Om konspirasjonsteorier

Den 7. november i år gjenerobret Demokratene begge kamrene i den amerikanske Kongressen. Hvor var den amerikanske venstresiden under valgkampen? Var den i gatene og mobiliserte mot krigen i Irak? Overhodet ikke. Antikrigsbevegelsen i USA har stått stille i månedsvis. I begynnelsen av oktober ble jeg bedt om å holde hovedinnlegget på et sjeldent antikrigsmøte i min hjemby Eureka i Nord-California. Der tok tre av mine fem medtalere seg ikke bryet med å nevne krigen i det hele tatt. I stedet kjedet de publikum, som for øvrig ble stadig mindre, med endeløse dissekeringer av angrepene på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001. Hva var formålet? Å overbevise tilhørerne om at angrepene var en «innsidejobb» organisert av George W. Bush og Dick Cheney eller (en variasjon over samme tema) mørkere krefter som Bush og Cheney er løpegutter for.

Fem år etter attentatene har konspirasjonsteoriene rundt 11. september trengt dypt inn på den amerikanske venstresiden. De er også utbredt på den «libertarianske» og populistiske høyresiden, men dette er ikke spesielt overraskende ettersom den populistiske høyresiden i USA instinktivt mistror myndighetene i mye større grad enn venstresiden og alltid finner en konspirasjonsteori som passer dagens hatobjekt – enten det er skattemyndighetene, etaten for katastrofeberedskap, svarte helikoptre¹ eller jødene.

FOR TIDEN ER det stadig færre på venstresida som lærer politisk økonomi fra Marx, som regel via små, for det meste trotskistiske, smågrupperinger. Inn i det teoretiske og strategiske tomrommet har det sneket seg en diffus, konspiratorisk verdensanskuelse som ikke forklarer den herskende klasses misgjerninger med kapitalakkumulasjonens krise, profittratens fallende tendens eller konkurransen mellom imperialistiske makter. I stedet rettes fokus mot utspekulerte grupperinger knyttet til bestemte steder (Bohemian Grove,² Bilderberg, Davos) eller «skurkaktige» organer, hvorav CIA fortsatt topper lista. Konspirasjonsteoriene rundt 11. september er summen av alle disse tåpelighetene.

Man støter på en fundamental feilslutning hos 11/9-konspiratorene allerede på første side i boken til en av deres yppersteprester, David Ray Griffin. I The New Pearl Harbor skriver han følgende: «Kritikerne av den offisielle versjonen har i stor grad funnet sitt bevismateriale i selve hendelsene 11. september (…) I lys av standardprosedyrene for håndtering av flykapringer (…) burde ingen av disse flyene ha nådd sitt mål, for ikke å snakke om alle tre.» Nøkkelordet her er «burde». Et sentralt kjennetegn ved konspirasjonsteoretikerne er deres inderlige og nærmest absurde tro på amerikansk effektivitet. Mange av dem tar utgangspunkt i et rasistisk premiss – som man gjenfinner i flere av deres skrifter – om at «arabere i huler» ikke kan være i stand til å gjennomføre et attentat av denne typen. De tror at militære systemer fungerer akkurat slik som Pentagons PR-folk og våpenindustriens salgsrepresentanter sier det skal. De tror at da American Airlines Flight 11 skrudde av radiosambandet kl. 8.14, skulle en flygeleder fra Federal Aviation Administration (FAA) ha kontaktet National Military Command Center og North American Aerospace Defense Command (NORAD). De tror, med ærbødig henvisning (dette er yppersteprest Griffin) til «US Air Forces egen nettside», at en F-15 kunne ha avskåret AA Flight 11 «innen kl. 8.24, og i alle fall ikke senere enn 8.30».
Det virker ikke som konspirasjonsteoretikerne har lest noe militærhistorie

