Iran i norsk presse

NRK Kveldsnytt åpner 6. november sin sending med toppsaken om norgesbesøk fra det nyhetsanker Christian Borch to ganger omtaler som «lederen for den iranske eksilregjering», Maryam Rajavi fra Det nasjonale iranske motstandsrådet (NCRI), som er en del av Folkets mujahedin. Introduksjonen følges opp av en gledesscene med blomster som fyker gjennom luften, flere tiltalls jublende iranere og en strålende og smilende Rajavi som ankommer Gardermoen.¹ «Irans mest markante opposisjonsleder hylles av eksilmiljøet,» forteller NRKs utsendte. Slik fortsetter reportasjen. Iran-eksperter har flere innvendinger: Rajavis manglende legitimitet blant befolkningen i Iran nevnes ikke,, hun er ikke «lederen for eksilregjeringen» og hennes organisasjons terrorvirksomhet påpekes bare i en bisetning, da referert til som et «terrorstempel».

– Her har pressen sviktet sin oppgave, påpeker religionsforsker og Iran-kjenner Kari Vogt ved Universitetet i Oslo overfor Le Monde diplomatique:

– NRK ga Rajavi en legitimitet hun absolutt ikke har. Det er så mye som overhodet ikke kommer med om opposisjonen i landet. Det å invitere og ta i mot en slik gjest er et langt skritt å gå. Når norske politikere gjør dette, krever det en våken presse. Det blir helt feil når man ukritisk gjengir det som gruppen sier, selv om de får støtte fra noen norske politiske aktører, i første rekke Fremskrittspartiet, sier Vogt. Hun peker på manglende kunnskap hos journalisten som hovedgrunnen til at noe slikt kan skje: – Pressen gir etter for propaganda og retorikk fra gruppens side, slår hun fast.

Historiker og fredsforsker Stein Tønnesson, direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), mener noe av grunnen til at slike feilgrep skjer, er at mediene kopierer fra hverandre:

– Jeg tror NRK tok stoffet fra VG uten å gjøre noen skikkelig undersøkelse av Rajavis bakgrunn. Dette er definitivt ikke bra nok. NRK burde ha fått inn en kritisk kommentar, og jeg er glad jeg fikk rette opp inntrykket i et mer balansert innslag dagen etter, sier Tønnesson, som var i Dagsrevyen-studio og kommenterte saken. Han tror også at medienes tillit til norske politikere har spilt inn.

Journalist Anders Tvegård, som har laget NRK-innslaget, har følgende kommentar:

– Det kan være et poeng at vi burde hatt en kritisk røst til Rajavi, men det er innlysende hva denne parten kommer til å si og svært begrenset hva man kan få med på et innslag på i overkant av ett minutt. Her var prioriteringen å slippe henne til for å høre hva en person som USA og Iran frykter så mye, kan fortelle. Besøket var kjent på forhånd, og jeg har som reporter arbeidet med organisasjonen tidligere. Man man må se NRK-dekningen av besøket under ett, og der mener jeg vi gjorde en bra jobb, sier han.

Han vedgår at det er feil å omtale Rajavi som «lederen for den iranske eksilregjeringen». På generelt grunnlag avviser han at NRK bruker andres artikler til grunn for nyhetsdekningen. Han sier også politikerens vurderinger ikke spiller inn:

– Vår vurdering var å få tak i Rajavi og få ut hva slags budskap hun har til norske politikere og eksilmiljøer. Når nyheten er plantet, kan man ta debatten og oppfølgingen etterpå, sier Tvegård.

Ansvarlig redaktør Gunnar Myklebust var på reise da saken ble sendt. På generelt grunnlag sier han at svært mye av nyhetsproduksjonen skjer under stort tidspress.

«Iran har lenge vært ett hull i norske journalisters kunnskap om Midtøsten.»
Kari Vogt

DEKNINGEN AV DENNE saken er ett eksempel, men er dette symptomatisk for norsk presse? Ja, delvis, mener Kari Vogt: – Iran har lenge vært ett hull i norske journalisters kunnskap om Midtøsten, og kan ikke sammenlignes med nyansene som kommer fram for eksempel i Palestina-konflikten. Når det er sagt, vil jeg legge til at norske journalister har blitt mye flinkere i løpet av de siste 10-15 årene, sier hun.

Tønnesson sier han generelt savner å se at Iran-eksperter kommer til orde i de norske mediene, men han mener at NRK-saken var et spesielt tilfelle på forhastet og ukritisk nyhetsdekning.
Den iranske sosiologen Sharam Alghasi holder på med doktorgrad som en del av prosjektet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (CULCOM) ved Universitetet i Oslo. Han skriver om hvordan iranere i Norge føler seg representert i norske medier og hvordan de faktisk blir representert. Alghasi har fulgt den norske pressedekningen i lang tid, og ser Iran-dekningen i lys av den rådende amerikanske utenrikspolitikken:

– Mediebildet endrer seg drastisk etter 11. september 2001. Mellom 1997 og 2001 tegner norske medier et relativt positivt bilde av Iran med reportasjer fra «innsiden». Etter terrorangrepene endrer klimaet seg, og bildet pressen tegner av Iran og iranere blir mørkere og mer unyansert. Det viser hvordan mediene lar seg påvirke av amerikansk utenrikspolitikk og retorikk, sier Alghasi til Le Monde diplomatique.
INFORMASJONSKRIGEN MELLOM de ulike partene i det som mediene omtaler som «atomstriden», har pågått lenge nå, og dette berører vilkårene for kritisk journalistikk.

Vi spør Tønnesen hvordan informasjonskrigen påvirker det bildet norske mediebrukere sitter igjen med av Iran:

– Kan man trekke paralleller mellom pressens «legitimering» av Irak-krigen i 2003 og den informasjonen som i dag spres om Iran?

– Det pågår helt opplagt en informasjonskrig mellom Iran og USA/Israel. Det er mulig at israelske og amerikanske medier har blåst opp faren for et luftangrep på Iran for å skremme iranerne til å bli mer medgjørlige i forhandlingene med EU-statene. Det bekymrer meg at jeg kanskje har medvirket til dette ved å ta truslene meget alvorlig når jeg uttaler meg til media, sier Stein Tønnesson. Han mener likevel det er rett å ta truslene på alvor:

– Jeg tror ikke dette bare er propaganda. Jeg tror det faktisk er planer om et militært angrep både fra israelsk og amerikansk hold, og jeg utelukker ikke at ledelsen i de to landene er gale nok til å kunne realisere slike planer i en gitt situasjon. Det er mulig at dette gjør meg til offer for planlagt propaganda, fordi et angrep av militære og andre grunner egentlig er utelukket, og det bekymrer meg. Men så lenge jeg tror det er en reell risiko, synes jeg ikke det er riktig å la være å snakke om det, sier Tønnesson, som likevel påpeker at det er svært sterke elementer av propaganda i denne informasjonskrigen.
– Propagandaelementet kommer inn når Irans atomprogram fremstilles som om det allerede er et atomvåpenprogram i mediene. Men jeg synes mange kommentarer i norsk presse har fått fram at dette er galt, sier Tønnesson.

Per i dag finnes ingen beviser for et iransk atomvåpenprogram. Det innrømmer også CIA, sist etter at gravejournalisten Seymour Hersh avslørte informasjon fra interne amerikanske etterretningsdokumenter i en artikkel i The New Yorker i november i fjor². Likevel omtaler en rekke norske riksdekkende aviser og lokalaviser Irans atomprogram som et atomvåpenprogram. Et eksempel kan være NTB-meldingen fra januar i år, Krever snarlige forhandlinger om palestinsk stat.³
Stein Tønnesson er forsiktig med å trekke paralleller mellom pressens «legitimering» av Irak-invasjonen 2003 og det bildet media tegner av Iran i dag. Han mener propagandaen og den falske informasjonen om masseødeleggelsesvåpen var så overdreven og åpenbart feilaktig i forkant av Irak-krigen, at det ikke kan sammenliknes med Iran, som faktisk har et atomprogram. Religionsforsker Kari Vogt mener det er riktig å trekke parallellen uansett:

– Det er ingen nøytral kunnskap som formidles i Iran-saker. I opptakten til Irak-krigen formidlet mediene uten blygsel gal informasjon. Det samme kan skje igjen. Det er viktig å kunne trekke parallellen mellom Irak og Iran. Det finnes en type retorikk i mediene som underbygger og legitimerer militær intervensjon heller enn fredelige og diplomatiske løsninger. Det er en tendens til å overtolke ting som er sagt.

– Vi ser dessuten en generell mistenkeliggjøring av iranere, også i norsk presse, sier Vogt.

Befolkningen i Iran var i 2005 i overkant av 69 millioner, ifølge FN. Innen 2015 venter man at befolkningen vil øke til i overkant av 81 millioner. Forventet levealder for menn og kvinner er ventet å stige mellom 2005 og 2050 fra henholdsvis 69 til 77, og 72 til 82 – en eldrebølge er på vei. Siden 70-tallet har det vært kjent at Iran ønsker atomenergi til å supplere olje og gassreservene. Dette er også anerkjent av enkelte medlemmer i den nåværende Bush-administrasjonen.⁴ Siden 70-tallet er den iranske befolkningen tredoblet, oljeproduksjonen har gått ned og landet forbruker 40 prosent av sin produksjon. Dette kan ses på som argumenter for at Iran virkelig har atomprogrammet for å møte det fremtidige energibehovet, slik de hele tiden har hevdet. Både Paris og Washington investerer i fabrikker for anriking av uran på grunn av energibehovet som deres eldrebølger vil medføre. Condoleezza Rice har også påpekt at utviklingsland vil bli nødt til å gå over til atomenergi for å møte slike utfordringer.⁵

HVA SOM ER FALSK og riktig informasjon når det gjelder atomprogrammet til Iran, er det vanskelig, om ikke umulig, å si noe om foreløpig. I State of the Union-talen som George W. Bush holdt 23. januar i år, nevner han Iran ved fem anledninger. I fire av dem påpeker han at Iran støtter terrorister i Hizbollah og diverse opprørere og terrorister i Irak. Slike gjentatte utsagn øker presset mot Iran. I begynnelsen av januar i år trykket The New York Times artikkelen West Tries a New Tack to Block Iran’s Nuclear Agenda⁶ der det slås fast at USA og de europeiske allierte innser at FN-sanksjonene som det ble enighet om i desember, er for lite effektive. Det varsles ytterligere finansielt og psykologisk press på Iran. Fra Irak-krigen husker vi bruken av psykologiske operasjoner (psyops) for å øke presset på Saddam Hussein og irakere generelt.⁷ Opplysninger om masseødeleggelsesvåpen som i ettertid har vist seg å være usanne, ble ukritisk gjengitt.

– Det er klart at noe liknende kan skje igjen hvis man ønsker å ramme Iran eller for eksempel Syria, sier Kari Vogt.
Dagbladet slo i fjor opp en sak om nye satellittbilder som angivelig viser hvordan man i Natanz i Iran har utvidet atomanlegg under jorden. «Nye Iran-bilder øker krigsfrykten», skrev Dagbladet.⁸ Det slås fast at de nye satellittbildene «viser at Iran utvider og forsterker sine atomanlegg», men informasjonen kommer utelukkende fra amerikanske kilder.

Et annet eksempel: I fjor spredte det seg også feilaktig informasjon om nye lover i Iran: Landet hadde angivelig vedtatt en lov som innebar at jøder måtte bære gule tøystykker. Parallellen til Hitler-Tyskland var klar, men informasjonen viste seg i ettertid å være ren løgn. Da hadde den allerede gått verden rundt og spredt harme mot Iran.⁹ Løgnen var med på å forsterke bildet av et ondt Iran som allerede er etablert på grunn av president Ahmadinejads faktiske uttalelser for eksempel om at Israel skal «strykes vekk fra kartet». Episoden viser også hvor lett en løgn sprer seg over hele verden i løpet av kort tid.

SHARAM ALGHASI PÅPEKER at president Mahmoud Ahmadinejad har hatt mye å si for mediedekningen siden han kom til makten i 2005:

– Han gjør det enklere for norske og andre medier å gi et overforenklet bilde av det som skjer i Iran. I Irak hadde de Saddam Hussein som representerte ondskapen. Nå har Iran fått Ahmadinejad med hans retorikk. Mediene overser at det faktisk finnes mange stemmer og nyanser i Irans politikk. Nå er en enkeltperson premissleverandør for et ekstremt dynamisk og rikt fasettert samfunn. Mediene forsøker – og lykkes i – å gjøre ham til et bilde på ondskapen, sier Alghasi.
Også Stein Tønnesson mener det er et negativt trekk ved den norske Iran-dekningen at den interne debatten i Iran forsvinner:

– Kanskje noe av det som gir sterkest skjevhet, er at den iranske presidentens uttalelser får så mye oppmerksomhet. De uttalelsene styrker jo argumentene for å angripe Iran – mer enn noe som kan komme fra israelsk eller amerikansk hold. Det kunne vært lagt mer vekt på at Ahmadinejad ikke er Irans øverste leder. Det finnes mer nyanserte synspunkter i det iranske regimet enn hans. Den intense interne debatten i landet kommer ikke tydelig nok frem. Jeg vet ikke om norske seere, lyttere og lesere i dag har oppdaget hvor forskjellig dagens Iran er fra Saddam Husseins Irak. Sistnevnte var et beinhardt diktatur der det ikke var mulig med noen åpen debatt. Det iranske regimet undertrykker visse former for avvik og opposisjon, men tillater andre, og det pågår sterke og åpne debatter innenfor regimet, understreker Tønnesson.

Kari Vogt mener mediene velger med omhu hva de prioriterer, og at det som prioriteres vekk, gjerne er det som ikke passer inn i bildet av Iran som «ondt». I desember var det lokalvalg og valg til Ekspertrådet i Iran:

– Det var høy valgdeltakelse, og tendensen var klar: Ahmadinejad har ikke tillit blant befolkningen. Hans menn tapte på alle fronter. Dette skriver norske medier nesten ingenting om, påpeker hun.
Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det 14.362 iranere i Norge 1. januar 2006. De er den sjette største innvandrergruppen fra ikke-vestlige land. Deres møte med det norske samfunnet avhenger blant annet av hvordan mediene representerer landet og kulturen for den norske offentligheten.

Når det gjelder kildebruken i Iran-saker, er det ulike oppfatninger om hvem som får mest dekning. Masoud Safavifard er iraner bosatt i Norge. Han arbeider som sosialøkonom og rådgiver i UDI, og har fulgt norsk og internasjonal presses dekning av Iran gjennom en årrekke:

– Hvilke kilder dominerer når atomstriden eller andre storpolitiske hendelser dekkes? Hvilke syn forsvinner fra dagsordenen?

– Jeg mener det er tydelig at norske medier tar parti med USA/Israel. Kildegrunnlaget er så selektivt og begrenset til «vestlige» kilder at det ville bli feil å si noe annet. Særlig franske, men også tyske og spanske aviser har en mye mer nyansert debatt om og dekning av Iran og atomprogrammet. Dette mangler i Norge, hvor det skrives svært lite analytisk, og hvor det heller ikke kjøpes inn og oversettes artikler med litt mer dybde, sier Safavifard.

