Intellektuell lunkenhet

I et glimrende essay kritiserte den britiske universitetsprofessoren Perry Anderson det han kalte «den lunkne tenkningen»¹ i Frankrike – tamheten ved landets kulturelle og politiske uttrykk, sammenlignet med den boblende aktiviteten på 60-tallet. Hans karakteristikk kan i alle fall ikke sies å gjelde Régis Debray som avskyr dvask enighet og ikke nøler med å sette spørsmålstegn ved tidsriktige «sannheter», også de som han selv står mer eller mindre nær. I Aveuglantes lumières,² en eklektisk loggbok over året 2006, er det Voltaire som er syndebukken – eller rettere sagt ikonet slik det benyttes av en rekke intellektuelle som gjerne påberoper seg hans navn når det gjelder å forsvare ytringsfriheten. Samtidig som de uten blygsel søker støtte hos folk som Lagardère, Arnault eller Pinault,³ fra eieren av TF1 (den største privateide kanalen og konkurrent til France Télévision) eller innehaveren av Express (et ukentlig aktualitetsmagasin) – akkurat slik deres berømte forgjenger søkte beskyttelse hos Katarina 2. (av Russland) og gratulerte henne for å «med militær hjelp bringe toleranse til et Polen som var hjemsøkt av en fanatisk katolsk kirke, ved å stykke landet opp.»
«Man trenger ikke intellektuelle for å gjøre rent hos andre.»
Régis Debray

For ingenting irriterer den overbeviste republikaneren Debray mer enn den «kosmopolitiske sjåvinist», som i ly av buldrende engasjement glemmer at det man skylder opplysningstidens filosofer er «en permanent kritikk av vårt og oss selv. (…) Man trenger ikke intellektuelle for å gjøre rent hos andre.» Debray minner om at slaveriet ble opprettholdt etter 1789, og bemerker at «på koloniøyene ble debatten avbrutt av opprøret satt i gang av rømte negerslaver, og i Paris av Robespierre. Man må erkjenne at i Frankrike ble det første initiativet til avskaffelse tatt av noen abbeder, i første rekke abbed Grégoire. Og på europeisk plan var det protestanter, ikke de franske filosofene, som satte i gang og vant fram med frigjøringsprosessen.

Likefullt irriterer Régis Debray seg over islam. Han forteller om en reise til Kairo, og hvor umulig det var å få til en dialog med egyptiske intellektuelle. Han spør seg: «Er det egentlig noe fornuft i å ville forstå det hellige hos andre?» For helligdom er noe alle kultursamfunn har trang til og dette er kanskje den største utfordringen for de som erklærer seg som Fornuftens og Opplysningsideenes apostler. Régis Debray uttaler seg her til fordel for et «verdenssyn som ville tillate polaritet mellom det reelle og det imaginære, en allianse, nei et sammenløp av motsetninger. En vid rasjonalisme som i sin midte åpent ville ønske velkommen det irrasjonelle og det ufornuftige.»

Blant de mange andre emnene som tas opp i denne boken, finner vi alt fra Mozart til fotball. Man vil huske sidene som omtaler Jean-François Revels død [Revel var forfatter og filosof, i de senere år kjent for sine liberale og reaksjonære uttalelser, overs.anm.]. Her minner Debray om kortsynheten hos mannen som på 80-tallet spådde at demokratiene ville kollapse stilt overfor Sovjetunionen! Debray fastslår at verden er inndelt i «ydmykere» og «ydmykede», men at problemet ligger i at ydmykere ikke ser at de ydmyker. De liker å møte en motstander, ikke blikket til de ydmykede.»

JOËL ROMAN gir oss et annet syn på de ydmykede i sitt essay Eux et nous (De andre og oss).⁴ Her bor disse «andre» innenfor våre egne grenser, nemlig forstedsungdommen, som burde – og det er langt fra tilfelle! – anerkjennes for «det de er, nemlig våre barn.»

Det er kun gjennom prismen «forsted-islam-ungdomskriminalitet» at vi ser disse barna nå. Men i «stigmatiseringen av forstedene overser vi det faktum at et stort antall mennesker bor her, og har det mer eller mindre bra, og at om enkelte bare innretter seg, er det andre igjen som gjør krav på retten til å bo her.» Anskriket mot religiøs obskurantisme «i en tid som er prisgitt merkevarer, reality-tv, hasardspill, virtuelle trusler, horoskop og utenomjordiske vesener» illustrerer kortsyntheten Debray kritiserer. Hva den reelle ungdomskriminaliteten angår: Kan man bekjempe den ved å endre lovverket som gjelder for mindreårige og frata begrepet mindreårig ethvert innhold, samtidig som det rundt om i verden føres kampanjer mot barnesoldater og henrettelser av mindreårige?

I det avsluttende kapitlet og i sin konklusjon stiller Joël Roman det essensielle spørsmålet: «Hva vil det si å være fransk?» For utfordringen som «muslimene» har reist har ikke noe med «de andre» å gjøre, det er tvert imot «oss» det gjelder. «To forestillinger om politikk deler på plassen i vår forestillingsverden.» Den første, formulert av den tyske juristen Carl Schmidt, «består i å si at politikk er å samle seg mot noen, at verden er inndelt i venner og uvenner (…) I dette perspektivet vil det å si ’oss’ egentlig si ’de andre’, og slutte oss sammen mot dem.» Heldigvis finnes det et annet perspektiv, som forfatteren hilser med dette ønsket: «Politikk er å gjøre noe sammen. Det innebærer et «oss» som bygges opp gjennom å løse felles oppgaver, som vi diskuterer oss imellom og som vi foretar sammen.» Dette «oss», det «går til grunne og ødelegges hvis det samler seg mot ’dem’. Krig er ikke en fortsettelse av politikk, det er slutten på den.»

Alain Gresh.

Oversatt av M.B.

1 La pensee tiède: Un regard critique sur la culture française (Lunken tenkning, et kritisk blikk på fransk kultur), Le Seuil, Paris, 2005.

2 Aveuglantes lumières. Journal en clair-obscur (Blendet av opplysningstiden. Dagbok i halvlys), Gallimard, Paris, 2006.

3 Toppsjefene i tre av de største forretningsimperiene i Frankrike, med forgreininger som omfatter forlagsvirksomhet, presse, bokdistribusjon, industri, varehus, luksusvarer, motehus, osv. [Overs.anm.]

4 Eux et nous (De andre og oss), Hachette, Paris, 2006.

SLUTT
(…)