Hizbollah sett fra Midtøsten

«Kampen om umma (globalt islamske felleskap)» er uttrykket generalsekretæren i Hizbollah, Hassan Nasrallah, bruker for å beskrive krigen mellom den israelske hæren og Hizbollah sommeren 2006. Denne «kampen» har ikke tiltrukket seg mange tilhengere fra de forskjellige de radikale sunniislamske gruppene i Libanon. Sistnevntes løpesedler og pressemeldinger handlet mer om fordømmelse av bombingens brutalitet enn å gi direkte og massiv støtte til sjiamuslimene i Hizbollah. Denne relative diskresjonen brøt med stillingstakningen til Det muslimske brorskapet i Egypt og Jordan, som viste solidaritet – både i opprinnelig og symbolsk forstand – med Hizbollah under hele krisen.¹

For å forstå systemene bak de forskjellige holdningene i de sunniislamistiske bevegelsene, virker det dermed nødvendig å skille mellom forskjellige analysenivåer – ideologi, religion og politikk. Som de forskjellige stedene de har innvirkning – lokalt, nasjonalt og regionalt. Det muslimske brorskapet i Jordan, Palestina og Egypt uttrykte solidaritet med Hizbollah med utgangspunkt i et strategisk og ideologisk imperativ (kampen mot Israel). Det muslimske brorskapet i Libanon la vekt på et imperativ om religiøst samhold og støttet statsminister Fouad Sinioras ønske om en gradvis avvæpning av Hizbollah.

På tross av dette prinsipielle skillet mellom den regionale og ideologiske rammen og den nasjonale og religiøse konteksten, presenterer alle disse bevegelsene seg innad i sine samfunn som årvåkne forsvarere av ortodoks sunniislam overfor sjiamuslimene. I tillegg modifiserer et annet regionalt aspekt – krisen i Irak – de forskjellige gruppenes prioriteringer, fordi frontene i dette tilfellet er omvendte. Det muslimske brorskapet i Libanon åpner for forsoning mellom sjia- og sunnimuslimer i Irak, mens de andre nasjonale retningene støtter aktører som ikke er særlig innstilt på forsoning.

PÅ BAKGRUNN AV en utbredt tilbakeholdenhet og beundring av Hizbollahs dynamiske vesen og sjiaislam generelt, er det mulig å forestille seg flere sannsynlige kombinasjoner. Balansepunktet her kan bestemme den senere utviklingen til islamismen i regionen.

For islamistene i nabolandene har faktisk Hizbollah siden organisasjonen ble dannet på begynnelsen av 90-tallet framstått som et uttrykk for hevn over måten samfunnene i Midtøsten har håndtert den israelsk makten. «Guds parti» har klart å nå et større publikum enn de libanesiske sjiamuslimene. Takket være et audiovisuelt element – tv-kanalen Al-Manar – har organisasjonen effektivt klart å gjenoppvekke idealet om nasjonalistisk og islamsk samhold. Noe de arabiske regimene, med deres fokus på egen overlevelse, ikke har klart å forsvare i forhold til de mange initiativene fra USA og Israel i regionen. Hizbollahs «seier» i mai 2006 – Israel trakk seg ut av Sør-Libanon – har også styrket troen i den palestinske befolkingen på at det er mulig å ta tilbake okkuperte landområder ved hjelp av vold – uten å falle i fella med ydmykende og resultatløse forhandlinger. Umerkbart har Hizbollah dermed omdefinert meningen og retningen til den palestinske kampen på tross av den nasjonale ledelsen i bevegelsen, og gitt de radikale elementene i Iran muligheten til å handle i Palestinakonflikten.

Den politiske entusiasmen som ble skapt av Hizbollahs motstand mot den israelske hæren i krigen sommeren 2006, har framprovosert utallige forsvarsreaksjoner innenfor de sunnimuslimske statene. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan har tradisjonelt representert – politisk så vel som diplomatisk – et «sunni-arabisk triangel» som har motvirket en radikal dynamikk under iransk påvirkning. Hizbollah har nå vist styrken til overfor de offentlige opinionene i de tre landene.

Med utgangspunkt i en konservativ posisjon som søker å tilbakeføre politikken til religionen, har de wahhabistisk teologene i den saudiarabiske religiøse institusjonen på ny brukt tesene i den sunnimuslimske kjetterlæren på sjiamuslimene. Hensikten er å demme opp for den iranske innflytelsen i det arabiske Midtøsten. En av de viktigste saudiarabiske teologene, sjeik Abdallah bin Jabrin, bannlyste til og med i begynnelsen av krigen all form for solidaritet med Hizbollah.

