Pakistans indre og ytre utfordringer

For Pakistan blir 2007 et valgår. Til høsten er både general Pervez’, provinsforsamlingenes og nasjonalforsamlingens mandat slutt. Hva man enn måtte mene om hvor redelige disse valgene er, knytter det seg et grunnleggende spørsmål til de tre begivenhetene, som lenge har vært gjenstand for debatt i landet: Hva slags forhold bør militærmakten ha til den parlamentariske opposisjonen? Er det ikke på tide at statsoverhodet, dersom han blir gjenvalgt, går ut av rollen som forsvarssjef, og kaller tilbake den demokratiske opposisjonen, hvis ledere lever i eksil?
Hva slags forhold bør militærmakten ha til den parlamentariske opposisjonen?

Innen den parlamentariske opposisjonen finner man dessuten representantene for politisk islam. Dette er en konstitusjonell fasade for en radikal, væpnet islamisme som lenge har fungert som hærens håndlangere. Denne har blitt skyteskive for presidentens uttalelser; general Musharraf har i flere år tatt til orde for en «opplyst moderasjon», som skal tjene en «progressiv og dynamisk islamsk stat». Derav det andre spørsmålet: Hvordan fremme en utvikling i forholdet mellom mullaene og hæren? Det gjør ikke utfordringen lettere at den er en del av en ladet regional kontekst hvor pakistansk islamisme spiller en rolle både i Kashmir og i stammeområdene ved grensen til Afghanistan, hvor Talibanbevegelsen er på frammarsj.

Og til slutt: Den forverrede situasjonen i Baluchistan viser hvor store problemer Islamabad har med å takle ulikheter mellom provinsene og forholdet mellom innenrikssaker og regionale utfordringer. Dette gjelder prosjekter med gassrørledninger som berører Iran og Afganistan, eller den nye Gwadar-havnen, som gir Kina adgang til Indiske hav.

Over alle disse sakene kaster Washington sin skygge – de roser general Musharraf for hans viktige rolle i «krigen mot terror», og presser ham med dette til å gjøre en større innsats for å bekjempe al Qaida og Taliban.

Det er nettopp på grunn av de interne og eksterne utfordringene som Pakistan står overfor at Musharraf, og mange rundt ham, understreker at det er nødvendig å avstå fra å skille den sivile og den militære makten fra hverandre. General-presidenten er den eneste som kan redde situasjonen. Bare hæren er i stand til å takle utfordringene. Dette synspunktet har også mange tilhengere blant utenlandske overhoder. Den liberale siden i Pakistan – som er anti-islamistisk og tilhenger av et ekte parlamentarisk demokrati – ser derimot ikke hærens posisjon blant styresmaktene som noen løsning på problemene, men snarere som et hinder for å finne en løsning på dem. Disse utfordringene er tunge.

ETTER 11. SEPTEMBER, PÅ DEN AFGHANSKE SIDEN. På 80-tallet gjorde det afghanske opprøret mot Sovjetunionen, og deretter opprøret i en del av Kashmir mot India, det mulig for Pakistan å utvikle en aktiv regionalpolitikk. Denne hadde til formål å unngå å havne i en klemme mellom India og Afghanistan. Pakistan fungerte som en «grensestat» mot USSR, og gjorde det i sin tid mulig for amerikanerne å støtte mujahedinene i Afghanistan på en effektiv måte. Disse vant over Sovjetunionen i 1989, men det oppsto indre splid blant dem – den pakistanske støtten til pashtunen Gulbuddin Hekmatiar mot de pro-indiske tadjikene under kommandant Ahmed Shah Masood hadde ikke vært avgjørende. Talibanernes framgang fra og med 1994 åpnet for nye muligheter. Samtidig ble pakistanske jihad-soldater sendt til indisk Kashmir. Dette gjorde det mulig å styrke opprøret der, og felle en betydelig andel av den indiske hæren i en «skitten krig».

Den 11. september 2001 satte kjepper i hjulene for denne strategien basert på en dobbel utnytting av radikal islam. General Musharraf forsto raskt hva som sto på spill på den afghanske siden, og hvilken risiko det ville medføre å avslå tilbudet fra Bush-administrasjonen (se egen tekst). Han sluttet dermed opp om «krigen mot terror», etter å ha sviktet talibanerne, som nektet å utlevere Osama bin Laden. Han omorganiserte en del av staben sin, erklærte at han tok avstand fra ekstremisme, og stanset med årene hundrevis av al Qaida-militanter. Blant disse noen av organisasjonens ledere, som for eksempel Khalid Shaikh Mohammad, som planla 11. september og ble fanget i 2003.

Året etter forfremmet George W. Bush Pakistan til en «viktig alliert utenfor NATO». Dette fordelaktige strategiske forholdet gjorde det ikke umulig for den amerikanske administrasjonen å forvente enda mer av Islamabad. Ikke bare for å spore opp Bin Laden og mulla Mohammed Omar. Både i Washingtons og i Afghanistans president Hamid Karzais øyne var grunnen til at de amerikanske troppene kjørte seg fast under «Operation Enduring Freedom» knyttet til det porøse fjellandskapet som skiller Afghanistan og Pakistan – en grense Kabul aldri har godkjent.

I 2004 besluttet general Musharraf å sende tropper til Sør-Waziristan, en av de pakistanske stammeområdene under føderal kontroll, eller FATA (Federally Administered Tribal Areas). En gerilja bestående av forskjellige bevegelser (afghanske talibanere, nytalibanere fra de pakistanske stammeområdene, internasjonale al Qaida-soldater) fulgte opp og motsatte seg hæren, som mistet 800 av 80 000 mann. Avtalene som ble undertegnet mellom regjeringen og de lokale stammelederne i Sør-Waziristan i 2004 og 2005, og deretter i Nord-Waziristan i 2006, har ikke lagt noen demper på situasjonen.

Striden om infiltrering av militanter fra Pakistan – fra stammeområdene og Baluchistan – har forbitret forholdet mellom Islamabad og Kabul. Den amerikanske hæren bemerket denne intensiveringen og talibanernes framgang i Sørøst-Afghanistan, på bekostning av NATO-styrkene som nok en gang er trukket inn i grensedistriktene.¹

På Pakistans side har opprør og radikalisering i FATAene² blitt gjenstand for stor bekymring. Klemt mellom presset fra Washington og et svært anti-amerikansk publikum, må regimet betale en høy pris for den repressive politikken det har ført i FATAene. Disse operasjonene har vært lite effektive, og mange av dem har vært svært omtvistede. For eksempel luftangrepet den 30. oktober 2006 i stammeregionen Bajur (80 døde på en madrassa)³ samme dag som forhandlinger var annonsert. Dette ble gjengjeldt med et selvmordsattentat mot unge rekrutter i en kaserne i den nordvestre grenseprovinsen utenfor FATA, som førte til 35 dødsfall. På den annen side må man for å forhandle med klanssjefene, ofte ty til mekling med islamistiske partier – spesielt Jamiat e Ulema e Islam, representert av Falzur Rehman, som er sjefen for opposisjonen i nasjonalforsamlingen, og en notorisk taliban-sympatisør. Bruken av vold mot pakistanske borgere pletter regjeringens omdømme. Men samtidig er de ute av stand til å ta sette en stopper for talibaniseringen av FATAene. Man frykter at denne prosessen er i ferd med å spre seg til den nordvestlige grenseprovinsen hvor islamistene i aksjonsfronten Muttahida Majlis e Amal/MMA har makten.

BALUCHISTAN-KRISEN. Den er et resultat av andre hendelsesforløp, men også her spiller stammespørsmålet en viktig rolle. Baluchistan forsyner landet med store mengder gass, men de føler seg snytt av landets sentrale regjering og den rike Punjab-provinsen. Geografisk er regionen den største i Pakistan, men det er den minst befolkede. Den har gjennomgått flere kriser siden Pakistan ble frigjort, og et stort antall opprør har blitt slått ned i dette området (1958-60 og 1973-77).⁴ Den første fasen av utbyggingen av en dypvannshavn i Gwadar og et økende antall garnisonstropper i provinsen har skjerpet frustrasjonen blant baluchiske folkebevegelser. Disse har tatt en ny vending etter at de store klanssjefene, som tidligere tilhørte de pakistanske myndighetsstrukturene, gikk inn i debatten.

Tidligere guvernør i Baluchistan Nawab Akbar Khan Bugti, som hadde sluttet seg til opprørerne, ble den 26. september 2006 likvidert. Dette var muligens en Pyrrhos-seier for regimet, da det ikke bare radikaliserte opprørerne (blant annet Baluchistans frigjøringsarmé), men også de baluchiske politiske partiene som er tilhengere av en større grad av selvråderett i provinsen. På det nåværende tidspunkt skaper Baluchistan-saken ringvirkninger for de store prosjektene som er ment å legge til grunn for et oppsving for Pakistan: Den nevnte Gwadar-havnen, hvor kinesiske ingeniører har blitt bortført, og prosjekter relatert til gassrørledninger som skal knytte sammen Iran og India, via Pakistan.

DIALOGEN MED INDIA OG KASHMIR-FORVIKLINGENE.

General Musharrafs forhold til India fikk en dårlig oppstart da han i 1999 utløste Kargil-konflikten på kontrollinjen som deler Kashmir i to. Med dette spolerte han den påbegynte dialogen mellom New Delhi og Islamabad. Det var første gang en – begrenset – krig mellom de to ferske atommaktene brøt ut. Etter det feilslåtte toppmøtet i Agra i 2001 og terrorangrepet på den indiske nasjonalforsamlingen i New Delhi i desember samme år, ble krigen igjen en overhengende trussel gjennom ti lange måneder.
Selv om han i januar 2002 under sin «historiske» tale fordømte jihad, var general Musharraf ikke interessert i å bryte ned infrastrukturen som var bygd opp over lang tid av militæretterretningen Inter Services Intelligence (ISI). Dette med tanke på en intervensjon i indisk Kashmir, med soldater fra Lashkar e Taiba, den militære grenen av den mektige Markaz Dawat ul Irshad (som ble døpt om til Jamaat ud Dawa etter at den ble erklært ulovlig), og Jaish e Mohammad i første rekke. De mobiliserte indiske styrkene gikk imidlertid ikke til handling, av hensyn til atomtrusselen.

Men Pakistan mistet spillerom. Etter 11. September ble det en smal sak for indiske New Delhi å fordømme en krig ved hjelp av stedfortredere («proxy war») ført av pakistanske Islamabad i Kashmir, gjennom «grenseoverskridende terrorisme». Nesten femten år etter begynnelsen på Kashmir-opprøret ble det også klart at India ikke ville gå med på noen militær løsning. General Musharraf begynte dermed i 2003 å slakke på kravene. Til tross for de pakistanske tradisjonene, foreslo han å «se bort fra FN-resolusjonene», som oppfordret til å løse Kashmir-saken gjennom en folkeavstemning. Dessuten å akseptere en «kompleks» dialog hvor alle indo-pakistanske konflikter skulle legges på bordet, og ikke bare, som tidligere, «det sentrale Kashmir-spørsmålet».

Etter myndighetenes pro-amerikanske engasjement ble det for mye for en del av jihadistene som var tilknyttet al Qaida-bevegelsen og ble holdt sammen av noen under-offiserer. I desember 2003 unnslapp den pakistanske presidenten så vidt to attentater. I februar 2004 gikk dialogen med India i gang under svært strukturerte forhold, for deretter å bli erklært «irreversibel» i 2005.

Man må imidlertid ikke forvente noen rask, formell løsning på Kashmir-striden. India kunne sannsynligvis gått med på å stadfeste status quo ved å overgi til Pakistan de områdene som dette landet kontrollerer. Men de avviser enhver gjenoppdeling som ville gjort det mulig å legge hele eller deler av Srinagardalen under pakistansk kontroll eller under dobbel forvaltning. Islamabad ønsker på sin side at begge parter skal være fleksible. Men de nekter fortsatt å godkjenne kontrollinjen som er et resultat av krigene i 1948, 1965 og 1971.

Talende eksempler er økt selvstendighet i indisk Kashmir; en betydelig militær retrett, etter at jihadistene hadde trukket seg tilbake; en kontrollinje som er åpnet for gjennomgang; og til og med felles rådgivende institusjoner for indisk Kashmir og pakistansk Kashmir. Det forhandles på en diskret måte med de kashmirske separatistene i frigjøringsbevegelsen All Parties Hurriyat Conference, og endog med en fraksjon av militantene, også disse kashmirer, fra Hizbul Mujahidin. De urovekkende Bombay-attentatene (180 døde i juli 2006) viste at selv om presset fra terroristene hadde en innvirkning på dialogen mellom India og Pakistan, kunne de ikke lenger sette en stopper for den.

