En annenrangs journalistikk

21. november 2005 gikk de ansatte i den venstreorientert franske avisen Libération inn for streik i protest mot en plan som medførte 52 oppsigelser – en plan avisens største aksjeeiere, bankmannen Edouard Rothschild, hadde tvunget igjennom. Samme kveld uttalte en utsending fra avisens fagforening, som dessuten var samfunnsjournalist, seg om situasjonen: «Man oppdager plutselig det vi fortalte om i våre reportasjer om de ansatte hos Hewlett Packard. Vi forstår dem. Vi forstår at en aksjonær er i ferd med å skjære inn til beinet, fjerne arbeidsplasser, simpelthen fordi han ikke vil tape penger.» Da Rothschild den påfølgende våren sparket Serge July, grunnlegger og direktør for avisen, ble en representant for Libérations sivile personalforening (som eier 18,4 prosent av aksjene i avisen) sjokkert over hvor naive kameratene hans var. «De har oppdaget at Libé også er en bedrift, at de har en sjef, en aksjonær, en funksjonsmåte man ikke kan ignorere.»¹

Hva? Eksisterer konflikten mellom kapital og arbeid i mediebedriftene også? Denne «erkjennelsen» opplyste ikke bare personalet ved Libération [se rammeteksten]. I løpet av 2006 ble rekken av protester lang: journalistene i France Soir, som ikke er kjent for å streike, la ned arbeidet i fem uker i protest mot endringene i avisen, som følge av oppsigelsen av nærmere halvparten av staben. De ansatte i Paris-Match innledet sin første streik siden 1968 etter at ukebladets sjefredaktør ble sparket fordi han i øynene til eieren, den mektige mediemogulen Arnaud Lagardère, skal ha såret Nicolas Sarkozys ære. I Journal du dimanche uttrykte redaktørene sin bekymring for den «redaksjonelle friheten», mens fagforeningene i utgivelsene til Lagardère Active Média uttrykte sin bekymring for de sosiale konsekvensene av «den digitale vendingen» industrimagnaten innførte. Lagardère mener det ikke lenger er noen grunn for journalistene å bevare illusjonen om en særegen status: «Hva er pressefrihet?» sier Lagardère opphisset. «En limpinne. Før de krever uavhengighet, burde journalistene heller spørre seg om avisen er levedyktig.»²

På sin side streiket redaksjonen ved dagsavisen Parisien/Aujourd'hui en France i et døgn i desember. Amaury-gruppen som eier avisen, krevde at «produktiviteten skulle økes med 15 til 30 prosent for å bli mer konkurransedyktig». I det ukentlige nyhetsmagasinet Nouvel Observateur motsatte majoriteten av redaksjonen seg en ny redaksjonell linje fra eieren Claude Perdriel. Redaktørforeningen (SRM) og personalrepresentantene i Le Monde har også kommet med «advarsler» mot Le Monde-gruppens ledelse, på den ene siden for å protestere mot de faraoiske vederlagene styrene får, på den andre siden for å vise «den manglende tilliten» de har til lederne i Pôle magazines (som eier Le Monde).

For første gang i Le Mondes historie har en strategisk beslutning – å skape en regional pressesammenslutning i Sør-Frankrike i samarbeid med Lagardère – blitt gjennomført på tross av fiendtligheten journalistaksjonærene viste da de ble bedt om å uttale seg om prosjektet forrige september.
JOURNALISTFAGFORENINGEN i fagforeningene CGT, SNJ-CGT, førte et regnskap for 2005 som avslørte en samlet økning av det økonomiske presset og den samfunnsmessige temperaturen: «2005 var det mørkeste året for mediene på 60 år i Frankrike, det vil si siden innføringene av presseforskriftene i 1944.»³ Allerede i 2004 brøt det ut streik og protester fra journalister i alt fra den konservative dagsavisen Figaro (kjøpt opp av Dassault i 2003) til Publihebdos (den første regionale ukebladsgruppen med tilholdssted i Vest-Frankrike) – de offentlige radio og tv-kanalene, Le Républicain Lorrain, Agence France-Presse (AFP), dagsavisen Sud-Ouest og Emap-gruppen. Men eierne og redaktører brøyter seg, med få unntak, enkelt gjennom de beskjedne barrikadene som blir reist på deres vei.

Denne konfliktoppblussingen i mediebedriftene avslutter «internett-miraklenes» tid, der de enorme reklameinntektene blåste opp en boble av lykksalig optimisme. De brutale restruktureringene som har blitt gjennomført i skriftpressen etter den tid har presset luften ut av ballongen. Bedriftslederne har blitt hypnotisert av «gratisavisene», internett og mulighetene innen mobilteknologi og reorganisert mediegruppene etter en ide om «flermedialitet» for å tiltrekke seg reklameinntektene. Styrelederen i Le Monde, Jean Marie Colombani, presiserer: «I dag dreier det seg ikke lenger om å gjøre seg attraktive for annonsørene med løssalget, men å selge et publikum.»⁴ Mediebedriftene skal selge publikummet det skaper gjennom publikasjonene gruppen kontrollerer, nettsidene, avledede produkter, «gratisavisen» lansert i partnerskap med Vincent Bolloré og kun i annen hånd dagsavisens lesermasse.

Dette målet deler av de fleste medielederne. Det gjør at man kan skimte en ny nedgang i midler som gis til grunninformasjon (undersøkelser, reportasjer). Investeringene retter seg fra nå av mot de digitale aktivitetene på bekostning av de tradisjonelle. «Dagspressen har ti år igjen. Deretter vil produksjonskostnadene blir for store,» spår Lagardère.⁵ Man kan forstå denne lille bedriftslederens redsel: nettofortjenesten til hans mediekonglomerat tolvdoblet seg mellom 2002 og 2005.⁶

Her som andre steder innebærer stabile overskudd produktivitetsøkning og akselerasjon av den kapitalistiske konsentrasjonen. Kravene viser seg raskt i mediebedriftene i form av at stillinger fjernes og kravene til fleksibilitet og allsidighet økes. Til samme lønn tvinges journalistene å påta seg stadig mer arbeidsoppgaver: desk- og layoutarbeid, skrive på nett, lage diskusjonsform og bruke kamera for å bidra til videorubrikken på nettsidene.⁷ Under disse betingelsene er det ikke å anbefale å sløse tiden ute i terrenget. «Det er bedre å bli på kontoret, lese en god rapport, bli kjent en sak, gjøre undersøkelsene på internett, enn å springe rundt med en mikrofon i hånda,» sa kringkastningssjefen for Radio France, Jean-Paul Cluzel, i juni 2005. «Kostnadsreduksjonene skjer også gjennom sette ut av deler av redaksjonene,» påpeker Eric Maquis fra SNJ. «Mange aviser setter ut sider til andre bedrifter som ikke har status som pressebyråer. Litt på samme måte som tv-kanalene tyr til produksjonsselskaper.»

Tilbakevendingene til en viss konkurransedyktighet i mediebedriftene er ikke minst forårsaket av knapphet på stillinger. Leder for Journalistsamfunnets forum, François Malye, understrekker at «hvis journalistene er uenige kan de ikke dra over gata, for det er ikke noe der lenger».⁸ Faktisk slår stormen ikke bare innover reservehæren av vikarjournalister, som tradisjonelt har lindret markedssvingningene.⁹ Den rammer fast ansatte innenfor redaksjonene. Michel Diard, sekretær i SNJ-CGT, forteller at «av de 75 journalistene som ble oppsagt i France Soir i vår, har kun én fått fast stilling i 2006.» Fagforeningen regner med at mer enn 1000 journaliststillinger ble lagt ned i 2006.

