Oppskrift på muslimsk borgerkrig

En liten jødisk stat med 5.5 millioner jøder, omgitt av to hundre millioner arabere, gjør hele den arabiske verden til sin fiende. Det finnes ingen garanti for at en slik stat kan overleve. Å redde palestinerne betyr derfor også å redde Israel. Men USA har de siste tiårene aldri tatt hensyn til arabiske og muslimske interesser. De har hatt sine egne motiver for å sikre en stabil oljeforsyning og demonstrere sitt hegemoni som den eneste supermakten. Følgen er at den amerikanske katastrofen i Irak har gitt Iran nye muligheter til å lede den arabiske motstanden under islamsk flagg. Kan dette være grunnen til at den amerikanske presidenten og hans visepresident har åpnet for muligheten til å bruke atomvåpen? Eller kan Saudi-Arabia og Gulf-landene, Egypt, Jordan, kurderne, irakiske og libanesiske sunnier og palestinske fatah-tilhengere med støtte fra USA og Israel, motvirke innflytelsen til det sjiadominerte Iran, alawitedominerte Syria og deres allierte i Libanon, og Hamas i Palestina? For å oppnå en fornuftig løsning må vestlig ledere forstå at Al-Qaida, Baath, Hamas, Syria og Iran ikke kan puttes i den samme kategorien − «ondskapens akse».

En amerikansk embetsmann husker hvordan noen amerikanske politiske strateger etter den iranske revolusjonen i 1979 ble betatt av ideen om at de islamske kreftene kunne brukes mot Sovjetunionen.1 Teorien var at det fantes en krisebue og at den islamske buen kunne mobiliseres til å få kontroll over sovjeterne. Dette var amerikanske Brzezínskis konsept. (Zbigniew Brzezinski var sikkerhetspolitisk rådgiver under Jimmy Carters presidentperiode). Det var ikke første gang denne strategien ble brukt. For å marginalisere og beseire sekulære nasjonalistiske og venstreorienterte partier har man gjennom hele 60-tallet brukt konservative islamske krefter. Det samme gjorde man i Iran i 1953.2 Iransk fundamentalisme kunne kanskje fungere som katalysator for et islamsk opprør i Sovjetunionens nærområde.

USA fulgte senere forskjellige, noen ganger motstridende, politiske strategier i Midtøsten og Sentral-Asia. Målet var å vinne den kalde krigen og støtte Israel, men midlene som ble brukt og statene som ble støttet vekslet. Under krigen mellom Iran og Irak (1980-1988) ga USA sin offisielle støtte til Irak, men godtok samtidig at Israel leverte våpen til Iran. Neokonservative Israel-venner jobbet den gangen også for å snu støtten over mot iransk side. På denne tiden så Israel fremdeles på en sekulær arabisk nasjonalisme som den største trusselen og støttet Hamas. Hamas skulle danne en motvekt i de okkuperte områdene, til Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). Den amerikanske politikken nådde på denne tiden nye høyder gjennom alliansen med Saudi-Arabia og Pakistan for å bygge opp en internasjonal jihad-styrke på 80-tallet som skulle bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan.3


I 1990 VAR SOVJETUNIONEN borte og USA organiserte en internasjonal koalisjon for å drive de irakiske styrkene ut av Kuwait. Arabiske stater, fra Syria til Marokko reagerte positivt på forslaget som var basert på internasjonal rett og FN-resolusjoner. Man forsikret dem at det ikke bare dreide seg om å redde et viktig oljemonarki, men også om å skape en ny og rettferdig internasjonal politikk: Når Kuwaits suverenitet var gjenopprettet, ville en ny «verdensorden» bli til, der alle FN-resolusjoner skulle settes ut i livet, også de som krever Israels tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.

{{{«Hvor mange krigsoffer bør de Forente Stater akseptere i sine anstrengelser for å skape orden og stabilitet i en situasjon som er iboende ustabil?» Dick Cheney}}} (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal