jihad mot korsfarerne og jødene», har de støtte i befolkningene og har legitime, territorialt avgrensede mål. Og ikke minst, de sier de er åpne for politiske løsninger.

USA har (ennå) ikke blitt utsatt for nye angrep og attentatene som rystet Madrid og London ble utført av vestlige muslimer. Disse var ikke bare inspirert av Al-Qaidas populistiske program, men også medie-bildene som kom fra krigene i Irak og Palestina – dette er selve definisjonen på verdensomspennende angrep av en global og «asymmetrisk» karakter.

Al-Qaida og andre grupper av samme type har tjent på den fem år lange krigen for å utslette dem. Deres makt ligger i evnen til å sikre seg støtte og medlemmer blant undertrykte og sinte muslimer. Dette er muslimer som føler seg som mål for Washingtons og de alliertes «Globale krig mot terrorisme» i Afghanistan, Irak, Palestina og Libanon. Tanken bak og uforutsigbarheten til denne asymmetriske handlingen står i sterk kontrast til den overdrevne maktbruken USA har brukt i disse, like forutsigbare som mislykkede, territoriale krigene.

DEN FØRSTE KONFLIKTEN mot «den apokalyptisk terrorismen» – i Afghanistan – ble av visse fredselskende moralister betraktet som USAs «første rettferdige krig». Den ble innledet med begrensede mål og midler. Den iboende urettferdigheten i «misbruk av midler og etableringen av overdrevne mål» ødela raskt dette synspunktet.² Den overdrevne maktbruken i forhold til de uttalte målene har svekket legitimiteten til krigen, gjentent flammene til den militante islamismen og forsterket oppfordringene til hellig krig. F16-flyene og Tomahawkmissilene dominerer himmelen, men «på bakken er det fortsatt kalashnikovene som bestemmer».³ USA burde ha klart å bli kvitt Al-Qaida med målrettede angrep mot de som planla og utførte 11. september-angrepene, uten å fremmedgjøre seg fra hele den afghanske befolkningen. Denne befolkningen var likegyldig, og selv fiendtlig innstilt til de «arabiske afghanere».

Det er dermed ikke tilfeldig at Taliban er på fremgang fem år senere, og mer gjenstridige enn noensinne. I en tale den pakistanske presidenten Pervez Musharraf holdt 12. september 2006 understreket han faren for en «ny talibanisering» – en strategisk trussel mot Afghanistan og Pakistan. Spredningen av denne typen voldelig religiøs ekstremisme er farligere enn overbygningen til Al-Qaida og må først og fremst bekjempes med politiske midler, mente Musharraf.⁴

Siden krigens begynnelse har lite eller ingenting skjedd utenfor Kabul. Befolkningen lider av krigen og prekære mangler. Kaoset fortsetter, narkotikasmuglingen har blitt gjenopptatt (Afghanistan forsyner 90 prosent av opiumen i verden). Stammeledere, krigsherrer og islamister styrer restene av landet. Fem år etter Talibanregimets fall, utsetter Taliban NATO-styrkene for store prøvelser og påfører dem stadig større tap – helt til i september da NATO måtte be om forsterkninger. På tross av tilstedeværelsen av 20 000 amerikanske soldater har omtrent 2000 personer blitt drept siden begynnelsen av året, deriblant folkevalgte, religiøse ledere og borgermestere.

Ifølge mediene «mangler 60 prosent av landet elektrisitet og 80 prosent har ikke tilgang til drikkevann. Fraværet av et pålitelig politivesen (…) har skapt et tomrom som forskjellige regjeringsmotstandere har fylt: islamister i sør, krigsherrer fra krigen på 80-tallet i vest, narkotikasmuglere i nord. I løpet av denne tiden har kampene mellom koalisjonsstyrkene og Taliban forhindret nye gjenoppbygningsprosjekter og redusert effekten av de som har blitt fullført. Kun halvparten av bistandspengene fra 2001 har blitt delt ut, og veien mellom Kabul og Kandahar – gjenoppbygningen av veien har vært USA største suksess så langt – er i dag ubrukelig på grunn av volden som hersker i området.»⁵

Dette er resultatet av USAs manglende evne til å bruke sine krefter på gjenoppbygning, for ikke å snakke om «mini-Marshallplanen» som ble lovet til dette landet som Washington og Moskva kynisk gjorde til slagmark for den kalde krigen. Allerede etter ett år fremsto «Operation Enduring Freedom» som en «glemt krig». De amerikanske mediene viet den ikke den minste oppmerksomhet. Washington hadde da begitt seg ut på en mer omfattende og kynisk krig.
«USAs militærstyrker praktisk talt ikke kan gjøre noe for å bedre den politiske og sosiale situasjonen.»
Lederen for Marine Corps’ hemmelige tjenester

I IRAK – den andre fronten i «Den globale krigen mot terrorisme» – er okkupasjonen ikke i nærheten av å avsluttes etter å ha gått inn i sitt fjerde år. Voldsøkningen i sommer har dempet optimismen som oppstod blant lederne da Abu Musab al-Zarqawi (den lokale Al-Qaidalederen) ble drept. Hvis vi skal tro visepresident Richard Cheney lå «motstandsbevegelsen for døden». I en ny rapport skriver lederen for Marine Corps’ hemmelige tjenester at «USAs militærstyrker praktisk talt ikke kan gjøre noe for å bedre den politiske og sosiale situasjonen.» USAs tap er i ferd med å nå samme antall ofre som angrepene 11. september.⁶

De mange forskjellige formene for vold splitter Irak mellom sunni- og sjiamuslimer, forsterker tyranniet til det nye regimet og nører mer enn noensinne opp om motstanden mot okkupasjonsmakten. Det medisinsk-juridiske instituttet i Bagdad har talt mer enn 1500 irakiske kadavre i juni 2006. I juli ble alle rekordene slått: 1855 døde. På tross av utplasseringen av 8000 amerikanske soldater og 3000 andre, endte august med 1526 ofre – et blodig nederlag for militæret som tok sikte på å senke tallet med 52 prosent. Fra nå av er det helseministeren som har fått i oppdrag å telle kadavrene. De ansvarlige ved det medisinsk-juridiske instituttet som avslørte sifrene har blitt «pensjonerte».⁷

Etter mer enn tre år med krig viser to mulige utfall seg: enten skjer det man forventer, situasjonen forverrer seg og landet «henfaller til kaos» slik det irakiske parlamentets president, Mahmoud Al-Mashhadni, spådde; eller så skjer et eller annet mirakel og Irak overlever den nåværende forverringen, men hengemyra forvandler operasjonen «Frihet for Irak» til en krig som ikke kan vinnes. I begge tilfellene kompliseres kampen mot opprøret og arbeidet med gjenoppbygningen – to grunnpilarer som all suksess hviler på – ikke bare av økningen og spredningen av opprørsgrupper og motstandsceller, men også dødsskvadroner, kriminelle bander og paramilitære smågrupper.
Situasjonen er sammensatt. På den ene siden blir det stadig farligere for USA å forbli i Irak, og på den andre siden blir det stadig mindre realistisk å erklære slaget for vunnet og overlate landet til full borgerkrig. Begge hypotesene innebærer store problemer for USAs strategiske interesser og overtalelsesevner i denne spesielt utsatte regionen. Det irakiske nederlaget har styrket USAs fiender, som Iran under president Mahmoud Ahmadinejad, og svekket landets sikkerhet. Hvordan kan man bli overrasket av at tre av fem amerikanere nå mener Irak-krigen har gjort et nytt terroristangrep mot deres land mer sannsynlig?

DET SAMME GJELDER for Somalia, som nå er i ferd med å talibaniseres – etter at de islamske domstolene beseiret stammelederne de amerikanske styrkene hadde rekrutterte fra Etiopia og Djibouti, tok kontroll over Mogadishu og trengte stadige lenger inn i forskjellige regioner. Konfliktene i Somalia har forsterket destabiliseringen av hele Afrikas horn, noe som utvilsomt skader Washingtons interesser. Allerede antar man at denne sonen huset rekrutterings- og treningsleirene til forberedelsene av attentatene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam i juni 1998, som krevde 250 liv. Ifølge International Crisis Group truer den nåværende ustabiliteten «med å spre seg til større deler av det sørlige Somalia, og destabilisere fredelige og selvstendige territorier som Somaliland og Puntland. Dette vil gi rom for terrorangrep mot nabolandene.»⁸
De asymmetriske krigene som føres av Israel i Palestina og Libanon, truer også med omfattende destabilisering (president George W. Bush har presentert sedertrelandet som en av de «tre frontene i den globale krigen mot terrorisme»).⁹ Det har ført til strategiske blindveier, etter enorme ødeleggelser og tusenvis av palestinske, libanesiske og israelske ofre. Til tross for at USA har gitt diplomatisk, logistisk og strategisk støtte til Israels krig på Gaza-stripen, og oppfordret Israel å utvide den til Libanon, har disse eventyrene forsterket Hamas’ popularitet og styrket Hizbollahs innflytelse i Libanon. Israels strategiske overtalelsesevne er svekket, i så stor grad at hvis prosjektet om «ensidig tilbaketrekning» fra de okkuperte territoriene iverksettes, risikerer Israel at det dannes en motstandbevegelse av Hizbollahs type her.¹⁰

