Talkshow som politisk arena

Norsk offentlighet har opplevd en rystelse. Valla-saken gir grunn til å rette søkelyset mot rollen mediene inntok i dramaet. Blant annet til å konstatere at Fredrik Skavlans halvintellektuelle talkshow står igjen på slagmarken som en ny sentral arena for nyheter og politisk debatt. Et fjær i hatten til showets koselig lumske vert. Han klarte å gjøre seg uunnværlig i den store nyhetssulten. Hvordan kunne det skje?

Da hemmeligheten om mobbing i Norges største og mektigste arbeidstakerorganisasjon (LO) eksploderte over hodene på oss, ville man trodd at pressens politiske redaktører i ren ryggmargsrefleks ville kaste seg over skandalen. Hadde vi grunn til å tro noe annet?

Allerede i startsskuddet kom tvilen. Ingunn Yssen, en sterk Ap-kvinne med lang ledererfaring og innsikt i maktens irrganger, velger å si opp LO-jobben gjennom pressen. Oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er mer: Hun går verken til NRK eller Aftenposten, Dagsavisen eller Dagbladet. Hun går til VG. Yssens valg sier trolig like mye om situasjonen i mediene, kan hende om redaktørenes uformelle bindinger til makten, enn om hennes påståtte ønske om billig hevn. Hevnen hadde vært like søt uansett hvem som offentliggjorde saken.

Ingen kan regne med at Yssen vil uttale seg om dette før hun blir pensjonist. Hun virker troverdig når hun sier at hun ikke ønsker å gi ammunisjon til politiske motstandere. Hun er heller ikke tjent med å terge de innflytelsesrike redaktørene. For spørsmålet er: Hadde hun en sjanse til å få offentliggjort oppsigelsesbrevet hos andre?

Så kom debattene i tv og radio. Politiske kommentatorer innhentes til NRK fra Bergen, Stavanger og Trondheim. De store Oslo-avisene glimrer stort sett med sitt fravær. Bortsett fra VGs Olav Versto, som hadde satt den svimlende nyhetskarusellen i gang. Et sentralt navn i NRKs debattprogrammer sier seg hjertens enig i at de politiske redaktørene skulle vært mer på banen. Vi spør om NRK forsøkte å invitere dem. Kanskje de sa nei? – Nei, vi forsøkte det ikke, er svaret vi får. Se det…

Den tradisjonelle vaktbikkjerollen overfor makten virket eter alt å dømme mindre attraktiv denne gang. Kanskje skulle Arbeiderpartiet og LO skånes for offentlig «skittentøyvask». Kanskje hadde redaktørene et problem med å skille mellom hva som er en «intern personalsak», en karakterkamp mellom to kvinner (!) og en samfunnspolitisk sak av viktige dimensjoner. Muligens sto de klare med Var varsom plakaten i hånden for å beskytte Valla, unnskyld Yssen, eller var det Valla likevel, mot egne uttalelser.

Klassekampen var seg selv tro og forsvarte Valla åpent. Høyresiden måtte slutte med «politisk hets». Avisen tør si sin mening høyt og klart, og er i så henseende et hederlig unntak i denne sammenheng.

Saken er politisk. Det vet alle. Også de som offentlig hevder det motsatte og avslører sådan systemets kollektive forsvarsmekanismer under en politisk krise.


ALLE VET OGSÅ at mobbing er galt, ikke bare ulovlig. Dobbelt galt dersom det er arbeidslederen som mobber. En absolutt skandale når det skjer innen en sosialdemokratisk maktstruktur. Verre, om mulig, når den rammer en sårbar person – en gravid eller en sykmeldt. Mobbing av slike dimensjoner er dessuten en nasjonal skam, fordi vår kultur har likhet, konfliktmegling og fredelig dialog som sitt store ideal. Det kunne rett og slett ikke bli verre.

Det var i Skavlans Først og Sist vi fikk vite det viktige. Han ble først utpekt som Vallas eksklusive formidler i hennes første opptreden etter den famøse pressekonferansen. Han var ikke snill mot Valla, det skal han ha. Så var det Skavlan igjen som i et senere show formidlet Thorbjørn Jaglands beskjed om at hun drev med tull om Reiss Andersens avskjed i UD. Sist, men ikke minst, åpnet Skavlan for en debatt om psykiske overgrep og terskler for å si unnskyld, om personlighetstrekk som kan gjøre enkelte av oss til mobbere. Viktig – fordi det gjelder vårt arbeidsmiljø.

Skavlan skal gratuleres. Den seriøse meningsdannende journalistikken har ingen grunn til å skryte. Vi sitter igjen med en forvirret opinion, mange usikre menige ansatte, og redaktører som vegrer å ta i ett av de vondeste samfunnstemaene: Sykelig maktbegjær, lammende umyndiggjøring av underordnede og maktens sammenkjørte forsvarsstrategier.

En ting har vi fått bekreftet i denne runden. Ordet «unnskyld» er trolig er det vanskeligste ordet i det norske språket.

© norske Diplo