En filmens Arundhati Roy

– Husker du at du ble gift?, spør faren den åtte år gamle Chuyia som svarer benektende.

– Din mann er død. Du er enke nå, fortsetter faren. – Hvor lenge, far?, spør Chuyia, og får ikke annet enn et skjebnetungt ansiktsuttrykk til svar. Slik faller de første ordene i Deepa Mehtas Oscar-nominerte film Vann. Chuyia som var for liten til å huske at voksenlivet begynte, har uten å skjønne det fått beskjed om at livet allerede er slutt.

En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Det sistnevnte begrepet er vel en heller tendensiøs omskriving av hvordan livet arter seg når du frarøves omgang med din egen familie, mulighet til å arbeide, og mulighet til å gifte seg på nytt. Slik arter det seg i hvert fall for kvinnene den lille Chuyia møter i «enkehuset». Utlevert til tigging og almisser barberes de på hodet og kles i ett hvitt enkelt klede som for å understreke at de nå bare er halvt levende, halve kvinner som kun eksisterer som deres avdøde ektemenns ennå ikke forsvunnede skygge.

HENSATT TIL SLUTTEN av 1930-tallet og det britisk kolonialiserte India følger vi tre kvinner på forskjellige stadier av deres enketilværelse. Chuyia er det opprørske elementet som ikke kan eller vil finne seg til rette. Hun er på alle måter den nye tid, eller i det minste håpet om en ny tid. Den middelaldrende Shakuntula på sin side prøver å gi tilværelsen mening gjennom religiøse ritualer og de hellige skrifter. Hennes stoiske ro og sterke tro skiller henne ut fra kvinnene ellers, men i møte med Chuyias skjebne begynner også Shakuntula å vakle. Unntaket i enkehuset er imidlertid den unge og vakre Kalyani. Hun er husets juvel som bestyrerinnen uttrykker det, men ikke i mindre bokstavelig forstand enn at hun har fått beholde sitt lange hår for å kunne framstå som salgbar vare. Hun er husets inntektskilde. Om kvelden, og i en ganske så symboltung setting, blir Kalayani rodd over den hellige elven for å møte sine klienter med en hasjrøykende evnukk i kvinneklær som hallik og ferjemann.

{{{Det blir klart at de religiøse påbudene har pekuniære motiver.}}} (…)