Om de asymmetriske krigene fram til nå har vist seg å være mye mer effektive for USAs fiender enn konvensjonelle kriger, ender de sjeldent med et hvitt flagg og klare skiller mellom vinnere og tapere. Motstandsbevegelsene kan ikke påberope seg en fullstendig seier når deres land har blitt bombardert, okkupert og herjet – ikke mer enn deres motstandere kan late som om de har nådd sine mål. Begge taper, men den svakeste parten kan påberope seg en strategisk seier simpelthen fordi den sterkeste ikke har klart å påtvinge sin vilje.

Likevel presenterer rapporten Det hvite hus publiserte i september 2005, «Combating Terrorism», kun «suksessene» og «utfordringene» i Irak, Afghanistan og andre steder – ikke nederlagene. Washingtons evne til å fortsette «å lide nederlag med suksess» har ikke fått andre konsekvenser enn at krigens retorikk og innsatser økes. Den har gjort det mer og mer usannsynlig at ferden mot avgrunnen vil stoppe.

Den uendelige utvidelsen av slagmarken er farlig. Dette viser seg i den metaforiske bruken av ordet «krig» – som om «krig» mot kriminalitet eller fattigdom ikke vil ende med et definitivt resultat – i frasen «evig krig for evig fred» (en opplagt selvmotsigelse). Frasen betyr, i teologiske termer, ikke annet enn døden. En eskatologisk strategi rettet mot det absolutt Onde…

I dette perspektivet har Washington allerede oppnådd en strategisk «suksess» ved å sementere det «konstruktive kaoset» i regionen. De har klart å vende regimer, konkurrerende grupper og folkeslag mot hverandre. Den kyniske viljen til å «føre krig hos fienden» består faktisk i «splitt og hersk». I denne forstand er borgerkrigen i Irak et resultat av presset fra okkupasjonsmakten, mens det er interne kamper som sønderriver Somalia. I Libanon øker spenningen mellom Iran-støttede Hizbollah og tilhengere av den amerikanske politikken, etter at Israel har ødelagt en viktig del av infrastrukturen, tvunget en tredjedel av befolkningen på flukt og drept mer enn 1200 sivile uten å nå formålet med krigen.

I løpet av denne tiden har beleiringen av de okkuperte territoriene fortsatt med USAs godkjennelse. Dette har styrket islamistene i Hamas i forhold til det «moderate» og «sekulære» Fatah, og i likhet med i Irak, ført til en desentralisering av makten og påfølgende maktkamper mellom de lokale militsene.

SPENNINGER OG KRIGER svekker de sentrale regjeringene, fratar statene deres suverenitet og sperrer veien for nye og mer effektive aktører. En stat som ikke lenger beskytter sine innbyggere mister all legitimitet. Hvis man erstatter statsapparatene i Midtøsten – hvor enn undertrykkende de er – med styringsformer på lavere eller høyere nivå for å øke sikkerheten, vil dette dermed uunngåelig få katastrofale følger. Selv om statsapparatet kan reformeres, fører disse aktørenes ledelse til – for å bruke Alain Joxes formulering – et «imperium av kaos», som strekker seg fra Somalia til Afghanistan, og selv helt til periferiene av nød i de vestlige hovedstedene.
La oss innrømme at utfallet av denne krigen er bestemt av svaret på Donald Rumsfelds spørsmål: «Klarer vi å drepe eller fange jihadistene raskere enn de skapes?» Flesteparten av observatørene er enige med svaret tidligere sjøforsvarsminister John Lehman gir, nemlig «et empatisk nei».¹¹ Fem år, fem konflikter og fem milliarder dollar senere har Washingtons globale krig mot terrorisme styrket de fundamentalistiske fiendene og svekket de «moderate» kreftene. Bushadministrasjonen har oppført seg som en pyroman brannmann. Den har benyttet seg av preventive, multilaterale strategier og tilpassede etterretningstiltak for å beskytte seg mot terrorangrep – men i virkeligheten, slik vi har sett, har Det hvite hus økt truslene som kulminerte med angrepene mot New York og Washington.¹²

