En viljeløs pragmatisme?

EU lider av at det ikke tenker europeisk. Det den trenger for å komme seg på fote igjen, er ikke et nytt organ (som for eksempel et presidentskap), men en radikal metodisk kursendring. Unionen må frigjøre seg fra institusjonenes fastlåste agenda, ikke bare tenke på å utvikle selve det europeiske maktapparatet, men også vise veien for det europeiske sosiale prosjektet. Den tradisjonelle, såkalte funksjonalistiske, framgangsmåten består i utviklingen av følgende praktiske forutsetning: Markedet er en vidunderlig integreringsmaskin – det er og må være unionens støpeform og ryggrad.

Om man respekterer dette postulatet, vil ikke den politiske unionen være resultatet av initiativ og organisering, men en naturlig følge av markedets utvikling. I våre dagers krisebefengte tankemåte anses fellesmarkedet og det sosiale og politiske Europa som to likeverdige deler av en samlet europeisk høyrebevegelse, mens deres sameksistens i virkeligheten er svært problematisk. EUs grunnleggere har alltid hatt høyere mål enn et felles marked, med utgangspunkt nettopp i dette markedet. Denne drømmen er aldri blitt virkelighet. Et merkantilt Europa, der innbyggerne opererer etter en konkurransemodus, har aldri kunnet eksistere side om side med et solidarisk Europa der innbyggerne har felles mål.

Denne praktiske forutsetningen, markedet som unionens ryggrad, går hånd i hånd med et gammelt strategisk valg: Ettersom de ikke kunne finne naturlige felles mål, valgte unionens grunnleggere å gjøre Europa til en homogen enhet som før eller siden spontant ville ha sammenfallende behov. Resultatet ble ikke en union, men en uniformering, en ensretting. Ikke en politisk enhet, men et samvirke der de viktigste aspektene er markedets makt og den juridiske makten. Et samvirke der alle individ fra alle nasjoner skulle ha samme vilkår og muligheter. Denne ensrettingen reduserte statenes handlingsmargin betraktelig, noe de fleste statsoverhodene aksepterte (langt fra alle var dogmatiske liberalister) fordi det var en obligatorisk passasje på veien mot en framtidig nasjon og en ny politikk.

HVILKE INITIATIV EU tar avgjøres slik av tilfeldige hendelser, dagsaktuelle problemer og press fra lobbyene. For det meste dreier det seg imidlertid om juridiske og reglementariske svar på en etterspørsel etter «åpning», utjevning av forskjeller, framlagt av individer som vil være som hjemme overalt eller forretningsmenn som vil ha en enklere hverdag. Mangelen på en langsiktig plan, den konstante hemningsløsheten, fraværet av grenser for institusjonenes aktiviteter (domstolen i Luxembourg behandler nå også strafferettssaker)… hele denne uklare og prosjektløse utviklingen vitner om en falsk pragmatisme. Denne utviklingen er altså usammenhengende og altfor omfattende (EU tar seg av alt, noe de som har lest grunnlovsprosjektet vet), men den går mot et mål: En ny nasjon. Og selv om dette målet aldri nevnes i klartekst, finnes dets kime i alle europeiske initiativ.

Det eneste problemet er at denne metoden ikke fungerer. Europeerne forsøkes formet av et merkantilt og selskapsstyrt EU, men er ikke av den grunn blitt en ensartet folkegruppe, et folk. De populistiske og nasjonalistiske tendensene i flere land er klare tegn på dette. Institusjonene har ikke klart å svare på globaliseringens utfordringer, og dette viser hvilken blindvei denne viljeløse pragmatismen ender i. EU er for merkantilt, og ikke sosialt nok, selv om nasjonene har åpnet seg for hverandre. Den europeiske konstruksjonen har mistet likevekten, og har ingen utsikter til å lykkes.
Helt fra begynnelsen av, med målet om evig fred på det europeiske kontinentet, har EU inntatt en posthistorisk og antipolitisk holdning

Utover dette nederlaget kan det bemerkes at EU er gått fallitt også kulturelt og åndelig sett. Helt fra begynnelsen av, med målet om evig fred på det europeiske kontinentet, har EU inntatt en posthistorisk og antipolitisk holdning. Unionen har holdt dom over sin fortid, og anser det som svært farlig å dvele ved svunnen tid. Og markedet er verktøyet som skal viske bort folkegruppenes individuelle minner.

EU MÅ IKKE institusjonaliseres – det er ikke en hellig ku. Tiden er moden for et kritisk oppgjør med Unionen – slik kan den gis et veikart og et nytt grunnlag. Denne kontradiktoriske utviklingen kan kun ledes av de som har gitt unionen mesteparten av den makten den har: Hvert medlemslands nasjonalforsamling, hver for seg først, og deretter via diskusjon nasjonalforsamlingene imellom.

Dersom vi går med på at EU verken er en handelssone eller en nasjon i emning, kan vi bare slå fast at unionen må organiseres på to nivå: På den ene siden fellesområdet, og på den andre siden nasjonenes politiske prosjekt. Denne todelingen finnes prinsipielt sett i EUs institusjoner: Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen på den ene siden, og Rådet på den andre. I praksis slites denne todelingen ned av en tendens til å ville forene Europa rundt det permanente systemet som har monopol på initiativ – Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen. For å ta et sentralt eksempel, så er det, ifølge Frankrikes forhenværende utenriksminister Hubert Védrine, Kommisjonen som er ansvarlig for utvidelsen østover, og dermed også for den bedrøvelige mangelen på planlegging som var symptomatisk for denne utvidelsen.
Det integrerte Europas dominans over det politiske Europa, «systemet» i praksis, er et uttrykk for en grunnleggende vrangforestilling angående Europas historie og geografi, nemlig at vår verdensdel i bunn og grunn er homogen, at alle forskjellene mellom folkegruppene er ubetydelige og utviskbare. Med andre ord er det ikke nødvendig å skape et helhetlig Europa, for det er allerede i emning, under nasjonenes overflate så å si, og vi må bare finne det og avdekke det.

EN MER REALISTISK oppfatning ville være at Europas helhet må inkludere et grunnleggende mangfold, og at dette mangfoldet må dyrkes og holdes levende. Dette innebærer en annen metode, med et viljesterkt Europa i sentrum, og denne metoden består av tre etapper: 1) Det må skilles mellom det som er felles og det som er særeget for hvert enkelt folk; 2) nasjonale politikere og nasjonalstatene må være en del av fellesprosjektet; 3) et europeisk prosjekt må defineres.

Den første etappen betyr at EU må respektere de forskjellige folkeslagenes moralske og institusjonelle verdighet. Dette utelukker særlig de europeiske domstolenes grenseløse dominans, selv over nasjonale grunnlover. Dersom alle statene i EU anerkjennes som demokratiske, kan deres grunnlovsdomstoler bedømme i hvilken grad de europeiske domstolenes avgjørelser stemmer overens med de grunnleggende prinsippene de må respektere, selv om dette ville innebære politiske løsninger på eventuelle konflikter. Dette går hånd i hånd med et tillitsprinsipp mellom folkene i medlemslandene. En slik tillit, der retten for enhver borger til å installere seg hvor hun vil innenfor unionens grenser står sentralt, burde være et uttalt kriterium for medlemskap.

Respekten for nasjonene som danner den europeiske familien er ikke bare et juridisk spørsmål. Den innebærer også at markedets press på nasjonalstatene burde begrenses. Ensrettingen fører til et nivå av gjensidige restriksjoner mellom nasjonene, og dette nivået burde måles og kontrolleres systematisk. Derfor er det nødvendig å definere forholdet mellom konkurranse og regelverk: Markedet kan ikke være hevet over reglene. Dersom EU ikke først og fremst er et marked, burde ikke spørsmålet om interne tollregler være tabu. Det er åpenbart at visse lønnsforhold er uakseptable i et forent og utvidet Europa. Prinsippet om rettferdig konkurranse kan ikke være fremmed for et Europa der mangfold og tillit står i sentrum.

Den andre etappen er nøkkelen til alt: De nasjonale politiske fellesskapene må via nasjonalforsamlingene ta del i den europeiske politikken. Valgte forsamlinger kan ikke lenger utelukkende gis den ydmykende rollen det er å bare videreformidle det som allerede er bestemt. De må spille en viktig rolle både før og etter avgjørelser tas. Før beslutningsprosjektene tar form må det organiseres parallelle debatter der konklusjonene deretter må sammenlignes, særlig i Europaparlamentet. Denne forsamlingen er langt mer legitim som møtested for nasjonale synspunkt enn som symbol på en ren «europeiskhet», som praktisk talt er ikke-eksisterende. De nasjonale debattene vil i mindre grad diskutere hvilke spørsmål som må stilles, og dreie seg mer om hvilken retning unionen burde ta eller hvilke motiver som ligger bak forskjellige forslag. De forskjellige nasjonalforsamlingene burde også, i ettertid, evaluere – først hver for seg, deretter sammen – resultatet av denne europeiske prosess de har ofret så mye makt for å gi liv til.

Slike diskusjoner før og etter beslutningene tas er nødvendige for at EU skal godtas. Det vil gi unionen en gjennomsiktighet og et innhold sterkt nok til at europeerne vil gå med på at dens beslutninger er legitime og meningsfulle.
Ettersom EU ikke er en direkte politisk virkelighet, anskues unionen alltid gjennom et nasjonalt prisme. Derfor må den finne politiske livsformer tilsvarende de som i de nasjonale demokratiene gjør det mulig å kombinere samarbeid og meningsforskjeller. Dagens Europa frykter meningsforskjellene, og foretrekker å skjule mangfoldet i en lang rekke kompromisser og overenskomster. For å frigjøre seg fra den steriliteten og forvirringen en slik politikk bunner i, må EU lære seg å gi rom til det politiske mangfoldet, ved kooperativer, ekskludering (opting out) og eksperimentelle engasjement, som til gjengjeld vil kunne gjøre det enklere å innføre prinsippet om flertallsavgjørelser på alle områder.

For at det europeiske demokratiet skal være liv laga, må målet være en mangfoldig helhet, ikke en global helhet. Det må i institusjonene skilles mellom forskjellige ansvarsområder, forskjellige integrasjonsnivåer: Det som tilhører EUs uunnværlige ryggrad og som gjør unionen til et åpent rom delt mellom medlemsstatene – en felles politikk som uttrykker en vilje til å ha noe å si i et univers der alt ensrettes – og, til sist, frie kooperativer.

Den tredje etappen, utviklingen av et europeisk prosjekt som skal være felles for alle europeiske folk, er svært viktig med tanke på den utfordringen dagens organisering av verden utgjør. Europeerne har nesten ikke noe annet valg enn å stå sammen i de store spørsmålene, det være seg muslimske grupperingers fiendtlige innstilling mot Vesten, krisesituasjoner i Afrika, den kommersielle trusselen fra land i det østligste Asia eller den nye amerikanske nasjonalismen. EU må skaffe seg et aktuelt historisk mål, altså en globaliseringsdoktrine, slik at den kan møte globaliseringen med sine egne prinsipper, på egne vilkår.

DET FØRSTE PRINSIPPET er et forsiktighetsprinsipp om «likeverdig konkurranse», som kan begrense faren for å tro at verden er ensartet, en homogen masse, og ikke ta situasjonenes ekstreme mangfold med i betraktningen. Det andre prinsippet er et handlingsprinsipp, en moralsk plikt til å gi alle europeere tilgang til moderne vitenskap og teknologi, for i et helhetlig Europa kan ikke forskjellene mellom folkenes muligheter være så store som de er nå. Denne globaliseringsdoktrinen burde også bestemme innholdet i unionens innvandringspolitikk: Hvert land burde ha en fastsatt kvote innvandrere det må ta imot, og kunne garantere at det vil respektere disse kvotene.

En slik doktrine følger selvfølgelig i forsporene til det «Nasjonenes Europa», det «europeiske Europa» Charles de Gaulle dessverre ikke fortsatte å arbeide for etter at den såkalte «Plan Fouchet» ikke gikk igjennom i 1962.¹ En grunnleggende enighet om Europas mål må komme før en eventuell institusjonell fusjon. Det finnes derimot de som mener at kun en klar føderalisme, initiert av landene i eurosonen, kan ved å gå foran som et koherent eksempel, vekke den energien som er nødvendig for å sette i verk et stort prosjekt. Man må da spørre seg hvilke land som i dag er klare for et slikt hasardiøst eventyr. Og selv om en «føderal kjerne» skulle dannes, ville den i dagens situasjon være utsatt for sosial og skattemessig konkurranse fra de andre medlemslandene.

Prosjektene om en «hard kjerne» i Europa medfører to store problemer: For det første er det fullstendig uklart hvilket forhold den harde kjernen skal ha til resten av medlemslandene, og for det andre vil en slik ordning karakterisere landene utenfor kjernen kvantitativt (mer Europa), og ikke etter den typen Europa som må styrkes.

Forslagene som er fremmet her dreier seg om problemer som må løses før man i det hele tatt stiller spørsmålet om en europeisk føderasjon. De kan ses på som alternativ til føderalismen, eller som et forsøk på å klargjøre hva som må til for å dempe europeernes misnøye og dermed gjøre mulig et eventuelt arbeid for en europeisk føderasjon.

Oversatt av G.U.

1 Oppkalt etter den franske ministeren Christian Fouchet, som la grunnlaget for Nasjonenes Europa.