EU-konstitusjon II

Angela Merkel gir seg ikke: hun vil gjenopplive prosessen med «EU-grunnloven» (Traktaten om en forfatning for Europa). Traktaten er allerede ratifisert av atten land, blant dem Bulgaria og Romania, som gikk inn i Den europeiske union (EU) 1. januar. Den er forkastet av to land (Frankrike og Nederland), mens syv av landene ennå ikke har uttalt seg. Tyskland har formannskapet i EU i første halvdel av 2007, og den tyske forbundskansleren ønsker å få igjennom en avtale om et plan for ratifisering av en grunnlovstekst, men det er vanskelig å forutsi hvordan den kommer til å se ut. Vil det dreie seg om teksten i sin helhet, om deler av den, eller om den vesentligste kjernen? Europaparlamentet, som holder de franske og nederlandske folkeavstemningene for å være ugyldige, gjør heller ikke saken enklere for diplomatene. De krever nemlig at man lar være å forkorte teksten, fordi: «ethvert forsøk på å fremme en fragmentert iverksettelse av noen elementer tatt fra grunnlovstraktaten som helhet, kan true den globale overenskomsten som ligger til grunn for den.»

I virkeligheten er det ikke i de forskjellige regjeringene at problemet ligger, for til tross for de indre forandringene som de siste to årene har funnet sted i det ene eller det andre landet, har disse likevel en stabil holding til EU. Problemet er snarere folkeopinionen i de forskjellige landene som, dersom man avholder folkeavstemning om en nytt oppkok eller en forkortet versjon av den gamle avtalen, kan komme til å forkaste den, enten det skjer for første gang (i Polen eller Storbritannia, fortrinnsvis), eller for andre gang (i Nederland eller Frankrike).

Kalenderen plasserer nettopp Frankrike i problemets kjerne: president- og parlamentsvalg som våren 2007 vil føre til en fornying av det regjerende persongalleriet; formannskap i EU i andre halvdel av 2008. Det er i løpet av denne toårsperioden at alt som står på spill skal avgjøres. Men i Frankrike virker utsiktene dystre for tilhengerne av en EU-konstitusjon II som, i likhet med alle tidligere europeiske traktater, må vedtas enstemmig av alle medlemslandene.

Franske medier har i forkant av presidentvalget utpekt Ségolène Royal fra sosialistpartiet PS og Nicolas Sarkozy fra det konservative partiet UMP til de viktigste presidentkandidatene. Imidlertid er det ingen av dem som kan berolige sine politiske makkere i andre land med hensyn til hva slags traktat de vil gå inn for, eller på hvilken måte. Men det er ikke det hele – gjennom sine offentlige uttalelser bestrider de til og med, skjønt uten å si det i klartekst, meningen med den. Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten, som begrenser seg til de institusjonelle reglene, det vil si et stykke av den første av de totalt fire delene Forfatnings-traktaten består av. Når det gjelder Ségolène Royal går hun, akkurat som partiet hun representerer, inn for en ny folkeavstemning, altså med mulighet for en ny «29. mai».

Men det viktigste punktet ligger et annet sted: I sine kampanjer har begge disse kandidatene, og flere med dem, begynt å overta de viktigste argumentene til «nei»-tilhengerne, og dermed å rettferdiggjøre dette valgresultatet, selv om de på forhånd hadde uttalt at de håpet på et «ja». Den 7. desember, under Det europeiske sosialistpartiets kongress i Porto, kom Royal med et kraftig innspill hvor hun etterlyste at Den europeiske sentralbankens uavhengighet ble revurdert. Sentralbanken er en viktig kjerne i Maastricht-traktaten fra 1992, noe som videreføres gjennom Forfatnings-traktaten. Vedrørende Sentralbankens formann, uttalte Royal: «Det er ikke opp til Trichet, Den europeiske sentralbanks formann, å styre vår økonomiske framtid, det er opp til de styresmaktene som er valgt av folket.»

