Meron Benvenisti, viseordfører i Jerusalem på 70-tallet, skrev for tre år siden at spørsmålet ikke lenger dreide seg om det en gang kom til å dannes en tonasjonal stat i Israel-Palestina, men heller å definere hvilken type tonasjonalisme som vil bli innført.1 Anerkjente intellektuelle på begge sider – som Edward Said og Azmi Bishara, historikeren Illan Pape, universitetsprofessorene Tanya Reinhart og Virginia Tiley, så vel som journalistene og aktivistene Amira Haas og Ali Abunimah – har påpekt at en slik løsning er uunngåelig.2 En rekke bøker forsvarer for tiden denne ideen (se rammetekst). Alle tar utgangspunkt i samme oppfatning: Oslo-avtalen har mislykkes og de okkuperte palestinske territoriene har blitt oppstykket i en rekke «bantustaner».3 Kort fortalt går regionen mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.
«Oslo-avtalen har mislykkes og de okkuperte palestinske territoriene har blitt oppstykket i en rekke 'bantustaner'.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal