Det somaliske problemet

USA er i ferd med å utvide sin «globale krig mot terrorisme» med en tredje front i Somalia – i tillegg til frontene i Afghanistan og Irak.¹ De nylige luftangrepene og utplasseringen av slagskip i området vitner om at Afrikas Horn i øynene til Washington – som allerede mot slutten av 2001 opprettet en antiterrorismekoalisjon i Adengulfen – nå er en del av scenen i kampen mot Al-Qaida.

Unionen av islamske domstoler ble opprinnelig finansiert av handelsmenn i Mogadishu som var lei av mishandlingen fra krigsherrene. Krigsherrene ble jaget fra hovedstaden og de tok kontroll over den i juni 2006. Islamistene ville innføre en viss orden i et land som har vært i fullstendig kaos i nærmere femten år.

Etter å ha bevist sitt snevre perspektiv i «kampen mot terrorisme» da de satset på krigsherrene, aksepterte ikke USA denne nye ordenen. I tillegg ble Domstolene anklaget for å motta støtte fra Iran. Pentagon presset derfor det kristne Etiopia, som har fått militær bistand fra USA siden 2002, til å lansere en offensiv, som USA støttet med luftrekognosering og satellittovervåking.

Den etiopiske militærkampanjen ble vellykket. På åtte dager ble Domstolens områder erobret og Mogadishu ble tatt 28. desember 2006. Rundt 20 000 etiopiske soldater er for tiden utplassert i landet. Den internasjonale kontaktgruppen for Somalia har blitt oppfordret av USA om å samles seg siden juni 2006 og møttes i januar i Nairobi (Kenya) for å be om en «nødfinansiering» av en fredsbevarende styrke i regi av FN. For øyeblikket er det, foruten Etiopia, kun Uganda som har gått med på å sende soldater. Washington har annonsert en gave på 16 millioner dollar til den somaliske overgangspresidenten, Abdullahi Yussuf, og humanitær bistand i en ny gave på 24 millioner dollar, der 14 vil bli gitt til de fredsbevarende styrkene. Bushadministrasjonen anklager de somaliske islamistene for å skjule to terrorister – Fazul Abdullah Muhammed og Ali Saleh Nabhane – som var involvert i attentatene i 1998 mot amerikanske ambassader i Kenya og Tanzania som førte til 224 døde.
Jeg anbefaler bakholdsangrep, miner og selvmordsoperasjoner.»²
Ayman Al-Zahawari

Som svar på denne innblandingen påkalte nummer to i Al-Qaida, Ayman Al-Zahawari, motstand fra de islamistiske krigerne: «Jeg maner alle muslimer til å svare på kallet om jihad i Somalia (…) Den virkelige krigen vil begynne med angrep mot de etiopiske aggresjonsstyrkene. (…) Jeg anbefaler bakholdsangrep, miner og selvmordsoperasjoner.»³

Han rådet dem til å la seg inspirere av geriljaene i Afghanistan og Irak. Talsmannen for Domstolene, Abdulrahim Ali Modei, hevdet på sin side at hans bevegelse ikke «var beseiret».⁴ Hans menn var i fred med å omorganisere seg sør for elva Juba på grensen til Kenya, regionen der etiopierne og amerikanske spesialstyrker med flystøtte fra AC-130-kampflyene, som er stasjonert i Djibouti, jakter på islamistene.

På samme måte som erobringen av Kabul i 2002 ikke løste talibanproblemet, eller invasjonen av Irak i 2003 løste det irakiske problemet, har etiopiernes invasjon av Mogadishu på ingen måte løst det somaliske problemet. Den har bare innledet det.

Oversatt av R.N.

1 Eller en fjerde, ettersom Bush erklærte følgende under Israels offensiv mot Hizbollah i august 2006: «Libanon er den tredje fronten i den globale krigen mot terrorisme.»

2 AFP, 6. januar 2007.

3 AFP, 6. januar 2007.

4 International Herold Tribune, Neuilly-sur-Seine, 4. januar 2007. (…)