Sarkozy har på sin side etterlyst at «Sentralbankens målsettinger og posisjon tas opp til ny debatt». Frankrikes statsminister Dominique de Villepin, som ikke ville gi Sarkozy forspranget, refset den 14. november den sterke euroen, en av Trichets hjertesaker, og oppfordret til en «oppklaring av rollefordelingen mellom Sentralbanken og de politiske lederne i eurosonen». Det spares ikke på kritikk rettet mot styresmaktene i Brussel, i Frankfurt (hvor Den europeiske sentralbank har sete) og nesten alle de 27 EU-landenes regjeringer, særlig den mest ortodokse av dem, den tyske.
Royal er ikke nådig i sin kritikk av outsourcing

MEN DETTE ER ikke alt. De to hovedkandidatene har nå begynt å sette spørsmålstegn ved det mest grunnleggende prinsippet i de europeiske traktatene og dessuten i alle de multilaterale institusjonene, fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD): frihandelen. Royal er ikke nådig i sin kritikk av outsourcing, og Sarkozy, som er opptatt av «det lidende Frankrike», erklærte den 18. desember i Charleville-Mézières at «den absolutte frihandelsreligionen er en forsakelse. Frihandelen skal ikke være et dogme.» Skulle det være nødvendig å minne ham på at den faktisk er en av EUs fire «grunnleggende friheter»?
De Villepin overbød ham ved å invitere demografen Emmanuel Todd til å tale for fagforeningene og arbeidsgiverne, som den 14. desember var kommet sammen i anledning av en konferanse om arbeid og inntekt, for å si at frihandelen var «det franske samfunnets intellektuelle sperre», og for å prise fordelene ved en «fornuftig europeisk proteksjonisme». Og en av den tidligere franske statsministeren Jean-Pierre Raffarins rådgivere, Hakim El Karaoui, vier en hel bok og en leder i pressen til en hyllest til proteksjonismen! Og presidentkampanjen har bare så vidt begynt …

Den «intellektuelle sperren» som Todd er inne på, ser virkelig ut til å ha forsvunnet hos de franske politikerne, noe som ikke bare vekker bekymringer i Brussel, men også blant alle eminensene i det franske økonommiljøet. Som for eksempel Elie Cohen: «Det er selve troen på arbeidsdelingen og frihandelen som står på spill. (…) De økonomiske tesene til disse to kandidatene [han tenker på Royal og Sarkozy], særlig når det gjelder euroen, globalisering, og harmonisering av skatte- og sosialsaker, er uholdbare i forhold til den europeiske konsensus.»
Elie Cohen, og det samme gjelder for brorparten av disse observatørene, har likevel svært gode grunner til å opprettholde håpet: «Det er mye som sies under en valgkampanje, men lite av det er bindende, og det kaster sjelden lys over hvilken politikk eller hvilke reformer som faktisk kommer til å bli gjennomført når man først har fått makten. Det samme gjelder for knepene, forstillelsen og talene, som er tilpasset publikum. Alt dette er en del av spillegrelene.» Og til å konkludere med at: «når avstanden mellom de politiske programmene og den politikken som blir iverksatt etter maktovertagelsen er maksimal, er det store sjanser for at man, som i 1981, 1986 og 1995, må velge mellom å bryte løftene eller en stillstandspolitikk.» Skjønt han er tilhenger av demokratiet, er han i enda større grad motstander av stillstand, og ikke minst en klippefast tilhenger av et samlet Europa. Derfor foretrekker han naturligvis at valgløftene brytes. Men hva mener egentlig de kandidatene det er snakk om, og, verre enn som så, hva vil de borgerne som har trodd på betydningen av et «fredelig brudd» (Sarkozy), behovet for en «kraftig forandring» (Royal), eller som har hatt tro på politiske nettfora, tenke? Europa-spørsmålet, som så langt bare har vært en perifer del av valgkampanjen, er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer (spørsmålet behandles først på side 23 i det 26 sider lange dokumentet «Et sosialistisk prosjekt for Frankrike. Å gjennomføre endringen sammen», som sosialistpartiet vedtok den 8. juni 2006). Likevel er det kanskje det viktigste spørsmålet, siden det er det som bestemmer hvilket spillerom som skal finnes eller ikke finnes i forhold til iverksettelsen av den nasjonale politikken som valget – fremdeles – handler om. Vi har altså rett til å kreve av de menneskene som kjemper om stemmene våre at de i første omgang, før de inntar noe annet standpunkt, forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.