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det virker ikke som konspirasjonsteoretikerne har lest noe militærhistorie. Det er synd, for hadde de gjort det, ville de visst at nøye planlagte operasjoner – for ikke å snakke om forskriftsmessige reaksjoner på uventede kriser – jevnlig slår fullstendig feil på grunn av stupiditet, feighet, korrupsjon og alle andre slags brister – inkludert raske væromslag. Historien er full av slike eksempler. Ifølge de omhyggelig forberedte planene til Strategic Air Command (SAC) ville et forestående angrep fra Sovjetunionen ha fått missil-siloene i Nord-Dakota til å åpne seg, og interkontinentale raketter av typen ICBM ville sette kursen mot Moskva og andre utpekte mål. Men alle de fire testutskytingene som faktisk ble gjennomført, mislyktes, hvorpå SAC ga opp testingen. Var årsaken dårlig utstyr, menneskelig svikt, korrupte forsvarskontraktører … eller konspirasjon?

Et annet eksempel er forsøket på å frigjøre gislene i USAs ambassade i Teheran 24. april 1980. Ble det en fiasko fordi tre av de åtte redningshelikoptrene ble satt ut av spill på grunn av en sandstorm, eller fordi helikoptrene var dårlig konstruert, eller fordi agentene til CIA-sjef William Casey og Den republikanske nasjonalkomiteen (presidentvalget i USA fant sted sju måneder senere) helte sukker i bensintankene? Setter kjøpmann Cohen på hjørnet opp prisene fordi han vil tjene en slant, fordi husleia har gått opp, eller fordi jødene vil ta over verden? Og er det amerikanske militærets varierende forklaringer på hvorfor de kaprede flyene ikke ble avskåret av jagerfly helt forutsigbare forsøk på å dekke over de vanlige fadesene, eller er de en del av en konspirasjon?

DET FINNES NOEN FOTOGRAFIER av punktet der «objektet» – det vil si Boeing 757 flight 77 – traff Pentagon. De viser tilsynelatende den typen hull en rakett ville ha lagd. Ergo, sier konspirasjonsteoretikerne, var det ikke en Boeing 757 som traff Pentagon. Det var en rakett. Det kan nemlig ikke være slik at røyk på enkelte fotografier kanskje dekker over et større brudd i den kraftige Pentagon-veggen.

Chuck Spinney, som nå er pensjonert fra Pentagon etter mange års briljant offentlig tjeneste der han har avslørt forsvarsdepartementets enorme budsjettoverskridelser, forteller meg følgende: «Det finnes bilder av at flyet treffer Pentagon. De ble tatt av overvåkingskameraene på heliporten, som lå rett ved siden av kollisjonspunktet. Jeg har sett dem, både stillbilder og film. Jeg så ikke kollisjonen med mine egne øyne, men sjåføren av bilen jeg i samme øyeblikk steg ut av, så det på så nært hold at han til og med kunne skjelne passasjerers forskremte ansikter i vinduene. Jeg kjente to personer som var om bord i det flyet. En av dem ble identifisert ved hjelp av tannrester som ble funnet i Pentagon.» Men dette biter ikke på konspirasjonsteoretikerne, immune som de er mot enhver realitetsorientering: Spinney arbeidet for regjeringen, de byttet om tannjournaler, Boeing 757 ble fløyet til Nebraska for et stevnemøte med president Bush, som skjøt passasjerene, brant likene på rullebanen og ga Dick Cheney tennene til Spinneys venn for at han skulle «miste» dem ut av et hull i buksene sine under en befaring i ruinene i Pentagon.

Faktisk var det hundrevis av mennesker som så flyet, folk som ser forskjell på et fly og en krysserrakett. Flyvraket ble slept vekk fra åstedet. Hvorfor skal man måtte bevise det åpenbare? Ville virkelig de som ble skadet eller som mistet venner og kolleger den dagen, ha vært med på å dekke over et rakettangrep? Hvorfor ta sjansen på å bruke en rakett når man har et fly i lufta? Særlig hvis man – ifølge konspirasjonsteoretikernes bisarre forestilling – allerede har klart å styre (med fjernkontroll!) to andre fly inn i mye vanskeligere mål, nemlig tvillingtårnene i New York?