YTTERLIGGÅENDE GRUPPER OG MILITÆRMAKT. General Musharraf har en mengde innspill til Kashmir-saken, mens det på den indiske siden går svært langsomt. Likevel er ikke denne aktiviteten nok til å fordrive den vedvarende mistilliten i New Dehli, Washington og Kabul når det gjelder det egentlige forholdet mellom ledelsen i Pakistan, ISI og de ytterliggående kreftene. Det er ikke generalens personlige overbevisninger som betviles når han snakker om «fundamentalister og mørkemenn» som «stiller islam og Pakistan i et dårlig lys». Det er hans politiske vilje til å tilintetgjøre ytterliggående grupper – eller hvorvidt han er i stand til å gjøre det – som gjerne bestrides.
Ønsket om å bevare et spillerom med hensyn til Kashmir og Afghanistan kan forklare hvorfor han ofte velger å kjøre jihad-kreftene i stramme tøyler, snarere enn å rydde dem av veien. Dessuten hvorfor presset fra Taliban kan være nyttig for Islamabad, hvor man ser med motvilje på Indias tilstedeværelse i Afghanistan – i form av mektige rådgivere og anleggsplasser for utvikling. Problemet er at ekstremisme ikke er et eksportprodukt.

I lang tid har pakistansk radikal islam vevd et nettverk innad i landet. Et tåkelandskap som har oppstått rundt en mengde poler: ytteriliggående sunnimuslimske militser som fører kamp mot den sjiamuslimske minoriteten, og til og med går løs på gudshusene deres; forkynnelsessentre som har opparbeidet seg en enorm innflytelse (Jamaat ud Dawas hovedsete i Murdike, like ved Lahore er et eksempel) mens de tok til orde for jihad i Kashmir; militante grupper hvis ledere tidligere kunne reise gjennom Afghanistan og gå gjennom alle al Qaidas instanser; og til slutt, etter omslaget i 2001, har terrorister fra disse miljøene kunnet iverksette nye aksjoner rettet både mot utlendinger – som Karachis attentat mot ingeniørene fra det franske, statlige skipsverftet Direction des constructions navales (DCN) i 2003, eller mordet på Daniel Pearl – og de militære (den pakistanske presidenten ble for lenge siden utpekt som mål for angrep av al Qaidas nestkommanderende Ayman al Zawahiri).

Forholdet mellom hæren, politisk islam og ekstremistene er heller ikke enkelt. Ved å undertrykke og splitte den parlamentariske opposisjonen under valgene i 2002 (Nawaz Sharifs pakistanske muslimske liga og Benazir Bhuttos pakistanske folkeparti), har regimet ryddet vei for islamistene i aksjonsfronten MMA – som de var positive til, men som nå har plass i opposisjonen. Selv om de begge er hjørnesteiner i MMA, står Qazi Hussain Ahmads Jamaat e Islami urokkelig på sitt i Kashmir-spørsmålet, mens Falzur Rahmans Jamaat e Ulema e Islam, som er mer føyelig på dette området, står fast ved sin forbindelse til talibanerne. MMA, som sitter med makten i den nordvestlige grenseprovinsen, er sammen med den Musharraf-vennlige muslimske liga tilknyttet koalisjonen som regjerer i Baluchistan.

Jamaat e Islami og Jamaat e Ulema e Islam forkynner i kor en streng og bakstreversk islam, og er motstandere av en liberalisering av rettsbestemmelsene, et område general Musharraf lenge hadde et unnvikende forhold til. Men til slutt, i november 2006, fikk han igjennom en «lov om beskyttelse av kvinner». Denne overfører voldtektssaker fra de islamske domstolene – hvor denne forbrytelsen må bekreftes av fire mannlige vitner – til de ordinære straffedomstolenes jurisdiksjon, et tamt tiltak som uansett ikke tar knekken på de undertrykkende «Hudood-forordringene»⁵ som ble innført av den tidligere militærdiktatoren Zia ul Haq i 1979.

BÅDE NÅR DET GJELDER spørsmålet om væpnet islamisme og om forholdet mellom hæren og mullaene, finnes det flere fortolkninger. Noen nøyer seg med å anklage general Musharraf for å bevege seg i grenselandet mellom balansekunst og dobbeltspill. Dette fordi han forbyr ytterliggående grupper samtidig som han tillater at de gjenoppstår. Og tappert forkynner den «opplyste moderasjon», men slett ikke kommer noen vei med reformen av madrassaen. Samt fordi han inngår kompromisser med MMA. Andre mener at å overvurdere betydningen av radikal islam er å styrke hærens interesser, siden hæren ønsker å framstå som den eneste beskyttelsen mot ekstremistene i «krigen mot terror».

