«Anti-amerikansk propaganda»

Uansett hva som skjer og hvordan løsningen blir, hvis det i det hele tatt kan finnes en «løsning» på sånt: Krigen i Irak er en katastrofe for det amerikanske samfunnet og dets posisjon i verden. Og det den etterlater er også en katastrofe. Mens vietnamkrigen førte til et klart brudd mellom kulturer, generasjoner og politiske leire, har krigen i Irak ført til en stemning preget av skepsis og selvbesinnelse. Det som dominerer er ikke sinne, men tristhet. Vietnamiseringen av filmen på 60-tallet frambrakte en strøm av blodige, skitne og istykkerrevne bilder. Irakiseringen frambringer bilder av lammelse, avmakt og tortur. Om det dreier seg om krigs- eller horrorfilmer, blockbuster- eller trash-movies; det hersker en følelse av fremmedhet.

Det skjer også noe annet. Det reflekteres ikke bare rundt det tyngende nærværet av en fjern krig – gjennom historisk-politiske refleksjoner pågår også en filmatisk letning etter årsakene til smerten. Vietnamiseringen dreide seg om å tilintetgjøre de amerikanske mytene. I den irakiserte filmen dreier det seg derimot om å se bak mytenes overflate – å gjennomtrenge illusjonen for å synliggjøre bakenforliggende mennesker og forhold. Bare ved å skrive landets historie på nytt, gjennom en prosess av sann selvransakelse er det mulig å overvinne katastrofen. I en kultur som er så preget av det visuelle, sier det seg selv at filmen er først ut.

Tre filmer fra denne historiske dekonstruksjonen konkurrerte på den nylige filmfestivalen Berlinalen. De er svært forskjellige i sitt kunstneriske temperament. Med hensyn til andre aspekter er de derimot overraskende like: Kanskje de virkelig ikke bare er enkeltfilmer, men eksempler på en ny type amerikansk film som ikke lenger ønsker å overvelde verden, men også å forstå den:

FILMEN The Good Shepherd av Robert de Niro forteller om tilblivelsen av den amerikanske etterretningstjenesten CIA på slutten av andre verdenskrig og under den kalde krigen. Lederen for kontraspionasjen i årene 1954-1974, James Jesus Angelton, er forbilde for filmens protagonist Edward Bell Wilson som spilles av Matt Damon. Først og fremst framstiller han en amerikansk arketype: Et pregløst menneske som står sentralt i den uformelle statsmakten, og som i forsøket på å være en nyttig og «god amerikaner», blir til et sant monster.

Handlingen veksler mellom CIAs etableringsfase, spionasjevirksomheten under den kalde krigen, den katastrofale invasjonen i Pigs Bay i 1961, og sikringen av en stat i staten med 29 000 offisielle medarbeidere. Filmen viser både operasjoner, kontorarbeid og privatliv, noe som til tross for Wilsons anstrengelser ikke alltid lar seg skille, men som på stadig mer katastrofalt vis fletter seg inn i hverandre. På samme måte som med Clint Eastwoods Flags of our Fathers unndrar filmen seg lineære fortellingers meningsdannelse. Det dreier seg heller ikke om et simpelt feilsøk i historien. Den historiske distanseringen gir imidlertid bildene sitt bevissthetsinnhold: Bilder av en bestemt tid sees alltid gjennom brillene fra en annen. Handlingens røde tråd er tapet av tillit. Til slutt kan ingen stole på noen lenger.

STEVEN SODERBERGHS The Good German fører tilskueren til det okkuperte Berlin fra 1945. Krigskorrespondenten Jake Geismer (George Clooney) er som så mange fra sin generasjon desillusjonert og forbitret etter erfaringene fra krigen. Han kommer til Berlin for å rapportere om den kommende fredskonferansen i Potsdam, hvor man av ruinene skal bygge et nytt demokratisk Europa. I virkeligheten blir verden fordelt som krigsbytte. Jack har imidlertid også private motiver for sin reise. Før krigen ledet han et nyhetsbyrå og var forelsket i Lena (Cate Blanchett). Hans sjåfør, Corporal Tully (Tobey Maguire), som ser ut som en typisk naiv gutt fra den amerikanske midtvesten, er i virkeligheten innblandet i skitne forretninger med alle parter. Han er det mennesket som under krigen har blitt til en kriminell – en skremmende figur. Tullys kjæreste er nettopp Lena Brandt, kvinnen Jake en gang elsket, og som nå med Tullys hjelp, prøver å komme ut av Berlin. Tullys nye prosjekt er imidlertid et nummer for stort: Med 10 000 tyske mark på seg og med en kule i hodet blir han fisket ut av vannet i den russiske sonen.
Merkelig nok er verken amerikanerne eller russerne særlig interessert i at mordet blir oppklart. Slik blir Jake detektiv, og etterforsker både historien og sine personlige anliggender: Lena gjemmer sin ektemann som er interessant for alle parter på grunn av sin avanserte kunnskap om raketteknikk; hun skjuler sine sanne motiver for sin flukt fra byen; og hun skjuler sin skyld til siste stund. Jake leter standhaftig etter sannheten, men finner den ikke. Den vanligvis attraktive George Clooney blir helt fra begynnelsen av slått, skitnet til, maltraktert, løyet for og fornedret. Det er hans personlige pris for filmbildenes dekonstruksjon.

(…)