Når intensjonen blir en forbrytelse

Storbritannias nye antiterrorlov, The Terrorism Act 2006, som trådte i kraft 30. mars 2006, er en ny type lov. Fram til nå har antiterrorlovene skilt seg ut ved at de krevde en kriminell intensjon (intensjon om legge press på en regjering). Med Terrorism Bill 2006 er intensjonell lovovertredelse ikke lenger nødvendig for å bli rettslig forfulgt. Det er tilstrekkelig at en person erklærer at en annen persons utsagn gjør ham tilbøyelig til å begå terrorhandlinger, for at man kan tiltale utsagnenes opphavsmann. Personen som snakker, hva enn hans intensjon er, er dermed ansvarlig for hvordan hans uttalelser oppfattes. Det er ikke lenger nødvendig med en forbindelse mellom ytringens innhold (for eksempel støtte til den palestinske motstandskampen) og handlingene det har «medført» (for eksempel å plante bomber på t-banen i London). For å bli tiltalt holder det at en domstol mener at utsagnene har skapt et «klima for terrorisme». Dermed styrker loven betraktelig regjeringens mulighet til å kriminalisere, ikke bare enhver politisk handling, men også ethvert opposisjonelt utsagn eller enhver støtte til motstandshandlinger eller nasjonale frigjøringskriger.

Statsminister Tony Blair har uttalt at «glorifisering» eller «rettferdiggjøring» av terrorisme er en oppførsel som kan føre til utvisning fra Storbritannia, stengning av moskeer eller iverksetting av «kontrolltiltak». Den britiske regjeringen har presisert at «uakseptabel oppførsel» er «å oppfordre, rettferdiggjøre eller glorifisere terroristiske voldshandlinger»; «å forsøke å framprovosere terrorhandlinger»; eller «å skape hat som kan føre til vold mellom forskjellige samfunn i Storbritannia». Dermed gir den nye loven Blair-administrasjonen en lovforankring for å forby grupper som regjeringen mener har en tilknytning til terrorisme.
En person kan begå disse forbrytelsene uten selv å være klar over det

Straffbare oppfordringer til terrorisme er «uttalelser det er sannsynlig at oppfattes som direkte eller indirekte oppfordringer eller en annen oppmuntring til å begå, forberede eller planlegge terrorhandlinger eller overtredelser som er omfattet av Konvensjonen».¹

En person begår ikke kun et lovbrudd ved å framdrive terrorhandlinger eller ved å vite at han/hun oppfordrer til terrorisme med sine uttalelser, mens også når en «oppegående person» bør forstå at uttalelsene kan virke oppfordrende, uavhengig av talerens intensjon.

Å tiltales for indirekte oppfordring eller oppmuntring krever ikke en intensjon om å lede andre personer til å begå kriminelle handlinger. En person kan begå disse forbrytelsene uten selv å være klar over det. Indirekte oppfordring til kriminalitet er tilfellet hvis en person simpelthen er «ubetenksom» i forhold til mulighetene for at hans offentlige uttalelser kan oppfattes som en oppfordring til terrorisme.

DE FOLKEVALGTE har på ny introdusert en lovordning som Overhuset tok avstand fra i januar: å gjøre «glorifisering av terrorisme» straffbart. Ifølge regjeringen tar kriminaliseringen av «glorifisering» sikte på å straffe de som «lovpriser eller hyller» terrorhandlinger. Makthaverne later som om de framfor alt vil straffe de radikale imamene, som framstilles som «forkynnere av hat».

Termen «glorifisering» er ikke definert. Innenriksministeren svarte på denne kritikken med at det ikke var nødvendig å presisere den, fordi «de som forsøker å rekruttere til terrorisme vet hva det betyr.»²

Anvendelsen av den nye lovovertredelsen åpner for alle mulige fortolkninger. Ifølge innenriksminister Charles Clarke, er kriminaliseringen nødvendig for å handle mot organisasjoner «som ønsker å spre terrorisme og skape et klima der unge, lettpåvirkelig menn tror at selvmordsattentater er en edel og hellig handling».³

