Informasjonsmangfoldet trues

Papirpressen gjennomgår for tiden den verste krisen i sin historie. Dette er ikke bare tilfellet i Frankrike, men i nesten hele verden har aviser, inkludert Le Monde diplomatique, i tre år blitt konfrontert med en stabil nedgang i antall lesere. Dette gjør avisenes økonomi sårbar, truer deres tjenester og kan på lengre sikt skade meningsmangfoldet i demokratiene våre.

Problemene som for eksempel avisen Libération opplever i Frankrike, er symptomatisk for den generelle og urovekkende tilstanden til pressen. Utover å konstatere fakta, hva kan hovedårsakene være?

En første årsak er tilsynekomsten av gratisavisene. Å kalle dem «gratisaviser» er misvisende, fordi det får leserne til å tro at informasjon lages uten å koste noe, men gratisavisene koster i form av reklameavgifter som inkorporeres i prisen på alle produktene de kjøper. I løpet av noen få år har disse avisene steget til topps på opplagslistene. Dette har mange konsekvenser. Mange har sluttet å kjøpe dagsaviser og annonsørene begynner å gå over til gratisavisene. Løssalg og annonser er to av avisenes hovedinntekter, den tredje er abonnement.

En annen årsak er at måten internett forandrer kulturell praksis som musikk, forlagsvirksomhet, kino og tv på, også rammer det øvrige mediefeltet. Det er betegnende at den nylige lanseringen av en ny internasjonal nyhetskanal, France 24, først fant sted på nettet og kun dagen etter på kabel og satellitt. Antallet personer som logger på for nyheter og informasjon øker stadig vekk.¹ Noen av dem har fullstendig sluttet å kjøpe aviser. Også disse – som gratisavisleserne – svikter kioskene. Dette bidrar til at antall utsalgssteder synker, noe som automatisk fører til tilbakegang for betalingsaviser av alle typer, uansett utgivelsesfrekvens.²

Internett er fascinerende med en enorm mengde tilgjengelige og betalingsfrie nettsteder, muligheter for å skape egne personlige uttrykksmidler (blogging), og hvor enkelt det er å utveksle meninger om alle temaer. Et slikt unektelig framskritt for friheten må betenkes i to retninger: For det første er dette problematisk. Flesteparten av kollektivene som bekymrer seg for det deltakende demokratiet – og gjennom internett kaster seg inn i intense og interne diskusjoner og debatter – blir ofte bokstavelig talt spaltet, splittet og sitter igjen med en følelse av maktesløshet og selvdestruktivitet.

For det andre har vi den amerikanske forskeren Eric Klinenbergs konstatering (se artikkel side 19): «Internett har lenge vært karakterisert av det uendelig antallet nye websider som uttrykker mangfoldige politiske meninger fra den ene til andre enden av spekteret. Men for tiden kontrolleres de mest populære nettsidene av de mektigste mediegruppene.» Dette betyr, som alltid i mediehistorien, at når et nytt medium vinner fram – fra nyhetsbladene i det 18. århundret til 70-tallets «frie radiostasjoner» og dagens internett – gir det inntrykk av å utvide ytringsfriheten før det blir innhentet av pengemaktene. Og normalisert. Allerede i dag blir brukerprofilene som lages på bakgrunn av søkemotorbruk, solgt til kremmere som ønsker å treffe potensielle forbrukere.

I FRANKRIKE ER medieeierskapet konsentrert mellom hendene på noen få industri- og finansgrupper, deriblant to våpenprodusenter (Lagardère, via mediehuset Hachette, og Dassault, via mediegruppen Socpresse). Slike bekymringsfulle fakta må føre til at borgerne mobiliserer seg, slår tilbake og støtter den uavhengige pressen som Le Monde diplomatique er en del av.

Jeg vil minne om at vår avis har et delt eierskap mellom Le Monde (51 prosent) og leserne og vi som jobber her (49 prosent). Denne andre karakteristikken er nærmest unik innenfor pressen, ikke bare i Frankrike, men over hele verden. Det gir en garanti for fullstendig uavhengighet i forhold til politiske myndigheter, mediekonstellasjoner og finanskrefter. Dette blir satt pris på i utlandet. Denne særegenheten har ført til et oppsving for våre internasjonale utgaver, som i dag teller 60 utgaver på mer enn 30 forskjellige språk.³ Dette er også unikt innen verdenspressen, men det har ikke forhindret en nedgang i salget i Frankrike, som avisens økonomi er avhengig av.

For å lede an i mediekampen, stoler Le Monde diplomatique framfor alt på solidaritet fra leserne og fra foreningen Le Monde diplomatiques venner. Fra og med neste nummer vil vi sette i gang med en rekke initiativ for å markere begynnelsen på denne nye etappen. Vi vil fortsatt være like trofaste, om ikke mer, til faktabasert journalistikk. Det redaksjonelle innholdet skal integreres med tematiske innovasjoner og nye rubrikker. Layouten vil oppgraderes og forsiden forandres. Det dreier seg ikke om en «ny oppskrift», et uttrykk pressen har misbrukt i den siste tiden, men et signal om bevegelse og mobilisering som redaksjonen vår retter til alle våre lesere.

Redaksjonen har bestemt at reklamen skal forbli begrenset til 5 prosent av omsetningen. Dette er et svært lavt nivå i forhold til de fleste utgivelser (mer enn 50 prosent i snitt). På den andre siden vil prisen – som har vært uendret i fem år – endres. Fra og med neste måned blir den 4,5 euro. Likevel vil den årlige (40 euro) og toårige (73 euro) abonnementsprisen forbli uendret i ennå et par måneder.

Å tegne et abonnement i en tid da vi kaster oss ut i en asymmetrisk mediekrig med mediegigantene, er både en motstandshandling og den beste måten å vise din støtte på. Det er også en måte å engasjere seg for den frie pressen, idémangfold og en virkelig uavhengig journalistikk. Det er det mest effektive motangrepet mot trusselen om endimensjonal informasjon.

Oversatt av R.N.

1 Dette gjelder også for våre nettsider (www.monde-diplomatique.fr) som vil få en fullstendig ny layout og tilby enda mer gratis tilgjengelig tekster.

2 I løpet av noen år har antallet salgssteder i Frankrike falt fra 36 000 til 28 000.

3 Se Dominique Vidal «Et globalt presseimperium!», Le Monde diplomatique (norsk utgave), november 2006. (…)