I motsetning til konklusjonene i den selvrettferdige rapporten med tittelen National Strategy Report For Combating Terrorism (september 2006) har de amerikanske operasjonelle «suksessene» blitt kompromittert av strategiske nederlag. Disse har forvandlet seierstedene til luftslott. Fra Afghanistan til Somalia og til muslimske samfunn over hele verden, har de «asymmetriske» truslene mot USA og deres allierte økt. Den eneste supermakten i verden blir stadig mer maktesløs i forsøket på å kontrollere sitt eget ødeleggende prosjekt.

VI ER DERMED langt fra situasjonen forut for 11. september. Selv om befolkningen i Midtøsten ikke felte tårer over tvillingtårnene, gråt de heller ikke da Taliban og Al-Qaida ble kastet ut. På tross av de amerikanske offensivene mot Irak og de israelske i Palestina, har USA nytt godt av et omfattende samarbeid med de arabiske regimene i krigen mot terrorisme. De sistnevnte vedtok til og med i 2002 et ambisiøst fredsinitiativ for å få slutt på konflikten med Israel, i håp om at Washington ville satse på en fredelig politikk. Dette var nytteløst. Bushadministrasjonen foretrakk hevn foran gjenoppbygning. Denne strategien oppfattes å erstatte den tidligere strategien med å demme opp mot Sovjetunionen. Den lar seg oppsummere av en valgreklame for Det republikanske partiet: En ensom bjørn erstattes av flere farlige og skumle rever.

Bushadministrasjonen fortsetter spesielt med nye maktoppvisninger over hele planeten. I løpet av en turné i Europa i 2004 sjokkerte viseutenriksminister Marc Grossman de allierte i NATO med utsiktene om planlagte forflytninger av amerikanske tropper som er stasjonert i Europa til Asia, Afrika og Midtøsten. Noen så det som ansporingene til en ny verdensomspennende krig. Disse utplasseringene innebar små mobile grupper av spesialstyrker, først i de sentrale og sørlige delene av Asia, så i Afrika og Middelhavsområdet. Det dreide seg ikke om Latin-Amerika, som allerede er under amerikansk innflytelse. Troppene kunne til slutt brukes i visse andre land i den gamle verden.¹³

USA hadde god grunn til å forutse asymmetriske trusler forut for 11. september, men etterpå har dårlige løsninger blitt foreskrevet. Selv om Europa har undervurdert de nye utfordringene, har Europa i det minste foreslått en mye bedre måte å møte truslene på. Denne er grunnet på multilaterale anstrengelser og en mer rettferdig og følsom ledelse, noe som reflekterer EU som et regionalt og fredelig prosjekt som privilegerer diplomatiske løsninger.

BANALISERINGEN AV volden i skyggen av de uendelige konfliktene i «Stor-Midtøsten» har hatt kraftig innvirkning på de arabisk-muslimske samfunnene i Vesten. Delingslinjene risikerer også å strekke seg fra forstedene i Bagdad og Kairo til drabantbyene i de store vestlige byene.

Washington kjører seg fast i Stor-Midtøstens kvikksand med hver eneste bevegelse, fordi Bushadministrasjonen nekter å lære to ting om den asymmetriske krigen i denne regionen: For det første har 11. september vist at det bare skulle mangle at globaliseringens tidsalder, volden og ekstremismen som har blitt framprovosert av kriminelle kriger, illegale okkupasjoner og nød i visse stater, overskrider nasjonale og regionale grenser og flytter faren til hjertet av den vestlige verdenen. Dette skjer på grunn av de enkle forflytningsmulighetene moderne transport tilbyr og direkte satellittoverføringer av krigsbilder og taler som både kan provosere og inspirerer.

Likevel har ikke de vestlige anstrengelsene for forsoning og gjenoppreisning, som for eksempel gjenoppbygningen av Afghanistan eller løsning på Palestina-konflikten, redusert hovedkilden til de antiamerikanske holdningene. Bushadministrasjonen er skjøvet fram av de store oljeselskapene og militærindustrien, og har foretrukket å vise krefter. Den har invadert Irak og de enorme oljereservene i landet, støttet den siste israelske offensiven i Palestina, og generelt bidratt til regional destabilisering.

DEN ANDRE LEKSEN Washington burde lært fra det 20. århundret er at ingen har beseiret en gerilja eller et opprør med lav intensitet på fremmed jord. Skal man dømme etter de sovjetiske erfaringene i Afghanistan og de franske i Algerie, i likhet med de amerikanske i Vietnam, burde USA vite at sofistikerte og ødeleggende våpenlagre ikke hindrer deres tropper å være mye mindre motiverte enn motpartens – og dermed mer tilbøyelige til å gi opp.
I en konflikt som oppfattes som et interessebetinget korstog mot en interesseløs jihad, må de bedre trente, betalte og utstyrte amerikanske, israelske og britiske soldatene anstrenge seg mer på å holde ut i en krig de ofte oppfatter som unødvendig. Deres motstandere er frivillige krigere som har beskjedent utstyr, men er rede til å ofre livet i et angrep de mener er nødvendig. Mens USA gråter over deres drepte, hyller motstandsgruppene sine.

I hver av de fem nevnte konfliktene har fragmenteringen av gerilja-, opprørs- og motstandsgrupper forverret USAs problemer i disse asymmetriske konfliktene. Og de antiamerikanske holdningene har økt i de herjede territoriene. Målet for enhver krig må være fred, noe som kun kan nås gjennom politiske forhandlinger. Sistnevnte blir stadig mer problematisk ettersom USA ikke har sammenhengende og velavklarte mål. At Washington har mange deterritorialiserte fiender med et klart politisk prosjekt, kompliserer det «strategiske landskapet».

Her møter vi på et problem som unnviker det sentrale spørsmålet: Hvilken strategi innebærer egentlig krigen mot terrorisme? I USA har både mediene og Kongressen problemer med å svare på dette etter rekken av nederlag landet har blitt påført i «Stor-Midtøsten». Har Bushadministrasjonen narret seg selv? Har den blitt ledet av misoppfatninger i sine kriger i Midtøsten (fra saken om masseødeleggelsesvåpen til blomstene den frigjorte befolkningen kastet til soldatene i Irak) eller har den bevisst skapt myter for det amerikanske folket med en overlagt forledende politikk for å oppnå visse spesifikke mål?

Hypotesen om mytemakeri virker mer sannsynlig enn misforståelsen. For å la seg overbevise om dette er det tilstrekkelig å observere hvordan president Bush, under femårsmarkeringen for 11. september, holdt fast på å sammenblande alle USAs fiender. De ble betegnet som «terrortrusler» for å lettere kunne love «med Guds hjelp å vinne den store ideologiske kampen i det 21. århundret». Hvordan forene slike tankeflukter med de spektakulære avsløringene som har fratatt krigen all dens legitimitet? Hvordan forene dette med en etterkrigstid som forandrer seg til et mareritt?

Oversatt av R.N.
1 L?ère des conflits asymétriques» («De asymmetriske krigenes tidsalder»), Le Monde diplomatique, okt. 2001. Se også artiklene i septemberutgaven av norske Le Monde diplomatique om situasjonen etter 11. september.

2 Richard Falk, The Nation, New York, 29. okt. 2001.

3 Michael Howard, The Invention of Peace and the Reinvention of War, Profile, London 2001, s. 102.

4 Den pakistanske presidenten understreket det storpolitiske ansvaret til Pakistan, Vesten og særlig USA for utbredelsen av religiøs ekstremisme i Afghanistan, ettersom det ankom 30 000 mujahedinkrigere fra hele verden i løpet av 1980-årene, som ble overlatt til seg selv da krigen var over.

5 Time, New York, 18. sept. 2006.

6 Washington Post, 11. sept. 2006.

7 Mark Brunswick et Zaineb Obeid, Miami Herald, 9. sept. 2006, Los Angeles Times, 10. sept. 2006.

8 ICG, «Can the Somali Crisis Be Contained?», Africa Report, Brussel, nr. 116, 10. aug. 2006 (www.crisisgroup.org/home/index.cfm'id=4333&l=1).

9 Le Monde, 16. aug. 2006.

10 Robert Malley, New York Review of Books, 21. sept. 2006.

11 Los Angeles Times, 21. aug. 2006.

12 Se «The Cost of Iraq, Afghanistan, and Other Global War on Terror Operations since 9/11», Congressional Research Service, 14. juni 2006.

13 Detaljene i disse planene er gjengitt i Foreign Affairs, New York, sept.-okt. 2006.