En straffbar uttalelse som «glorifiserer» terrorisme kan handle om fortidige eller mulige framtidige hendelser, eller simpelthen være en generell ytring. Forbrytelsen å glorifisere terrorisme kan dermed anvendes på gamle hendelser uten konkret tilknytning til konsekvensen de tilskrives i det terroristiske «klimaet». Hvor lenge en uttalelse rettslig kan forfølges er delvis udefinert. Loven foreskriver en foreldelsestid på 20 år «med mindre innenriksministeren utsteder en spesifikk kunngjøring som gjør det mulig å inkludere hendelser utenfor denne tidsperioden.»
Loven kan anvendes internasjonalt. Den har en direkte imperialistisk rekkevidde. Terrorism Bill foreskriver at de britiske domstolenes jurisdiksjonsområde for de nye straffbare forbrytelsene – oppfordring til terrorisme, spredning av skriftlig materielle, forberedelse og opptrening til terrorhandlinger, så vel som lovbruddene innbefattet i Terrorism Act 2000⁴ (tilhørighet til en forbudt organisasjon, konspirasjon, forsøk, bistand og oppfordring til å begå terrorhandlinger) – også skal gjelde utenfor Storbritannia. Hvem enn som begår disse handlingene utenfor Storbritannia kan bli rettslig forfulgt av en britisk domstol. Dette gjelder ikke bare britiske statsborgere, men enhver person som er involvert uansett nasjonalitet. I praksis gir den nye britiske loven regjeringen muligheten til å forby enhver politisk organisasjon, fengsle eller deportere enhver person som uttrykker, har uttrykt eller vil komme til å uttrykke en politisk mening som skiller seg fra regjeringens synspunkter på voldelige konflikter over hele verden.

I FORHOLD TIL Terrorism Act 2000 er Terrorism Act 2006 nok et skritt i retning av å bygge ned politiske friheter og rettigheter. Terrorism Act 2000, i likhet med antiterrorlovene som EU har vedtatt, gjør det mulig å angripe enhver politisk handling som regjeringen mener er uønsket. Den gjør overtredelsens formål straffbart, nemlig å legge press på en regjering eller en internasjonal organisasjon. Den gjør intensjonen til en forbrytelse.

Terrorism Act 2006 reiser spørsmål om mulighetene for i det hele tatt å uttrykke en politisk mening som er uakseptabel for regjeringen, både på nasjonalt nivå og internasjonalt nivå. Den fjerner seg dessuten fra kjensgjerningenes materialitet og innskriver seg fullt og helt i det virtuelle – fordi det ikke lenger teller om den tiltalte har til intensjon at ytringene skal føre til et bestemt resultat. Det eneste som teller er måten utsagnene kan fortolkes på, uten at det er nødvendig å etablere en objektiv forbindelse mellom utsagn og kriminelle hendelser.

Gjennom begrepene «indirekte skyld» og «glorifisering av terrorisme» gir Terrorism Bill den britiske regjeringen og de britiske domstolene ikke bare muligheten til å gjøre enhver støtte til en sosial bevegelse eller enhver handling for å legge press på den britiske regjeringen straffbar, men også å bestemme hva som er«godt» og «ondt» over hele verden. Loven fortrenger selve essensen i det politiske – der det ikke lenger finnes interessekonflikter, men kun en global kamp mellom det Gode og det Onde.

Loven innstifter også en solidaritet mellom konstituerte myndigheter overfor politisk opposisjon ved å kriminalisere ikke bare all væpnet motstand, men også all materiell bistand og all skriftlig og muntlig støtte (til for eksempel den væpnede palestinske motstandsbevegelsen). Konstituerte myndigheter gis forrang foran grupper eller personer som forsvarer eller har forsvart slike kamper. Å posisjonere seg politisk i forhold til disse kjensgjerningene og være uenig med den britiske regjeringens synspunkt på internasjonale konflikter kan være straffbart.

© norske Diplo. Oversatt av R.N. Nylig trykket i engelske diplo.
1 Terrorism Act 2006, 1. del (http://www.opsi.gov.uk/acts/acts2006/20060011.htm).

2 Alan Travis and Patrick Winters, «Extremist Muslim groups to be banned», The Guardian, 16. februar 2006.

3 Mps back ban on glorifying terror», BBC news (http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4714578.stm).

4 Terrorism Act 2000, §55 (http://www.uk-legislation.hmso.gov.uk/acts/acts2000/20000011.htm)