Krimtatarenes problemer

«Vi ønsker ikke å anerkjennes som en minoritet i vårt eget område, men som republikken Krims opprinnelige folkeslag.» Med sin knapt hørlige, tynne stemme og en sigarett hengende i munnviken gjentar Mustafa Djemilev, president i Mejlis – Krims tatarske «regjering» – uavlatelig kravene til folket som ble deportert til det fjerne sentral-Asia av Stalin i 1944.

250 000 tatarer har vendt tilbake til Krim etter Sovjetunionens fall.¹ De utgjør nå mer enn 12 prosent av befolkningen på halvøya som strekker seg ut i Svartehavet sør for Ukraina. Flertallet er russisktalende.² Halvøya ble «gitt» til Den sovjetiske sosialistrepublikken Ukraina av Nikita Khrusjtjov i 1954 i anledning 300-års markeringen for unionen mellom Russland og Ukraina. Nærmere tjue år etter at de første deporterte tatarene vendte tilbake, er situasjonen til dette tyrkisktalende og sunnimuslimske folkeslaget ekstremt utsatt. Minnet om deportasjonen vedvarer som et åpent sår i denne befolkningsgruppen.

I DEN LILLE blå bygningen til Mejlis i Simferopol, hovedstaden i den autonome republikken Krim,³ står en gruppe menn i femtiårsalderen i kø for å snakke med «presidenten» og uttrykke sine klager. For tatarene på Krim er Djemilev en levende legende. Han var med på å starte Tatarenes ungdomsforbund i 1961. Han ble valgt inn i Mejlis’ ledelse i 1991, etter å ha ledet bevegelsen for rehabilitering av det tatariske folket på 70- og 80-tallet – og har gjentatte ganger stiftet bekjentskap med de sovjetiske fengslene og arbeidsleirene.

- Krimtatarenes problemer i dag er både kulturelle og politiske, forklarer Djemilev.

- På den ene siden mangler vi egne skoler. De yngre generasjonene blir stadig mer assimilert til russisk språk og kultur, og staten gjør ingenting for å stimulere til en kulturell anerkjennelse av vårt folk. Politisk sett er vi underrepresentert i de offisielle institusjonene og tatarene lider under mange fordommer, særlig i forhold til landområder, noe som er en del av hele hjemvendingsprosessen.

«Spørsmålet om landområder» er faktisk et av de meste ømtålige temaene. Under deportasjonen i 1944 ble mer enn 80 000 boliger og eiendommer «gitt tilbake» til den slaviske befolkningen – russere og ukrainere – på halvøya. I dag er disse eiendommene og husene årsak til en eksplosiv konflikt mellom de opprinnelige tatarske eiernes etterkommere og de nåværende eierne.

Tiltakene staten har satt i verk roer ikke gemyttene. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, innførte det nylig uavhengige Ukraina et privatiseringssystem for jordeiendommene – som gjorde det mulig for de tidligere arbeiderne på kolkhozene (kollektivene) å overta jordene til de gamle statlige bondegårdene. Siden tatarene var i eksil i sovjettiden ble de ekskludert fra denne omfordeling.

I DE SMÅ STUDIOENE til TV Tatar blir spørsmålet om eiendommene stadig tatt opp på nyhetssendingene. TV-kanalen er den eneste som sender på tatarisk. Studioene befinner seg innerst i en bakgård, på loftet i en eldgammel bygning i en av Simferopols anonyme gater.

For tiden dreier oppslag på «førstesiden» seg om et jordområde som offisielt ble gitt tilbake til tatarene etter en lang rettslig prosess, men som et russisk selskap nå gjør krav med støtte i skjøter. Studioteknikeren Ibrahim, sukker:

- Det er alltid det samme. Når det dreier seg om gode, fruktbare jorder eller steder som egner seg for boligspekulasjon, kommer selskapene fra ingensteds med tilbakedaterte dokumenter og fremmer krav overfor de tatarske eierne.