Og hvordan skal man tolke det at Osama Bin Laden har påtatt seg ansvaret for angrepene? Står han fortsatt på CIAs lønningsliste? Og slik fortsetter det i det uendelige. Hva er hensikten? Å bevise at Bush og Cheney er i stand til alt? Er det en ting disse to virkelig har vist, så er det at de overhodet ikke har den kompetansen som skal til for å gjennomføre en iscenesettelse som dette. De kunne jo ikke en gang framskaffe noen masseødeleggelsesvåpen i Irak etter at amerikanske styrker hadde invadert landet. Og det til tross for at det var nok av «innrullerte» journalister som gladelig ville ha fotografert en boks merket «WMD» (Weapons of Mass Destruction) og presentert den som avgjørende bevis for at krigen var berettiget.

Kongressvalget i høst og Demokratenes seier vil i alle fall bidra til én ting: å minne venstresida om at Bush og Cheney ikke skiller seg nevneverdig verken fra de som har hatt ansvaret for amerikansk utenrikspolitikk før dem eller de som kommer etter dem. Det er allerede bred konsensus mellom de to partiene i spørsmål som Israel, Irak osv. Når 11/9-konspiratorene vil ha oss til å tro at Bush/Cheney-banden representerer en ny form for ondskap, er dette kanskje den farligste vrangforestillingen av dem alle. Den styrker fantasien om at en ny administrasjon, med Hillary Clinton eller Al Gore i spissen, ville stå for en mer human politikk.

VIDERE FÅR VI HØRE at tvillingtårnene ikke raste sammen på grunn av dårlig konstruksjon som igjen skyldes korrupsjon, inkompetanse, regelbrudd fra huseieren Port Authority, eller fordi de ble truffet av to fly. Nei, roper konspirasjonsteoretikerne, de klappet sammen fordi Dick Cheneys agenter – en hel hærskare av dem – metodisk plantet sprengstoffladninger i bygningene dagene før 11. september. Et komplott som må ha involvert tusenvis av mennesker, hvorav alle har holdt tett om sin medvirkning til massedrap.

Machiavelli har imidlertid lært oss at jo flere personer man innlemmer i en konspirasjon, desto vanskeligere blir det å holde den hemmelig. 11. september-gruppen fortalte faktisk ved flere anledninger om sine planer, men den rådende holdningen om at arabere væpnet med tapetkniver ikke kunne gjennomføre et attentat som dette, bidro sannsynligvis til at lekkasjer ikke ble tatt alvorlig.

Hvis bevisene åpner for flere forklaringer til et gitt problem, er hypotesen med færrest antagelser mest sannsynlig den korrekte. Dette prinsippet kalles «Occams Razor» etter den engelske 1300-tallslogikeren og fransiskanermunken William fra Ockham. I forbindelse med 11. september er det imidlertid ikke det minste behov for å ty til antagelser om plantede sprengladninger for å forklare måten tårnene raste sammen på, også bygning nr. 7, som ikke ble truffet av noe fly. Ingeniør Pierre Sprey, som designet F-16 og A-10, har i Counterpunch gitt en detaljert forklaring av de fysiske aspektene ved riving med eksplosiver, som gjør teorien om en «kontrollert nedrivning» av WTC usannsynlig inntil det absurde.

DET FINNES NOK av virkelige konspirasjoner i USA. Hvorfor dikte opp falske? Hvert år konspirerer eiendomsbaroner og byadministrasjonen i New York for å holde tilbake brannutrykninger slik at en tilstrekkelig andel av et nabolag brenner ned, de fattige må flytte ut og profitabel gentrifisering kan starte. Dette foregår i dag i Brooklyn, og det samme fenomenet ser man i San Francisco. Bayview Hunters Point er den siste store svarte bydelen i havneområdet, vakkert beliggende med havutsikt. Så nå er det på tide å få de svarte innbyggerne ut. Hvorfor ikke interessere seg mer for virkelige konspirasjoner som dette?

