Presidentsystemets natur

Hvordan har parlamentarismen stått gjennom fransk nyere historie? Med Frankrikes etablering av Den fjerde republikken kom atskillelsen av stat og kirke, innføring av inntektsskatt, opprettelsen av et arbeidsdepartement, og innføring av de viktigste velferdslovene. Langt senere, med grunnloven av 1958 skulle man angivelig få kontinuitet i maktforholdene, av hensyn til politisk effektivitet. Presidenten utøver nå sitt mandat, uten å bli kontrollert. Eneveldig utnevner han sin regjering, framfor å bli formelt innsatt av nasjonalforsamlingen. Det paradoksale er at Den femte republikkens grunnlov, som hadde til hensikt å ivareta statens gjennomslagskraft, har gjort det lettere for de globale økonomiske og finansielle interessene å underlegge seg den politiske makten. Parlamentet er i dag redusert til rollen som et underdanig og ensartet rom for protokollføring.

«Vi vet at» er et av disse uttrykkene som talspersonene for den offisielle oppfatning (media, eksperter, politikere osv.) daglig plager oss med. På denne måten får vi angivelige selvfølgeligheter, rettferdiggjort gjennom undersøkelser, tredd nedover hodet på oss. Til og med om hva vi mener, allerede før vi har fått tid til å tenke over saken!

«Vi vet», for eksempel, at det er svært viktig for franskmenn at presidenten velges gjennom allment, direkte valg. Imidlertid kan man begynne å tvile når man ser på valgresultatene fra den første av disse avstemningene i 1965, og fram til valget i 2002. På 27 år har andelen hjemmesittere ved første runde av presidentvalget gått fra 15,3 prosent til 28,4 prosent.

«Vi vet» også at franskmenn verdsetter den maktfordelingen som ble innført gjennom Den femte republikkens grunnlov. Men under avstemningen 24. september 2000, som tok sikte på å redusere presidentmandatet fra sju til fem år, og dermed svekke statssjefens rolle som en hersker med nesten ubegrenset makt, gikk bare 30,2 prosent av velgerne til urnene. Av disse avla dessuten to millioner blanke eller ugyldige stemmer.¹

{{{Demokratiets skikker har med årene forfalt, og valgene er i større grad blitt et uttrykk for underkastelse enn en frihetens handling}}} (…)