Spillet mellom EU og Russland

Toppmøtet mellom EU og Russland i Helsinki i november ble som forventet mislykket. Men det fikk samarbeidspartnerne til å omdefinere sine gjensidige relasjoner. Disse relasjonene begynte å forverre seg ved utgangen av 2003, da EU-utvidelsen med ti nye medlemsland ble gjennomført uten at en rekke problemer kjent siden 1999 var løst. Deres felles pressemeldinger var nøye redigert for å redde ansikt. Men denne gang var årsaken til nederlaget innenfor EU som hjemsøkes av frykten for «å la Putin splitte unionen».

På mindre enn en måned klarte de 25 EU-landene å vise sin splittelse to ganger uten at Putin hadde løftet en finger. Først under en middag med representantene fra Moskva i Lahti 20. Oktober. Senere i Helsingfors 24. november under toppmøtet mellom EU og Russland, da det polske vetoet blokkerte forhandlingene om fornyelse av samarbeidsavtalen Partnership and Cooperation Accord (PCA) – som ender denne måneden. Denne avtalen ble signert i 1994 og først satt ut i live i 1997 på grunn av krigen i Tsjetsjenia. PCA har en ambisiøs avtaletekst: Den forespeiler at de russiske og europeiske normene innenfor økonomi, finans og rettssystem skal tilpasses hverandre. Målet med avtalen er å skape en frihandelssone. Implementeringen av avtalen ble forsinket av den økonomiske situasjonen i Russland, pga tungvinte prosedyrer, mangel på koordinering mellom eksperter og politiske aktører, av de interne russiske krumspringene (Tsjetsjenia, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, statens rolle i økonomien), og framfor alt pga en vedvarende skepsis til tross for de gode relasjonene Russland har med de franske og tyske lederne. (…)