Israelsk toleranse?

Et museum for toleranse, for et storslagent prosjekt! Bortsett fra at Simon Wiesenthal-senteret (oppkalt etter den kjente nazijegeren som nylig døde) vil bygge et 24 etasjer høyt bygg på det gamle muslimske gravstedet Mamillah i Jerusalem til den kokette sum av 250 millioner dollar.

Dette prosjektet har selvfølgelig fått alle de nødvendige godkjennelsene fra regjeringen og bystyret, men de muslimske religiøse lederne snakker om et hårreisende brudd på deres grunnleggende rettigheter. Under det britiske mandatet (1922-1948) var det forbudt å røre dette gravstedet. Selv den berømte israelske loven om «forlatte eiendommer» (1951), som ble stemt igjennom for å legitimere tyveri fra palestinske flyktninger, utelukker overføring av gravstedene og moskeene til en tredjepart.

Muslimene har også henvendt seg til sine «brødre» i utlandet. Lederen for den islamske bevegelsen dro til Tyrkia i november 2006, for å mobilisere regjeringen i Ankara. Den arabiske ligaen har også protestert mot en handling som «vekker dype følelser hos muslimer over hele verden».

Etter at israelsk høyesterett stoppet byggingen våren 2006, må bygningsarbeidene vente på en kjennelse om det rettslige grunnlaget. Likevel er byggingen fortsatt i gang bak skilleveggene som skjuler det for de forbipasserende. Ifølge den israelske pressen har skjellettene fra et par hundre graver blitt flyttet og gravlagt andre steder.¹ Senteret øker faktisk presset for å få lov til å fullføre verket sitt.

Mamillah (Ma’manu-llah på arabisk – «Guds tilfluktssted») er det viktigste muslimske gravstedet i Palestina – slik gravstedet på Oljeberget er det for jødene. Ifølge tradisjonene skal profeten Muhammeds følgesvenner ha blitt gravlagt her, i likhet med 80 krigere fra Saladins hær. Under mamelukkene og Det osmanske riket vokste gravstedet.

På gravstedet finner man ikke bare gravstøtter smykket med verdifulle inskripsjoner, men også maqam – et lite hellig rom som brukes til å be på graven til en rettskaffen – i dette tilfellet en av Guds utsendings følgesvenner. For tiden er det skittent, fullt av sementsekker og dekket med graffiti, fordi myndighetene ikke har latt de muslimske lederne ta vare på stedet. Mamillah havnet på den israelske siden av byen etter krigen i 1948.

Denne saken «kommer til vanære forestillingen om byen Jerusalem, staten Israel og det jødiske folket,» står det i opprop fra hundre kjente israelske professorer og forskere, fem av dem har fått den prestisjetunge Israelprisen. Oppropet understreker at man ikke kan fordømme hærverk mot jødiske gravsteder, samtidig som tar for seg på et muslimsk gravsted. De legger til: «Hvis en hvilken som helst institusjon hadde forsøkt å bygge en boligblokk innenfor et jødisk gravsted i Europa, ville det ført til en enorm skandale.» En av underskriverne, Sefi Ben-Yussuf, utdyper: «Forestill deg at det ble bygget et museum for toleranse på et jødisk gravsted fra middelalderen i Kairo. Ville vi ikke bli rasende?»

Initiativtakeren til oppropet professor Shimon Shamir, Midtøstenekspert ved Universitetet i Tel Aviv og tidligere israelsk ambassadør i Egypt og Jordan, avslører «hvor paradoksalt det er å bygge et museum for toleranse med en intolerant holdning til dette stedets status for muslimene.»

Amnon Kapeliouk.