Vinera Abdulaeva, en 23 år gammel journalist, legger til:

- Vi lager ofte reportasjer om slike temaer. Vi er praktisk talt de eneste som dekker slike hendelser som angår tatarene. De «slaviske» mediene bryr seg ikke. Og når det dreier seg om andre temaer, føler vi en viss fiendtlighet fra de andre journalistene og offisielle representanter - som om vi ikke burde bry seg om tatarske spørsmål, og framfor alt ikke blande oss inn i det politiske og sosiale livet på Krim.

Denne tatarske tv-kanalen sender kun et par timer i uken og har latterlig små midler. I tillegg må seerne beherske språket, noe som ikke alltid er tilfellet, særlig ikke hos de yngre generasjonene. For å forstå tatar, må man lære det.

I bydelen Svoboda (Frihet) i utkanten av Simferopol, befinner gymnas nr. 82 seg, en av de få skolene på Krim der det – delvis – tilbys undervisning i språket. Rektor Nariman Akhmedov viser stolt fram bygningene til den tidligere veterinærskolen som ble renovert av det tatarske samfunnet for å opprette et gymnas:

- I år har vi 628 elever. Mindre enn hundre av dem har ikke-tatarsk opprinnelse, og kun fire av 56 lærere. Likevel må undervisning foregå på russisk og ukrainsk…

Lærerne må følge den offisielle læreplanen, og må dermed dele på å undervise i tatarsk språk, kultur og historie etter den vanlige undervisningen: «Hullene i den offisielle læreplanen er skremmende, særlig i historie: deportasjonen av tatarene nevnes ikke i det hele tatt!», forklarer rektoren.

Akhmedov ble født i eksil i Samarkand i Usbekistan. Han kom til Krim i 1990 under den første store hjemvendingsbølgen. Den høye undervisningskvaliteten på gymnas 82 skyldes i stor grad den 41 år gamle fysikeren, som har styrt skolen siden juli 2005. Skolens vegger er dekorert med sitater fra nasjonalhelten, skribenten Ismail Gasprinski (1851-1914). Ungdommene synger den tatarske nasjonalsangen Vatan (fedrelandet) i biblioteket der de fleste verkene er på russisk eller ukrainsk.

«Modellgymnaset» er likevel unntaket som bekrefter regelen: den generelle undervisningssituasjonen er bedrøvelig. Det finnes kun 14 tatarske skoler på Krim – noe som forklarer hvorfor kun 10 prosent av tatarbarna kan gå på en av disse skolene. Skolene lider under knappe midler, falleferdige bygninger, mangel på læremidler og personell. De drives av Mejlis (og av mediene og forskjellige kulturelle og sosiale organisasjoner), som ikke har de nødvendige ressursene for å støtte disse aktivitetene.

MEJLIS BLE OPPRETTET som utøvende organ for Kurultai (Den tatarske nasjonalforsamlingen). «Den andre Kurultai» ble grunnlagt i 1991 og har 264 folkevalgte, som blir valgt for fem år av Krimtatarene – fordelt på mer enn 300 små lokale og regionale Mejlis.⁴ Kurultai velger deretter 33 representanter som danner regjeringen Mejlis, som siden opprettelsen har blitt ledet av Djemilev.

Nasjonalforsamlingen har sterk innflytelse i befolkningen, noe som gjør dens utøvende organ til det eneste bindeleddet til de krimske og ukrainske myndighetene, selv om verken Mejlis eller Kurultai er anerkjent av Simferopol eller Kiev. Djemilev forklarer:

- Mejlis er det eneste offisielle organet som representerer det tatarske folket på Krim. Dette gir oss muligheten til å snakke med en samlet stemme overfor den ukrainske regjeringen og det internasjonale samfunnet.

