Made in China

Den 16. mars 2007 åpner Louisiana Museum i København utstillingen Made in China med 100 verk fra «Estella Collection». Utstillingen som ikke tidligere har vært vist offentlig, består av kunst fra 1990 fram til i dag.

Kina har aldri vært kulturelt homogent, og er sterkt preget av regionalisme.

Kinesisk samtidskunst er meget individuell. Samtidskunsten kom da Mao Zedong døde i 1976. Hans kulturelle revolusjon hadde effektivt stengt for vestlig innflytelse og kunstuttrykk. Etter hans død fikk kineserne tilgang til vestlig litteratur og skaffet seg raskt kunnskap om ulike kunstbevegelser. Resultatet av dette syntes på 80-tallet der kinesiske kunstnere laget egne versjoner av tidligere vestlige kunstretninger. Frigjorte kunstnerne presset grensene for hva som var akseptabelt i Kina. Eksempelvis ble en nasjonalutstilling på Nasjonalgalleriet i Beijing februar 1989, etter kort tid stengt av myndighetene. Noen måneder senere engasjerte mange kunstnere seg politisk i opprøret på Tiananmen-plassen, andre flyktet ut av landet. Hendelsene markerte et vendepunkt for Kinas avantgarde-kunstnere – en holdningsendring fra optimisme til kynisme.

TIDLIG PÅ 90-TALLET fulgte to ulike kunstretninger – kynisk realisme og politisk pop. Gjerne med tradisjonelle medier som maleri og tegning, men avantgarde i uttrykk og tema. Den første som resultat av at kunstnerne mistet mulighet for å realisere sine visjoner. I den andre retningen brukte man populære kommersielle symboler for å teoretisere hverdagslige ideologier. Innad i Kina ble denne kunsten ikke oppmuntret eller støttet, men i Europa ble det lagt merke til.

i 1999 kom det globale gjennombruddet for kinesisk kunst, via rekordmange kinesiske kunstnere på Venezia-Biennalen, samt at den store utstillingen Inside Out: New Chinese Art turnerte i USA.

I dag holdes det fremdeles øye med kunstnerne i Kina, og noen utstillinger stenges, men kunstnerne står friere både i tematikk og utforming av egen kunst. Kunsten brukes også til å styrke Kinas identitet overfor verden med en eksportverdi som imagebygger. Men det er ikke utvetydig positivt å få myndighetene som sponsor og merkelappen «government-approved official artist».

BLEKK ER ET tradisjonelt gammelt medium i kinesisk kunst. I kinesisk samtidskunst brukes det på nye måter ved at blekk, kalligrafi og tegn ofte kombineres med fotografi. Zhang Huans billedserie Family tree [se avisens forside] er av en ung mann hvis ansikt først er dekket med noen få blekktegn, og i siste fotografi er ansiktet fullstendig dekket av svart blekk. Øynene hans er ikke lenger åpne. De kan ikke møte betrakterens blikk, eller se ut. Politikk, tradisjon og kinesisk historie er temaet i Huans fotografiserie.

Politikk er også tema for Qui Zhijie, som bruker et ekstremt tydelig skrifttegn i fotografiet Tattoo II [se denne side]. Et rødt kalligrafisk tegn er malt rett på den nakne overkroppen til en ung kinesisk mann. Mannen står frontalt oppstilt som på et «klassisk» fengselsfotografi, og tegnets ene røde linje er malt over munnen hans. Inntrykket er at han presses mot veggen, og tvinges til å tie.

Huang Yan bringer kinesisk landskapskunst, tatovering og tusj inn i samtidskunsten. I fotografiet Kinesisk landskab – Tatovering nr. 7 tegner han et landskap direkte på en kropp, før han fotograferer det. Mannen er muskuløs og kraftig, og det ser ut som han har en enorm tatovering på kroppen. Hans foldete hender danner form av et menneskehjerte.

Den politiske tematikken har et annet uttrykk i maleriene til Feng Mengbo Det Grå hav giver hånd og Wei Dong En Soldats dans. De malte figurene er dukkeaktige og inspirert av pop-art, snarere enn ekstreme og virkelige.

I løpet av de siste ti årene har kinesisk samtidskunst blitt mindre politisk. Men konseptuell kunst, installasjon, performance, fotografi og video har økt siden midten av 90-tallet. Wang Jianweis fotografi Edderkopp er meget teatralt og performanceinspirert i uttrykket. Personen i tradisjonell grå kinesisk skjorte har en glatt teatermaske i ansiktet [se side 8]. Dukkens uttrykk er et stivnet upersonlig smil, og dette ansiktet gjentas i motivet ved bruk av speil. Teater, dukker og masker er en viktig del av kinesernes kulturarv.

I dag er «samtidighet» for kinesiske kunstnere en sterk oppfatning av individualitet, et visuelt språk, og egne refleksjoner omkring måter virkeligheten kan konstrueres eller dekonstrueres på. Dette knytter dem sterkt til Kinas sosiale endringer og landets globalisering. Vestlige impulser blandes med egen kulturarv og tradisjon. Dette sees eksempelvis i maleriene til Su-En Wong og Yo Hung. I det fargesterke maleriet Hun – den smukke forfatter Zhao Bo kan vi i hyllen bak kvinnen se mange ulike gjenstander utstilt: kinesiske lykter, bamser, til og med den engstelige Disneyfiguren Nasse Nøff. Den unge kvinnen har vestlige trendy klær og jeans.

Kina som både gammel sivilisasjon og gryende global maktfaktor, sees i fotografiet Ungdommens grusomme dagbog – Gudernes formørkelse til Yang Yong [se side 2]. I motivets sølete øde sentrum står en ung uskyldshvit kvinne på en sementsøyle, vår tids pidestall, i bakgrunnen ser vi den nye moderne byen gro fram.

Byene Beijing og Shanghai er kunstsentrum i Kina. Foreløpig finnes en håndfull profesjonelle veldrevne galleri for samtidskunst i Kina, eksempelvis Aura Gallery og ShangArt i Shanghai, samt Cortyard i Beijing. Mange kunstnere foretrekker å selge direkte til kjøper selv.

Kinesisk kunst har de siste årene markert seg i London i egne gallerier. Det norske Astrup Fearnley museet har nå inngått et samarbeid med Londons Serpentine Gallery. Made in China som vises i Daqnmark (se under) er en del av flere utstillinger. Del II i serien skal utvikles og vises i Oslo i løpet av 2007, og Del III i Beijing i 2008. Dette er et spennende samarbeid og en stor satsning på å presentere kinesisk kultur, samtidskunst og arkitektur.
Made in China, 16. mars–5. august 2007. Louisiana Museum for Moderne Kunst, Humlebæk.