Tertenes dronning

For en spennende idé å lage en film om en dronning som er kjent for et avhogget hode, tårnhøye parykker og et kynisk utsagn om brød og kaker. Den dag i dag blir Marie Antoinette husket som den kvinnen som tross alt har fått utbytte av den Franske Revolusjonen, i kraft av sitt utsvevende liv. Hun blir sett på som personifiseringen av sløsaktighet og Versailles motevanvidd, og som den intrigante hustruen til en håpløst forsluken, men tross alt godmodig konge. I en fransk slager heter det: Der det hos andre banker et hjerte, der er hos Marie Antoinette en terte.

Rehabiliteringsforsøk har vært til liten nytte for den siste franske dronningen. Stefan Zweig skildret henne som en «kvinne av middels karakter» som på heroisk vis hevet seg utover seg selv. Hun ble også tatt i gråtkvalt forsvar av rojalistiske kvinnelige biografer som Joan Haslip. På samme måte lar Antonia Fraser leseren identifisere seg med Marie-Antoinette i sin biografi som Sofia Coppola baserer filmen på. Også her fremstår dronningen som offerlam, gjort til syndebukk for monarkiets fall. Det ser ut til at boken, sjenerøst utsendt til filmanmeldere, skulle sørge for historieundervisningen Coppolas film med all rett unndrar seg.

KUN I BEGYNNELSEN, i en slags kvinnehandel på imperialt nivå, trer de politisk-historiske maktene inn i bildet. Kirsten Dunst spiller Maria Antonia, bruden som av diplomatiske grunner blir importert fra Wien, og som i grunnen bare ønsker å beholde sin østerrikske hund. Barnet faller de indignerte franske hoffdamene usømmelig rundt halsen. I et praktfullt telt tas hver eneste østerrikske tekstil av den skjelvende bruden. Det dreier seg tross alt om en seremoniell overgangsrite, om overgangen fra en person og hennes historie til en marionett i den habsburgske-bourbonske alliansepokeren. Fra nå av er fjortenåringen lite annet enn en avlshoppe for tronfølgere. Dette blir tydelig i et kort opptreden av Marianne Faithful i rollen som Maria Theresia. Med mesterlig kulde spiller hun den taktiske matronen som hele livet har terrorisert sin datter, som nå er solgt til Frankrike, med diplomatiske fordringer og ekteskapelige råd.

Det var alt av historisk ramme som nå må vike for inntrykkene til ei ensom jente. Ankomsten i Versaille: Et sjokk. Den stive hoffseremonien: Et mareritt. Den lubne, kjedelige Louis Auguste: En skuffelse. Etter hvert som tiden går dukker Marie Antoinette ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Coppolas tidligere heltinner. De suicidale søstrene i Virgin Suicides, som er tapt for denne verden; Scarlett Johansson i Lost in Translation, som svever mellom jetlag og klimatisert hotellkulde; og den ensomme habsburgerske jenta, som alene i den ekteskapelige himmelsengen stirrer fram for seg–alle er de barnlige søstere i Coppolas’ univers, fremmede i en verden som lukker seg for alle lengsler og framtidsdrømmer.

Marie Antoinettes lidenskap for mote, festene med de få fortrolige venninnene, hennes besettelse for spill og fornøyelser–hos Coppola blir alt dette en motvekt for en jente som i det minste vil ha det litt gøy i luksusfengslet. Slik forbindes sprudlende champagnepyramider, spennesko og tertefjell med musikken fra Bow Wow Wow eller Aphex Twin til en ungjenteaktig popfølelse.

LIKEVEL BLIR DET etter hvert kjedelig når Coppola akkompagnerer hver eneste tur i vognen med låter fra sin yndlingsgruppe, følger Marie Antoinette fra intime til store fester og bygger stadig høyere tårn av sukkerterter. Vi får presentert bildet av en dronning som i sitt Petit Trianon-slott ikke feirer annerledes, enn for eksempel Paris Hilton gjør med sin klikk. Akkurat her ligger også filmens problem: Coppola finner ingen visjon for den verdensfjerne dekadansen i Versaille, fordi hun ikke greier å løsrive seg fra dagligdagse luksus- og merkevarer. Mens konsumrusen med stor stil gjør sitt inntog i palasset får vi en snikende mistanke om at vanviddet fra Versaille må ha vært mer enn ansamlingen av grelle pumps og et par joggesko. Mer enn et kakeverk og petit fours. Mer enn en pen liten festslagmark med kokain og veltede glass. I stedet for å oppdage Marie Antoinettes samtid, overfører Coppola vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet, og ser i historiens speil til syvende og sist ikke annet enn dagens stjerner.

Under den forrige filmfestivalen i Cannes kritiserte den franske pressen Coppolas film for å være historiefjern. Kanskje ville en konvensjonell historiefilm ha vist Marie Antoinette som intrigemaker som skaffer sine yndlingsfamilier, Lamballe og Polignac, den ene stillingen etter den andre. Den ville konsentrert seg om hennes sta og enfoldige diplomati som ikke bare undergravde folkets sympati, men også adelens lojalitet. Hennes forvandling fra en ung, naiv jente til en selvbevisst festdronning og til slutt til en moralsk tenkende kvinne som gikk fattet til skafottet. Allikevel er det ikke mindre legitimt å fortette denne merkelig tragiske epokefiguren til et kinokonsentrat.
TROSS ALT GREIDE jo regissører som Alexander Sokurov og Derek Jarman også å skape historiske karakterer gjennom sprøe historiefantasier, som ikke brydde seg om skolebøkene. Hos Coppola kommer ikke bare den politiske figuren til kort, men også Marie Antoinette som en skapt ide. Det som står igjen er en «Vogue-skapning» som lei av fester, med tomt blikk, blar i en bok av Rousseau. Hvis hun hadde ryddet bort glassene fra tid til annen og kjøpt et par spennesko mindre, hadde folket med sikkerhet ikke blitt så sinte.

Slik får den nette, fargerike, avpolitiserte jentesolidariteten en paradoksal effekt: Nemlig at luksus- og konsumdronningen, den bortskjemte pop-dronningen fra 1700-tallet, til slutt får som fortjent – fordi Coppola så konsekvent unngår det historiske.

© norske Diplo/Die Zeit.