NÅR DET KOMMER til Den europeiske sentralbankens valutapolitikk (euroens styrke i forhold til andre valutaer, eller altså dollaren), blir ikke engang de beskjedne mulighetene som de dokumentene som i dag i kraft åpner for, benyttet. Artikkel 109 av Maastricht-traktaten, som er tatt opp igjen i artikkel III 326 av Forfatnings-traktaten, gjør det klart at «Rådet (…) kan utforme generelle retningslinjer for valutakurspolitikken i forhold til de andre valutaene». Vi venter fortsatt på retningslinjer fra disse regjeringene … Men hvis det er tale om å gjøre endringer i Den europeiske sentralbankens status og oppgaver; eller kreve en europeisk skatte- og velferdsmessig harmonisering; eller revurdere de ultraliberalistiske frihandelsreglene den hviler på for å sette en stopper for den bølgen av outsourcing som skylder over oss – er det snakk om noe helt annet: Rett og slett å forhandle seg fram til en ny traktat som bryter fullstendig med det som det tyske EU-formannskapet for enhver pris ønsker å redde essensen av. Strengt tatt er det nesten ingen sjanser for at et slikt prosjekt uten videre går igjennom hos noen annen regjering. Dette til tross for at Martin Schultz, som er formann for den sosialistiske gruppen i Europaparlamentet og som tilhører partiet SPD, som er medlem av den tyske koalisjonsregjeringen, har kunnet uttale at det europeiske fellesmarkedet er i ferd med å undergrave «det som arbeiderbevegelsen har oppnådd gjennom 140 års kamp». Hvis kandidatene til det kommende presidentvalget er seriøse, må de fortelle velgerne hvordan de har tenkt å imøtekomme den avvisningspåstanden som ganske sikkert vil komme. Om ikke for å utvirke en ny traktat, så iallfall for å forhindre at utbyttet av «140 års kamp» ikke utslettes for alltid, og for å åpne for en sunn europeisk krise som kan føre til at man stiller spørsmålene på nytt. For å få dette til, finnes det et juridisk instrument som er glemt, men aldri har gått ut av kraft: «Luxembourg-kompromisset.»

Så snart man nevner denne historiske episoden, blir alle «europeister» forarget. La oss likevel gå videre. Det dreier seg om «den tomme stols politikk», som ble innført av general de Gaulle for å kreve at den felles landbrukspolitikken (CAP) skulle finansieres på en skikkelig måte, og ikke minst at denne finansieringen skulle baseres på de enkelte statenes bidrag, noe som ikke inngikk i planene til Europakommisjonens daværende president, Walter Hallstein. Siden CAP var underlagt ordningen om at beslutninger skulle treffes med kvalifisert flertall, så Frankrike ut til å være sjanseløs. Dermed avbrøt landet all deltagelse, fra ministere til tjenestemenn, i alle EF-møter. De Gaulle fikk på denne måten til slutt viljen sin den 30. januar 1966 gjennom «Luxembourg-kompromisset», som spesifiserte at dersom et land har «svært viktige» interesser i en sak hvor flertallsbeslutninger skal treffes, må diskusjonene gjenopptas slik at man, «innenfor en rimelig tidsramme» kommer til et enstemmig standpunkt. Med andre ord, gjeninnføre enstemmighetsregelen på områder hvor den ikke var planlagt.

Hvem tviler på at det representative demokratiets interesser er «svært viktige»? Videre er det faktisk slik at alle tiltak for liberalisering av det indre markedet, altså de som har de mest negative konsekvensene for velgerne, er underlagt kravet om kvalifisert flertall. Hvis en fransk regjering viftet med «Luxembourg-kompromisset» for å ta oppgjør med dem en gang for alle, ville den utvilsomt fått alle de «rettroende» på nakken, men den ville også høstet respekt blant velgerne. Og den ville dessuten endelig gjort det mulig å bygge opp et nytt styrkeforhold, ikke bare i Frankrike, men i resten av Europa, der flere titalls millioner borgere forventer noe annet av Unionen enn den nåværende markedsfundamentalismen.

(…)