Siden 1998 har Djemilev og Refat Tchubarov sittet i det ukrainske parlamentet som representanter for nasjonalistpartiet Rukh, som er med i president Viktor Jusjtsjenkos koalisjon «Vårt Ukraina». Det dreier seg mer om en fornuftsallianse enn en felles ideologisk overbevisning. Krimtatarene ga en massiv støtte til «den oransje revolusjonen» i 2004, som førte Jusjtsjenko til makten. Denne stillingsstakningen etniserte enda mer den politiske debatten på Krim, ettersom den russiske majoriteten på halvøya var sterke motstandere av den «oransje» leiren.

På et russofilt Krim som ofte avviser Kiev, er det i de tatarske og ukrainske minoritetenes interesse å gjøre seg hørt, selv om denne alliansen for øyeblikket ikke har ført til konkrete løsninger på tatarenes problemer.⁵ Sentralregjeringens støtte til tatarene, selv om den kun er på et teoretisk plan, gjør det mulig for Kiev å handle i en region der de lokale lederne ofte svekker hovedstadens makt.⁶

Likevel forblir det tatarske spørsmålet «et perifert problem for den ukrainske regjeringen», beklager en tatarsk representant i Simferopol. De to Mejlisledernes deltakelse i den nasjonale politikken har likevel ikke ført til at tatarenes representasjon i den lokale politiske sfæren har forandret seg. Ifølge data fra Mejlis utgjør tatarene 12 prosent av Krims befolkning, men de har kun 4 prosent av de politiske stillingene.
Mer enn 60 prosent av den voksne tatar-befolkningen er uten arbeid

TATARENE ER IKKE bare politisk marginaliserte, de er også satt utenfor på arbeidsmarkedet. Dette forklarer de epidemiske arbeidsledighetstallene. Mer enn 60 prosent av den voksne befolkningen er uten arbeid, mens de som arbeider ofte har lavere eller dårlig betalte stillinger.⁷

Dette er tilfellet for den 35 år gamle sveiseren Guirey. Han kom til Krim fra Usbekistan tidlige på 90-tallet og bor i «bydel nr. 6» i Bahtsjisaraj, en liten by sør på Krim og «khanat tatars» hovedstad fra 1532 til 1783 (se artikkelen nedenfor). Bydelen befinner seg i utkanten av den lille byens marked. Med sin ansamling av hus og brakker ser den ut som en evigvarende byggeplass. Ikke et eneste bygg er ferdigstilt, ikke en eneste butikk er veletablert, men den stadige trafikken av gamle sovjetiske biler viser at bydelen er bebodd.

- I denne bydelen bor det nesten bare tatarer, sier Guirey. Han har bodd her i tre år med sin familie i et hus han har bygd selv, etter å ha bodd mange år hos sine foreldre og venner. Hans historie er den samme som mange hjemvendte tatarer. Det var først faren hans som vendte hjemover i 1987, siden kom barna i 1991. Guirey sier ironisk: «Når vi kom var det umulig å få arbeid uten propiska, men for å få det måtte man ha arbeid!»⁸ Etter mange års anstrengelser, fikk han endelig tillatelse til å bygge på eiendommen han hadde okkupert uten offisielle papirer.

En lang rekke kamper måtte utkjempes av alle de som vendte hjem til landet sitt. Selv om sovjetunionens fall gjorde slutt på de formelle byggeforbudene for tatarene, er de daglige vanskelighetene mange. Lokaladministrasjonen til selvstyreregjeringen Krim påpeker på sin side ofte at de frivillige har åpnet landet for tatarene.

De hjemvendte tatarene må først gå gjennom det administrative byråkratiet. De som var registrert på Krim før 14. november 1991 fikk automatisk ukrainsk statsborgerskap. De som kom etter måtte sette begi seg inn i lange, komplekse og smått surrealistiske byråkratiske prosesser for å få statsborgerskap.⁹ Og de må få tak over hodet. Eiendommene fra før 1944 har blitt gitt til slaviske familier slik at de nyankomne må innlosjere seg annensteds – eller i det minste innlede juridiske prosedyrer de har små sjanser å vinne fram med.
Slik har de tatarske leirene oppstått. De befinner seg ofte i utkantene av byene eller til og med på halvøyas avsidesliggende strøk, særlig de lite fruktbare og rurale steppene i Nord. Noen praktiserer «samo-zakhvat» – å ta land uten tillatelse for å bygge. I dag mangler ennå 40 prosent av tatarene fast bopel, de bor enten på hotell eller hos slektninger.¹⁰