For de jihadistiske salafistene er Hizbollah en uærlig konkurrent som selger seg inn på et allerede overfylt marked. Salafistene deler samme syn som sjiaene på den wahhabistiske religiøse institusjonen. De framhever en imaginær nærhet til islams røtter (salaf), for å frigjøre seg fra enhver forpliktelse til å adlyde muslimske regjeringer som har blitt kompromittert av deres bånd til det blasfemiske Vesten. I talene fordømmer de enhver vestlig innflytelse i regionen. De bruker til tider samme anklagende toneleie som de iranske lederne, mens til forskjell fra sistnevnte setter de deres kamp i forbindelse med et utopisk perspektiv om et islamsk kalifat.

Ayman al-Zahawari, Al-Qaidas ideolog, var forpliktet til å reagere etter to uker med krigføring som mot hans vilje satte Hizbollah i et etterlignende rivaliseringsforhold til Al-Qaida. Zahawari oppfordret «alle muslimer hvor enn de befinner seg til å reagere på denne krigen som ledes av korsfarere og sionister» uten å ha en eneste henvisning til den sjiitiske, libanesiske bevegelsen.² Zahawari ville påminne om at kampen om umma allerede var i gang i Afghanistan og Irak, og at Hizbollahs kamp som begrenset seg til Sør-Libanon, ikke hadde midler til å nå sine vidløftige ambisjoner.

TIL SLUTT FINNER vi de store figurene i Det muslimske brorskapet, som sjeik Yusuf al-Qaradawi, som har klart å beherske de arabiske massenes ambivalens til den politiske støtten til Hizbollah, ved umiddelbart å kompensere med en religiøs advarsel mot den antatte sjiitiske offensiven i regionen.

Blant sunniislamistene i Bilâd al-Châm (Stor-Syria) er Hizbollah omstridt. For dem er Hizbollah først og fremst en organisasjon som på slutten av 80-tallet ekskluderte sunnimuslimene fra kampen mot Israel i Sør-Libanon. Ved å skjule seg bak merkelappen «islamsk motstand» har lederne i virkeligheten fortsatt med en utelukkende sjiitiske tilegnelse av den siste aktive fronten mot Israel. Hizbollah har vært redskapet som gjorde det mulig for det revolusjonære Iran å etablere en felles front med «det okkuperte Palestina» på 80-tallet. Denne både ideologiske og sosiologiske ekspropriasjonen har brutt det naturlige båndet som eksisterte mellom den sunniarabiske grasrota og den palestinske kampen. Den palestinske kampen som Hizbollah forsvarer og som ble islamisert av ayatolla Khomeinis religiøse propagandaen, unnslapp dermed de palestinske flyktningene og radikale sunnimuslimer generelt. De sjiitiske libaneserne ble selv ofre for den palestinske kampen i tiden da PLOs fedayin (frihetskjempere) styrte landsbyene deres. De har dermed ved hjelp av en lavintensitetsgeriljabevegelse gjenvunnet prestisjen i den væpnede kampen mot Israel. De arabiske sunnistatene har forlengst tapt enhver evne til militær handling, og PLO gikk fra og med 1988 inn for en forhandlingsløsning.
Krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan fungerte som renselse

KRIGEN MOT SOVJETUNIONEN i Afghanistan fungerte som renselse for de islamstiske sunniene i det arabiske Midtøsten. En eksepsjonell geopolitisk situasjon gjorde det mulig for dem å kombinere, for en gangs skyld, religiøs mening, militær vold og internasjonal støtte takket være Saudi-Arabias og Pakistans press. Men den nye ideologien som fødtes i Peshawar, med jihad som et mål i seg selv, fjernet seg fra de militante islamistene som hadde mulighet til å vinne statsmakt og renset deres religiøse kamp for enhver territorial og strategisk forankring. På 90-tallet uttømte sunniislamismen seg i uendelige krangler over de legitime vilkårene for religiøs tilhørighet. Sjiaislamismen på den andre siden ble båret oppe av den iranske staten, og tilpasset sin revolusjonære messianisme til et nytt maktsystem som ble satt ut i live av Syria i Libanon, for å vinne regional anerkjennelse for den anti-israelske geriljaen.