Stein Tønneson mener norske medier får frem andre syn enn det amerikanske:

– Dessuten finnes det mange amerikanske versjoner. USA er kanskje det landet der de mest velbegrunnede advarslene mot å angripe Iran er kommet frem, på mange ulike premisser. Jeg synes også at norske medier ofte ber kommentatorer komme med motforestillinger til offisiell amerikansk politikk, slik at det blir balanse. Men franske og russiske synspunkter er svakt representert i norske medier, og de er meget interessante, på hver sin måte, sier Stein Tønnesson.

Både Kari Vogt og Sharam Alghasi mener det er tydelig at amerikanske kilder dominerer. Alghasi trekker også frem at noen hendelser får mindre oppmerksomhet enn andre:

– Seks iranske diplomater ble tatt til fange i Irak nå i januar.¹⁰ Dette skriver norske medier nesten ingenting om. Samme dag ble USAs ambassade i Athen utsatt for et terrorangrep [12. januar, ingen ble drept eller skadet, red. anm.]. Det ble stort oppslag i norske medier. Hvorfor er det sånn? spør Alghasi. Han etterlyser også mer stoff om det han kaller dobbeltmoralen i atomstriden: Israel har langt på vei innrømmet at de har atomvåpen.

– Mediene skriver mer om at Iran kanskje kan skaffe seg våpen enn det at Israel faktisk har innrømmet at de har våpen. USAs og Israels syn på saken får helt klart mest dekning. Folk glemmer også å reflektere over at det er USAs utenrikspolitikk som i stor grad har ført til den radikaliseringen vi har sett i Midtøsten den siste tiden, mener Alghasi.

Vi spør Tønnesson om denne dobbeltmoralen:

– Har ikke iranerne et reelt sikkerhetsbehov, har de ikke grunn til å føle seg truet? De er i en situasjon der Israel har sagt at de ikke utelukker militære angrep?

– Jo, iranerne har meget god grunn til å føle seg truet så lenge atomanrikingen pågår. Men hvis Iran inngikk en avtale med IAEA og respekterte den, ville trusselen bli drastisk redusert. For øvrig vil Iran etter min oppfatning ha enda sterkere grunn til å føle seg truet hvis landet enten utvikler tilstrekkelig teknologi og kompetanse til å kunne skaffe seg atomvåpen, eller starter et atomvåpenprogram. Jeg er slett ikke sikker på at iranske atomvåpen vil kunne avskrekke Israel/USA, og de kan dessuten anspore Saudi-Arabia og Egypt til å prøve å skaffe seg atomvåpen også. Jeg vet at en del kloke mennesker i Teheran også er klar over at atomprogrammet kan øke Irans usikkerhet istedenfor å styrke den. Den trusselen som Iran er stilt overfor, kan dermed ikke forsvare landets politikk på atomområdet, sier Tønnesson.

I BERGENS TIDENDE BTMAGASINET rett før nyttår ble det trykket flere tekster som til sammen utgjorde en slags reisereportasje fra «ondskapens akse».¹¹ Ulike reportere kom med personlige erfaringer fra landene, og målet var å finne ut hvor onde de egentlig er». En av sakene handlet om Iran. Ikke overraskende kommer det frem at iranere ikke er onde. Sharam Alghasi kommenterer:

– I artikkelen blir det gitt inntrykk av at folkene ikke er onde fordi de mangler kunnskap eller er irrasjonelle – reporteren bruker uttrykk som «støvete, middelaldrende mann». Her er det amerikanske utenrikspolitiske premisser, Iran som bilde på ondskap, som ligger til grunn, sier Sharam Alghasi.

– Handler det om orientalisme?

¬– Ja, men det sier også noe om alle de klassifikasjonssystemene vi er fanget i. Hadde reportasjen vært laget før 11. September, ville forutsetningene vært helt annerledes, mener Alghasi.

Det er journalist Helle Aarnes som har skrevet saken. Hun kommenterer:

– Teksten var ment som en personlig og anekdotisk skildring. Kanskje er jeg «fanget i et klassifikasjonssystem» når jeg skildrer følelsen av min første time alene i en iransk by, men farligere er det når forskere fanges av egne klassifikasjonssystemer og hypoteser. At jeg gir inntrykk av at folkene ikke er onde fordi de mangler kunnskap, er i beste fall upresist: Mannen er, og beskrives, som kunnskapsrik, sier Aarnes.

– Men Alghasi mener det er uheldig å bruke amerikanske utenrikspolitiske premisser som utgangspunkt for saken?

– «Axis of Evil» er et amerikansk begrep som har vært sentralt i amerikansk politikk, Alghasi har selvsagt rett i at premisset for reportasjen er amerikansk – det må det gå an å tematisere i en årskavalkade, sier hun.
ALGHASI MENER NYANSENE forsvinner i medienes sensasjonsjag, banalisering og personifisering som fører til enkle problemstillinger og enkle svar. I forbindelse med sin doktorgrad har han kontakt med 200 iranere bosatt i Norge. 20 av dem har han gjennomført dybdeintervjuer med om hvordan de føler seg fremstilt i og representert av norske medier:

– Generelt kan jeg si at de føler seg svært dårlig representert. De blir tilskrevet egenskaper som de ikke kjenner seg igjen i. Mange iranere assosieres med konflikt, uro, terror og politisk ustabilitet, mens de selv ønsker å være fullstendige moralske personer, forklarer Alghasi.

– Flere forteller om møter med det norske samfunnet som viser hvordan nordmenn er farget av det bildet mediene gir av Iran. De må dermed svare på spørsmål som har premisser de selv ikke står inne for, og dette oppleves som både fornærmende og frustrerende, fortsetter Alghasi.

Flere av hans informanter forteller at de streber etter anerkjennelse, enten gjennom å få utdanning og god jobb eller ved å benekte sin identitet:

– Felles for de aller fleste er at de legger stor vekt på hva mediene skriver. Dette er nok en skjebne de deler med mange andre spredte grupper i det norske samfunnet, sier Alghasi.

Masoud Safavifard tror også iranere i Norge påvirkes av det bildet mediene gir av dem: – Men det er ikke mitt inntrykk at dette er noe som har endret seg markant etter 11. September. Iranere i Norge har aldri vært en del av det gode selskap, vi er blant de suspekte Midtøsten-typene. Slik sett deler vi denne skjebnen med mange andre nasjonaliteter, sier han.

© norske Diplo

¹²http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/202565

2 The New Yorker, The Next Act, 20. november 2006

3 NTB, Krever snarlige forhandlinger om palestinsk stat, 11. januar 2007

4 Le Monde dilpomatique, Århunderets røvertokt, desember 2005

5 Le Monde dilpomatique, Århunderets røvertokt, desember 2005

6 www.whitehouse.gov/stateoftheunion/2007/index.html

7 The New York Times, «West Tries a New Tack to Block Iran's Nuclear Agenda», 2. januar 2007

8 Klassekampen trykte for eksempel en forside om et angrep på Falluja som senere ble avslørt som fiktivt og en del av en amerikansk psyops. Flere andre norske medier lot seg påvirke av amerikansk propaganda om terrorister i Irak. Se Le Monde diplomatique, Psykologiske operasjoner, desember 2006

9 Dagbladet, «Nye Iran-bilder øker krigsfrykten,» 18. april 2006

10 Nyheten dukket først opp i Canadas riksdekkende avis National Post 19. mai i fjor: A colour code for Iran's «infidels». Derfra hentet blant annet AP og flere andre store nyhetsbyråer historien, som så gikk sin seiersgang rundt jorden før det ble klart at det hele var oppspinn.

11 Se for eksempel Los Angeles Times, US Forces detain 6 Iranian envoys, 12. januar 2007. USA har i ettertid benektet at det dreier seg om diplomater.

12 Bergens Tidende BTMagasinet, Ondskapen som forsvant, 30. desember 2006