HJEMVENDING HAR IKKE vært uten voldelige gnisninger mellom tatarene og slaverne. Lokale konfrontasjoner oppstår regelmessig. Noen ganger er de voldelige, som i juni 1995, da en slåsskamp førte til fire drepte og tvang myndighetene til å plassere panservogner i Simferopols gater. I august 2006 eksploderte motsetningene i Bahtsjisaraj. Tatarene krevde at et marked som var plassert på området til en av deres gamle kirkegårder måtte fjernes.¹¹

Disse konfliktene er for det meste blitt gjort offentlig kjent av Mejlis. De er dessuten ofte framprovosert av radikale nasjonalistbevegelser, som særlig finnes innenfor det russiske samfunnet. Dette er tilfellet for det politiske partiet Den russiske blokken, men også foreningen Det russiske samfunn, som har flere tusen medlemmer.¹² For lederne i denne organisasjonen fremmer det «kriminelle» Mejlis interessene til fundamentalistiske muslimske miljøer på Krim. Ifølge dem er Mejlis ansvarlig for overgrepene mot den russiske befolkningen siden tatarene kom på begynnelsen av 90-tallet.

Fravær av karrieremuligheter, forskjellige typer diskriminering, byråkratiske vanskeligheter og boligmangelen gjør at normaliseringen av tatarenes status på Krim stadig virker som en fjern drøm. Likevel ønsker flesteparten av de 200 000 tatarene som ennå befinner seg i sentral-Asia til å vende hjem, om enn det kun er for å unnslippe de økonomiske vanskelighetene og totalitære politiske regimene i de sentralasiatiske republikkene.¹³

En spørreundersøkelses som ble utført av universitetet i Simferopol i 2004 – og grundig videreformidlet av det tatarske samfunnet – viser omfanget av den manglende forståelsen. På sekstiårsdagen for deportasjonen mente 70 prosent av det spurte slaverne at deportasjonen av Krimtaterene var «berettiget»…

Oversatt av R.N.

¹⁴Den siste offisielle ukrainske folketellingen (2001) beregnet antallet tatarer på Krim til 243 400. De tatarske representantene mener det reelle tallet er 260 000.

2 58, 5 prosent russere, 24,4 prosent ukrainere, 12, 1 prosent Krimtatarer, ifølge folketellingen fra 2001 (http://www.ukrcensus.gov.ua). Det finnes mer enn 125 forskjellige nasjonaliteter på Krim.

3 Krim har et utstrakt selvstyre. Den er en «integrert og uatskillelig» ukrainsk entitet, men har likevel hatt egen grunnlov siden 1998.

4 Kalt den andre Kurultai, ettersom den første ble opprettet i 1917.

5 Under folkeavstemningen om Ukrainas uavhengighet 1. desember 1991 stemte «kun» 54 prosent for, mens 90,5 prosent stemte for i hele landet.

6 Se Aurélie Campana, «L'ethniciastion du champ politique en Crimée» (Etniseringen av det politiske feltet på Krim), Cahiers d'études sur la Méditerranée orientale et le monde turco-iranien, nr. 37, januar-juni 2004.

7 Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Azatlig (www.azatlig.net).

8 Et innenriks visum som ble innført under sovjettiden. Uten det kunne man verken bosette seg ned eller arbeid i en gitt region.

9 Aurélie Campana, se over.

10 www.azatlig.net.

11 www.regnum.ru/news/687941.html.

12 Se www.ruscrimea.ru.

13 Greta Lynn Uehling, Beyond Memory–The Crimean Tatar's Deportation and Return, Palgrave MacMillian, New York 2004. (…)