Konspirasjonsviruset er ikke av ny dato. Det het seg at russerne umulig kunne være i stand til å bygge en atombombe uten hjelp fra kommunistiske forrædere. Hitler måtte også ha blitt utsatt for forræderi, ellers kunne han ikke ha blitt beseiret av Den røde hær. John F. Kennedy kunne ikke ha blitt skutt av Lee Harvey Oswald, det må ha vært CIA som sto bak. Det finnes uendelig mange forsøk på å vise at russere, arabere, Viet Cong, japanere, og så videre, ikke er i nærheten av å være så briljante og utspekulerte som hemmelige sammensvergelser av hvite kristne. Det hele er patetisk, men man slipper å ta seg bryet med å lese og tenke.

Men enkelte tror likevel at konspirasjonsteoriene om 11. september kan føre noe godt med seg. En av dem, en sofistikert venstreradikaler fra Washington DC, skrev til meg nylig og sa seg enig i min latterliggjøring av forestillingen om en «innsidejobb». Han la imidlertid til: «Det jeg synes er mest interessant, er hvor mange mennesker som er tilbøyelige til å tro at Bush enten er hjernen bak attentatene eller visste om dem på forhånd og lot dem skje. Hvis dette antallet stemmer, er det en masse amerikanere som ikke lenger har noen som helst tiltro til sine valgte ledere. Det er dette mediene burde slå stort opp.»

Jeg svarte at jeg ikke helt kunne se det positive i en slik kynisme, effekten ser jo ut til å være å demobilisere folk fra politisk aktivitet som kunne vært produktiv. Jeg tror konspirasjonsteorier springer ut av fortvilelse og politisk infantilisme. Å innbille seg at de kan frigjøre energi som kan brukes til noe, er som å si at en galning som roper til seg selv på et gatehjørne, plutselig kan framstå som en stor taler.

I sin bok om britisk etterretning, The Hidden Hand (2002), beskriver Richard Aldrich hvordan en rapport til Pentagon om nedgradering av hemmelighetsstemplet materiale anbefalte at «interessant nedgradert materiale», slik som informasjon om mordet på Kennedy, kunne legges ut på Internett. Hensikten skulle være å «stille publikums tørst etter ‘hemmeligheter’ ved å i god tro publisere materiale som fungerer som en avledning.» Aldrich tilføyer: «Hvis gravende journalister og samtidshistorikere brukte all sin tid på de innfløkte, men ganske forslitte debattene om ‘den gresskledde høyden’,³ vil de ikke stikke nesen sin inn på områder der de ikke var velkomne.»⁴

Likeledes er jeg sikker på at Bush-gjengen og alle kapitalens konspiratorer gleder seg over utbredelsen av konspirasjonsteorier om hva som skjedde 11. september. Det tar oppmerksomheten bort fra de 1001 virkelige konspirasjonene som finner sted i kapitalismens navn, og som bør avsløres og utfordres politisk. Som Theodor Adorno skrev i Minima Moralia: «Tendensen til okkultisme er et symptom på tilbakegang i bevisstheten».

Oversatt av G.E.

1
I 1987 viste en TV-serie (fiksjon) at innen ti år ville russerne okkupere det amerikanske territoriet, forkledd som FN-soldater. Dette både gjenspeilte og ga næring til lignende fantasiforestillinger. Se Serge Halimi, «Effrayantes invasions» («Skremmende invasjoner»), Le Monde diplomatique, fransk utgave, oktober 1995.
2
Eksklusiv klubb i San Fransisco med årlige møter der de tidligere presidentene Richard Nixon, Ronald Reagan, George H. W. Bush, Bill Clinton, samt statsminister Tony Blair angivelig er eller har vært blant deltakerne.
3
«The grassy knoll»: Teorien om at Kennedy ble skutt forfra av en ukjent gjerningsmann som sto på gresshøyden i nærheten av drapsstedet. Overs. anm.
4
Richard Aldrich, The Hidden Hand, Overlook Press, New York, 2002.