Storbyen i tresnitt

Tidens store tegneseriehype er tegneserieromaner; serier med oppgraderte kunstneriske og litterære ambisjoner. En del av disse tegneseriebøkene er også i ferd med å komme på norsk, som Marjane Satrapis iranske drama Kylling med svisker og franske David B.s selvbiografiske familiekrønike Epileptisk (begge fra No Comprendo Press). Midt i denne serieboomen kan man lett få inntrykk av at tegneserieromaner er et nytt fenomen. Det har opplagt en markedsføringsverdi, men tilslører samtidig at tegneserieromaner for voksne har en lang tradisjon.

Den amerikanske gjenutgivelsen av Frans Masereels The City (Dover Publications, 112 sider) er derfor en nyttig påminnelse. Denne boken er en sterk og sosialt bevisst tegneserieroman i treskjæringer, opprinnelig utgitt som Die Stadt i München allerede i 1925. Ekspresjonisten Masereel laget et tyvetalls slike bøker – tegneserieromaner uten ord, men med fortellende og kontraststerke bilder. Da de kom ut på 20-tallet ble de kalt bilderomaner eller «woodcut novels». Med sine realistiske samfunns- og menneskeskildringer var Masereels bøker en forløper for de moderne voksentegneseriene.

The City gir en suveren skildring av storbylivet i mellomkrigstiden og mer presist Weimar-Tysklands kontraster og spenninger. Den fortellende sammenhengen mellom bildene er løs, hendelser og personer skifter i en vandrende assosiasjonsrekke. Vi får se storbyens menneskemengder, handel, militærparade, drukning, bryllup, forskning, gatekamper, kneiper og fine restauranter – for å nevne noe av det Masereel viser i løpet av bokens hundre helsidebilder. Ut av denne bildekjeden skapes det ikke bare en enestående miljøfølelse, men også en fornemmelse av byens mentalitet og særlig tydelig de sosiale konfliktene.

Masereel var en av de fremste treskjæringskunstnerne fra forrige århundre. Han hadde et sterkt sosialt engasjement i verkene sine, og anstrengte seg også for å gjøre kunsten sin tilgjengelig for et allment publikum. Ønsket om å kommunisere utover tradisjonelle kunstmiljø er viktig for å forstå den uortodokse, fortellende sjangeren han brukte. En fortellermåte og politisk agenda som griper tilbake til den store britiske 1700-talls satirikeren William Hogarth. Masereel videreførte folkeliggjøringen av det kunstneriske uttrykket med en langt røffere og mer umiddelbar estetikk. Målet om å nå ut til vanlige folk ble dermed for Masereel en konvensjonsbrytende kreativ drivkraft.

På en usentimental og troverdig måte sympatiserer Masereel med byens arbeiderklasse. The City skildrer det harde arbeidet i fabrikker og på byggeplasser, og viser hvordan innsatsen skaper byens rikdom uten at arbeiderne selv får ta del i den. Bokens drama er ikke personlig, men selve gnisningene i byens sosiale struktur. Masereel kryssklipper mesterlig, i filmmontasjens barndom, arbeid og fritid, velstand og fattigdom, liv og død – glede og ensomhet. Ut av disse kontrastene bygger Masereel en sterk kritikk av samfunnsstrukturens undertrykking. The City og Masereels andre bøker ble senere forbudt av det nazistiske regimet.

Treskjæringsteknikken gir et kantete og grovt uttrykk, som også er med på å trenge gjennom byens sofistikerte overflate. Masereels storby er styrt av overlevelsesinstinkt og basale drifter som kjærlighet, kontroll og vold. Om stilen kan virke røff, er bildekomposisjonen og valg av motiver desto mer elegant. Hvert bilde i The City fortjener å bli lest lenge og nøye, og boken er da også fortalt med bare ett bilde per side. Som forfatteren Thomas Mann kommenterte om Masereels verk, sitert på bokens bakside: «så forunderlig fascinerende, så dypt følt, så rik på ideer at man aldri blir lei av å se på dem.»

© norske Diplo

ILLUSTRASJON: city.jpg

Frans Masereels treskjæringsteknikk gir et kantete og grovt uttrykk, som trenger gjennom byens sofistikerte overflate (illustrasjoner fra The City).