Islamismens strategiske nederlag i Midtøsten forklarer de militantes iver etter å lese tekster fra middelalderens anti-sjiitiske litteratur. Den stadig tilbakevendende anklagen om «hykleri» som rettes mot sjiaene får mening i en kontekst der de radikale sunnimuslimene føler seg frarøvet enhver evne til militær eller strategisk handling overfor Israel. De salafistiske strømningene, som stammer fra den arabiske halvøya, sin innflytelse i regionen har bidratt til denne tendensen. Tilbakevendingen til islams røtter førte nesten mekanisk til intensivering av forholdet til râfidoun – «de som nekter».³

SIDEN FEBRUAR 2005 har det libanesiske Muslimske brorskapet og en del av den salafistiske bevegelsen i Libanon stilt seg i rekkene bak Hariri-familien, på tross av reservasjonen de viste i forhold til dynastiets politiske grunnlegger. For disse aktørene er Palestinakonflikten et sekundært spørsmål i forhold til det livsnødvendige behovet for å forsvare den sunnimuslimenes identitet i Midtøsten. Innføringen av en sjiitisk makt i Irak i mars 2003, Hizbollahs ideologiske, sosiale og militære makt i Libanon og Irans inntreden som regional makt framstår som en mengde elementer som legger til rette for de verste framtidsforventningene for sunniislam i regionen.

Likevel er paradokset at denne sidestillingen ikke er uten betingelser, ettersom disse salafistiske gruppene, hvis de har en «hard» ideologisk kjerne, kan endre klassifiseringen av sine fiender og aktivere andre minner og andre referanser for det de har oppnådd på den gjeldende utviklingen. Hariri-familiens kosmopolitisme, i likhet med dens bånd til den saudiarabiske kongefamilien, kan dermed lett brukes til å legitimere en argumentasjon for å kjempe mot den dominerende figuren innenfor libanesisk sunniislam. På samme måte kan utbruddet av symbolske og multinasjonale kamper øke den interne motsetningen innenfor koalisjonen som styrer landet etter valgene sommeren 2005.⁴ I denne forstand utgjør de radikale sunnimuslimene en potensiell trussel for det syriske regimet så vel som gruppen rundt Saad Hariri. Etter utplasseringen av en internasjonal FN-styrke i Sør-Libanon i august 2006, har spørsmålet om kontroll over den ideologisk retningen til de militante på ny fått en grunnleggende viktighet.

FAKTISK HAR EN annen del av den radikale sunnibevegelsen gått imot det religiøse og politiske alternativet som er beskrevet over. Denne fløyen har valgt et ideologisk og religiøst alternativ som innebærer å avvise det institusjonelle spillet i Libanon, kjempe mot FN-resolusjonene, opprettholde krigstilstand med Israel og støtte den islamske motstanden. Selv om den inkarneres av sjiitiske Hizbollah og er solidarisk med det syriske regimet, som er omstridt blant islamistene. Medlemmene av Hamas’ politiske hovedkontor, som befinner seg i Damaskus, har valgt dette perspektivet. Lederne i den palestinske organisasjonen forsøker å overbevise deres religiøse motparter i Libanon om å endre holdning til det syriske regimet og støtte opp om den langt viktigere kampen mot Israel.

Jihadistmiljøet i de palestinske flyktningleirene Ain el-Helweh og Nahr el-Bared på den libanesiske kysten, har en lignende tilnærming. For å unngå å fornekte sin religiøse identitet har det innført et skille mellom et teologisk og et strategisk nivå. Sjiamuslimene fordømmes fortsatt på et religiøst plan, men den regionale kampen for å forhindre de vestlige prosjektene for regionen legitimerer selv en implisitt pakt med Hizbollah. Dette er grunnen til at salafistmiljøene i Ain el-Helweh fordømmer de internasjonale resolusjonene som krever avvæpning av de libanesiske og palestinske militsene, samtidig som de ønsker å forhindre at Hizbollah får fotfeste i flyktningleirene og dermed truer den sunnimuslimske identiteten. På samme vis blokkerer de enhver form for religiøs solidaritet med de libanesiske sunnimuslimene som er mobilisert rundt Hariri-familien ved å beskylde tidligere statsminister Rafik Hariri for ekskluderingen de palestinske flyktningene ble utsatt for på 90-tallet.

Oversatt av R.N.

1 Den teksten er fra et kapittel i Franck Mermier og Elizabeth Picard (red.), Liban, une guerre de trente-trois jours (Libanon–en trettitre dager lang krig), La Découverte, Paris 2007.

2 Replikk fra Ayman al-Zahawari, gjengitt i avisen Al-Hayat, Beirut 28. juli 2006.

3 Dette nedsettende uttrykket er betegnelsen på «Alis etterfølgere» (Sji'at Ali) som nektet å anerkjenne det som i dag utgjør «trosgrunnlaget» for sunniislam: generasjonen av Profetens tilhengere og de to påfølgende generasjonene.

4 Dette var særlig tilfellet under demonstrasjonene søndag 5. januar i Beirut 2006 som ble organisert mot karikaturtegningen i danske presse. Under demonstrasjonen satte demonstranter fyr på biler og kastet steiner på kirker i den kristne bydelen Achrafieh, der det danske konsulatet lå. (…)