I 1983 utraderte de liberale som satt ved makten, en rekke stillinger i bransjen. Et tiår senere rammet den «sterke franc'en» og nedgangen etter Gulfkrigen en rekke ansatte og ledere i mediebedriftene. Bølgen med usikre stillinger slår for tiden innover visse høye intellektuelle yrker.¹⁰ Selv de parisiske redaksjonene, som tror de er beskyttet av «redaktørplakater» og andre «aksjonærpakter» lider under resultatene av en politikk de som oftest har støttet opp om. Dette gjaldt for eksempel skribentene i det høyrevendte nyhetsmagasinet L'Express som ble oppsagt i fjor høst på grunn av at en ny eier hadde bestemt seg for å doble den operasjonelle marginen til gruppen L'Express-Expansion, som skandaløst nok hadde vært på kun fem prosent.

«I hele verden er tendensen at de statlige mediene privatiseres»
IFJ

FENOMENET ER på langt nær særegent for Frankrike. En undersøkelse Den internasjonale journalistforeningen (IFJ) utførte i 2006 overfor fagforeningene i 38 land konkluderte med at «arbeidsplassene i mediene er utsatte, usikre og stadig mer arbeidsintensive […] I hele verden er tendensen at de statlige mediene privatiseres, erfarne journalister blir erstattet av unge nyutdannede, som oftest i midlertidige stillinger.» For flesteparten av de spurte organisasjonene «skaper usikkerheten en forsiktig journalistikk» og medfører «en nedgang i kritisk og undersøkende journalistikk, mens mediekonsentrasjonen og presset fra myndighetene fører til en svekket informasjonsspredning.»¹¹

Noen ganger fører denne utviklingen til opprør. I Storbritannia kjempet de ansatte i BBC i tre år mot en «moderniseringsplan» som innebar at flere tusen stillinger skulle fjernes. I Tyskland (2004), og senere i Portugal (2005), førte reforhandlinger om kollektive presseavtaler til en rekke streiker. Arbeidsgiverorganisasjonene krevde at lønningene skulle senkes og at stillingene skulle blir mer fleksible. Av samme grunn ga redaktørene i de italienske avisene deres lesere en original julepresang: en tre dager lang generalstreik. En utsending fra nyhetsbyrået Reuters forteller: «Journalistene reagerer spesielt mot at man stadig mer tyr til dårlig betalte midlertidige ansettelser, som deres fagforening mener skaper en annenrangs journalistikk som «mangler demokratiske nytteverdi». Mediebredriftslederne anklager på den andre siden journalistene for å motsette seg en nødvendig fleksibilisering av arbeidsmarkedet og å forsøke å frede deres utdaterte privilegier.»¹²

Et velkjent refreng.

© norske Diplo

Fotnoter:
1 Sitert fra Les Inrockuptibles, Paris, 20. juni 2006.

2 Sitert fra Thierry Gadault, Arnaud Lagardère, l'insolent (Den arrogante Arnaud Lagardère), Paris, Maren Sell éditeurs, 2006, s. 2004.

3 Pressemelding 10. januar 2006.

4 Les Échos, 27. juli 2006.

5 Le Journal du dimanche, 17. september 2006.

6 Thierry Gadualt, se over, s. 222.

7 Se Eric Klinenberg, «Journalistes à tout faire de la presse américaine» (Den amerikanske pressens altmuligjournalister), Le Monde diplomatique, februar 1999.

8 Intervju, www.nouvelobs.com, 8. november 2006.

9 37 009 journalister hadde pressekort i Frankrike 1. januar 2007. Av disse hadde nærmere 19 prosent usikre arbeidsforhold (frilansere), i tillegg jobber en rekke journalister uten pressekort. Se Gilles Balbastre, «Misère des journalistes précaires» (Nøden blant journalister med usikre ansettelsesforhold) og Lionel Okas, «Les journalistes aussi» (Også journalistene), Le Monde diplomatique, henholdsvis april 1999 og april 2004.

10 Mona Chollet, «Intelligansiaens forsteder», norske Le Monde diplomatique, mai 2006.

11 Emma Walters, Christopher Warren og Mikke Dobbie, The Changing Nature of Work–A global survey and case study of atypical work in the media industry, Den internasjonale journalistforeningen/Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, april 2006 (www.ifj.org).

12 Reuters, 20. desember 2006.