En annen retning mener tvert imot at ekstremismen vedvarer eller til og med vinner terreng, i mangel av et klart valg fra hæren og dens overhode, «en mester i tamme tiltak og de fattiges Ataturk».⁶ Andre igjen mener at det kun er Musharraf, styrket av den støtten han har hos sin stab, som skritt for skritt kan føre Pakistan ut av de strukturelle motsetningene landet har vært fastkjørt i de siste 25 årene.

I JULI 2006 rettet en gruppe framtredende personer, inkludert flere generaler for reservestyrkene, en appell til general Musharraf. De ba ham legge fra seg uniformen dersom han ønsker å stille til gjenvalg, og skille militær og sivil makt fra hverandre. Det er lite sannsynlig at han kommer til å følge dette rådet, for gjennom sin posisjon som overhode for det militære hierarkiet holder han et fast grep om en av maktens pilarer, som han ofte rådfører seg med: generalenes konferanse.

Musharraf har maktet å splitte de politiske kreftene som regjerte i Pakistan fra 1988 til 1999, ved å knytte tette bånd til en betraktelig del av Sharifs muslimske liga, mange av representantene fra Bhuttos folkeparti, og Muttahida Qaumi Movement, partiet til mohajirene (de pakistanske borgerne som kom fra India etter delingen), som er mektige i Sind. Men denne koalisjonen er i stor grad opportunistisk, og den parlamentariske opposisjonen har fortsatt kreftene i behold.

Pressen, som har en pluralistisk holdning, lar høre fra seg. Bhutto og Sharif er i eksil. De var tidligere svorne fiender, men i mai 2006 skrev de to under på et «charter for demokrati».⁷ Likevel, det knytter seg fortsatt stor usikkerhet til hvilke muligheter som eksisterer for opposisjonen som, selv om de skulle vinne over Musharraf, uansett vil måtte komme til forlik med hæren. Denne usikkerheten gir opphav til rykter. Man antyder – og benekter, om hverandre – en mulig avtale mellom Pakistans sterke mann og Bhutto, eller, i det stille, med Falzur Rahman, lederen for Jamiat e Ulema e Islam, noe som ville splitte den islamistiske opposisjonen i parlamentet.

Da det i desember 2006 ble annonsert at presidentvalget vil finne sted før parlamentsvalget, ga myndighetene et klart signal: general Musharraf har til hensikt å bli valgt av den fratrendende nasjonalforsamlingen og av de sittende provinsrepresentantene. Han vil ikke utsette sin politiske skjebne for den nye nasjonalforsamlingens stemmer. Det vil si at de store spørsmålene knyttet til regionene og behovet for et paradigmeskifte risikerer å bli forbigått under presidentkampanjen, til fordel for «pragmatismen» som hærens makt og privilegier avhenger av.

DET NEGLISJERTE VELFERDSSPØRSMÅLET. Misforholdet mellom et oppsving i økonomien (som i gjennomsnitt har økt med syv prosent i året i perioden 2004 til 2006) og en usikker politisk situasjon tilspisses dermed i et land som nettopp har passert 160 millioner innbyggere. Når det gjelder velferdsspørsmålet, er det fortsatt påtrengende, og altfor neglisjert. Det feilslåtte skolesystemet er bare et symbol på dette.⁸ Veksten gjør det for tiden mulig å øke hærens budsjett (20 prosent av budsjettet i sin helhet) raskere enn helse- eller utviklingsbudsjettet.

Enten de er militære, teknokrater eller velstående borgere – maktens sirkler ligger et godt stykke unna den jevne pakistaner. Riktignok har velferdsindikatorene beveget seg langsomt oppover siden 2000 på enkelte områder (som alfabetisering, skolegang og vaksinasjon). Men på mange områder, bemerker Verdensbanken i sin rapport om landet for 2006, «ligger de etter i forhold til andre land som har en sammenlignbar per capita gjennomsnittsinntekt», særlig i rurale områder.⁹

For øvrig, dersom den parlamentariske opposisjonen vant makten tilbake, ville det neppe ha ført til radikale forandringer av en liberaliseringsprosess som, vi får høre det i den samme rapporten fra Verdensbanken, «ikke besørger en sosialpolitikk som kan måle seg med den økonomiske veksten.»

(…)