USA som rasistisk forbilde

Noen, som Daniel Goldhagen, mener at nazismen vokste ut av en antisemittisk perversitet med rent tysk opphav, mens andre, som Ernst Nolte (som åpenbart er i forsvarsmodus), snakker om «asiatisk» oppførsel, eller bolsjevikimitasjon. Det er kanskje på tide å spørre seg om ikke rasismen og antisemittismen snarere hadde sitt opphav i Vesten, slik Hannah Arendt så tidlig forsto,¹ og særlig i visse kretser i Nord-Amerika. Flere av Det tredje rikets grunnleggere har fortalt at en av deres favorittbøker var skrevet av en høyt verdsatt amerikaner: Henry Ford. I tillegg hadde amerikanske vitenskapelige doktriner og USAs rasistiske politiske og juridiske praksis nevneverdig innflytelse på rasistiske strømninger i Tyskland.

Denne amerikanske forbindelsen har sin opprinnelse i USAs lange tradisjon for juridisk rasefabrikasjon – en tradisjon som fascinerte nazibevegelsen helt fra begynnelsen av. Av historiske årsaker, blant annet deres århundrer lange slaveripraksis, var USA et nærmest unikt eksempel på en mektig nasjon som så tidlig, og på egen jord, hadde en rasistisk klassifisering som offisielt grunnlag for borgerskap. Selv om de var stadig skiftende, fungerte amerikanernes definisjoner av «hvithet» og «svarthet» som juridiske kategorier i tre århundrer. Allerede på 20-tallet misunte Adolf Hitler dem innvandringspolitikken deres, og lenge før nazismen gjorde seg gjeldende i Tyskland praktiserte flere stater tvangssterilisering. Alt dette utgjør et interessant grunnlag (selv om det selvfølgelig ikke er det eneste) for å forstå nazismens moderne kilder. For det var faktisk mange likheter mellom politisk praksis i Nazi-Tyskland og andre vestlige, demokratiske samfunn.

«Det finnes i dag ett land der vi kan skimte begynnelsen på en bedre oppfatning av hva borgerskap er.»
Hitler, 1924

Våre dagers dominerende politiske kultur i USA tar kraftig avstand fra nazistenes antisemittisme og jødeutryddelse. Heldigvis. Det råder derimot en sjenerende taushet omkring spørsmålet om forbindelsene mellom Nazi-Tyskland og viktige personligheter innen USAs økonomiske og vitenskapelige elite. Det er først de siste par årene noen har tatt for seg dette problemet offentlig. Vi skal her se nærmere på to sentrale bøker: Stefan Kühls The Nazi Connection. Eugenics, American Racism and German National Socialism og Max Wallaces The American Axis. Henry Ford, Charles Lindbergh and the Rise of the Third Reich.² Kühl er en tysk akademiker som har forsket i USA, mens Max Wallace er en amerikansk journalist som bor i Canada.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

«DET FINNES I DAG ett land der vi kan skimte begynnelsen på en bedre oppfatning av hva borgerskap er», skrev Hitler i 1924. Han henviste til USAs innsats for å opprettholde «den nordiske rasens dominans» hva innvandringspolitikk og utdeling av statsborgerskap angikk. Hitler fikk inspirasjon til sitt prosjekt om «rasehygiene», som han introduserte i Mein Kampf, fra USAs Immigration Restriction Act (1924), der folk som led av arvelige sykdommer og innvandrere fra Sør- og Øst-Europa ble forbudt adgang til USA. Da nazistene i 1933 satte i verk et program for «forbedring» av befolkningen ved tvangssterilisering og bestemmelser for hvem som kunne gifte seg med hvem, var dette helt klart inspirert av USA – der flere stater i flere tiår hadde praktisert sterilisering av «mentalt og fysisk handikappede», en praksis som ble straffet av Høyesterett i 1927.

Stefan Kühls bemerkelsesverdige studie tar for seg denne skremmende forbindelsen ved å se nærmere på båndene som ble knyttet mellom amerikanske og tyske eugenikere i mellomkrigstiden, som for eksempel utvekslingen av vitenskapelige ideer og juridisk og medisinsk praksis. Forfatteren forsvarer med bravur sin hovedtese. Den er godt dokumentert, og går ut på at de amerikanske eugenikernes vedvarende og systematiske støtte til deres tyske kolleger helt fram til USAs inntreden i Den andre verdenskrig. Deres oppslutning om de fleste av nazistenes rasepolitiske tiltak, var viktige vitenskapelige legitimeringer av Hitlers rasiststat.

Kühl går imot mange av de dominerende historiografene, og viser at de amerikanske eugenikerne som lot seg forføre av nazistenes retoriske utlegninger om rasehygiene ikke bare var en håndfull ekstremister eller marginale: De utgjorde en stor andel vitenskapsmenn som ikke ble mindre entusiastiske da nazistenes retorikk ble virkelighet. Studiet av forandringene i forholdet mellom de to vitenskapsgruppene gjør det mulig for den tyske historikeren og sosiologen å kaste lys over innflytelsen «framskrittene» til den amerikanske eugenikken (særlig USAs effektive innvandringspolitikk, som «kombinerte eugenisk og etnisk utvelging) utøvde på tilhengerne av rasehygiene. Han viser også hvor stor makt den amerikanske eugeniske bevegelsen hadde, ettersom den fikk vedtatt lover til fordel for tvangssterilisering.

I WEIMAR-REPUBLIKKEN konsentrerte sosialarbeidere og ansatte i helseverket seg om å redusere sosialhjelpkostnadene. Også spesialistene på rasehygiene hadde øynene rettet mot praktiseringen av tvangssterilisering i flere stater i Nord-Amerika for å redusere kostnadene forbundet med mentalt og fysisk handikappede. De fleste medisinske avhandlingene fra denne tiden er stappfulle av referanser til USA, det første landet som institusjonaliserte tvangssterilisering. En av de vanligste forklaringene på den amerikanske eugenikkens «avantgardestatus» var det store antallet afroamerikanere, som «svært tidlig gjorde det nødvendig for den hvite befolkningen å ty til et systematisk program for raseforbedring». Denne forklaringen ble også brukt senere, av amerikanske tilhengere av naziregimet, som genetikeren T.U.H. Ellinger, som sammenliknet jødeforfølgelsene med behandlingen av afroamerikanerne i USA.

Etter at nazistene kom til makten i Tyskland, var flere amerikanske eugenikerne, deriblant Joseph DeJarnette, medlem av steriliseringsbevegelsen i Virginia, begeistret og fascinert over at «tyskerne er bedre enn oss på vårt eget felt». Mange eugenikere ga sin aktive støtte til nazistenes rasistiske politikk (i det minste fram til USA gikk med i krigen på de alliertes side i desember 1941), og de fleste unnlot å kommentere forfølgelsene av jøder, sigøynere og afrikanere i Tyskland.

DET VAR IMIDLERTID motstridende oppfatninger blant de amerikanske eugenikerne. De sosialistiske vitenskapsmennene Herman Muller og Walter Landauer tok for eksempel kraftig avstand fra nazistenes praksis, og det samme gjorde den framskrittsvennlige genetikeren L.C. Dunn og den berømte antropologen Franz Boas. I motsetning til de to sistnevnte, som var kritiske til eugenikk, sto Muller og Landauer for en vitenskapelig kritikk av nazismen: De gikk ikke med på at det fantes et rasehierarki, men de mente det var nødvendig å forbedre menneskerasen ved å fremme reproduksjon av «kunnige» individer, og innføre et reproduksjonsforbud for «laverestående» individer.

Kapittel seks i Kühls bok, som bærer overskriften «Science and Racism: The Influence of Different Concepts of Race on Attitudes toward Nazi Race Policies», avsanner den kanoniske hypotesen om at den amerikanske eugenikkens «pseudovitenskapelige» tendenser (som var ansvarlig for den rasistiske innvandringsloven i 1924) i løpet av 1930-tallet skulle ha forsvunnet til fordel for en framskrittsvennlig og mer «vitenskapelig» eugenikk, som tok fullstendig avstand fra prinsippene om rasehygiene.

Forfatteren viser at meningsforskjellene innad i den amerikanske eugeniske bevegelsen ikke hadde noe med at den ble mer «vitenskapelig» å gjøre. Han presiserer at den interne kampen i det internasjonale vitenskapelige fellesskapet angående nazistenes rasepolitikk først og fremst var en kamp mellom motstridende holdninger om hvilke vitenskapelige, økonomiske og politiske midler som måtte tas i bruk for å lykkes med raseforbedring.

Derfor benytter forfatteren seg av to begrep – «etnisk rasisme» og «genetisk rasisme» – som han mener er nødvendige for å forstå studieobjektet. De som var ansvarlige for etnisk rasisme ble dømt under Nürnbergprosessen, mens det var litt mer komplisert med den genetiske rasismen. De fleste rasehygienikerne ble aldri dømt for tvangssteriliseringen av 400 000 mennesker. Og nyere forskning har vist at deler av anklageteksten forsøkte å framstille massemordene og de medisinske eksperimentene i konsentrasjonsleirene som en praksis uten forbindelse med «autentisk eugenikk».

I 1939 skrev Ellinger i Journal of Heredity at jødeforfølgelsene ikke var religiøst basert, men «et storslagent avlsprosjekt som forsøker å eliminere den semittiske rasens arvelige trekk fra nasjonens midte». Og han la til: «Når politikerne har bestemt seg for hvorvidt dette er ønskelig, kan vitenskapen hjelpe selv nazistene med en effektiv gjennomføring av et slikt avlsprosjekt». Da Karl Brandt, lederen for programmet for eliminering av handikappede individer, noen år senere sto foran dommerne, forklarte han at dette programmet var basert på amerikanske eksperiment (noen av dem gikk så langt tilbake som til 1907). Til sitt eget forsvar nevnte han nobelprisvinneren Alexis Carel som en annen inspirasjonskilde.

BOKEN TIL MAX WALLACE tar for seg forholdet mellom nazismen og to amerikanske ikoner: Bilfabrikanten Henry Ford og piloten Charles Lindbergh. Lindbergh ble flyindustriens store helt etter å ha krysset Atlanterhavet med fly i 1927, og spilte en viktig politisk rolle på 1930-tallet. Han sympatiserte med Hitlers regime, og fra og med 1939 var han en av organisatorene (sammen med blant andre Henry Ford) bak kampanjen mot Roosevelt, som ble anklagd for å ville gripe inn i Europa, mot nasjonens interesser.

Henry Fords forhold til nazismen er mindre kjent, men desto mer omfattende. Max Wallace viser hvilken omfattende innflytelse Fords bok The International Jew (1920-1922), som er inspirert av en ekstremt brutal antisemittisme, hadde i Tyskland. Boken ble allerede i 1921 oversatt til tysk, og den var en av de fremste kildene til den nasjonalsosialistiske antisemittismen og Adolf Hitlers ideologi. I desember 1922 fortalte en journalist fra New York Times at han under sitt Tysklandsbesøk hadde møtt Adolf Hitler og at «veggen bak Hitlers skrivebord, i hans private kontor, er dekorert med et stort bilde av Henry Ford». I forværelset sto et bord dekket av eksemplarer av Der Internationale Jude. I en annen artikkel i den samme avisen kunne man i februar 1923 lese de kritiske uttalelsene til Erhard Auer, visepresident i den bayerske landdag. Han anklagde Ford for å finansiere Hitler, fordi amerikaneren var positiv til nazilederens program, som inneholdt en plan for «utryddelsen av jøder i Tyskland».

Wallace bemerker at denne artikkelen er en av de første kjente referansene til Hitlers utryddelsesprosjekt. Og den 8. mars sa nazilederen i et intervju i Chicago Tribune: «Vi anser Henry Ford som lederen for den voksende amerikanske fascistbevegelsen […] vi beundrer særlig hans antijødiske politikk, som er grunnlaget for de bayerske fascistene.»³ I Mein Kampf, som kom ut to år senere, hyller forfatteren Ford som den eneste amerikaneren som yter motstand mot jødene. Gjelden til den amerikanske bilfabrikanten er imidlertid langt mer omfattende enn som så. Mein Kampf er full av ideer fra The International Jew, og noen passasjer er nesten direkte sitater fra Fords bok, særlig de delene der Hitler tar for seg rollen jødiske konspiratorer etter sigende spilte i revolusjonene i Russland og Tyskland.

Noen år senere, i 1933, da nazistpartiet var ved makten, skrev lederen for den tyske Ford-filialen, Edmund Heine, til Henry Fords personlige sekretær, Ernest Liebold, for å fortelle ham at The International Jew ble brukt av den nye regjeringen for å forklare jødespørsmålet for den tyske nasjonen.⁴ Ved å samle inn all denne informasjonen, har Max Wallace på ubestridelig vis slått fast at den amerikanske bilfabrikanten var en av de mest betydelige kildene til nasjonalsosialismens antisemittisme.

Forfatteren minner oss om at Hitler via den tyske konsul i USA tildelte Henry Ford utmerkelsen Storkors av den tyske ørns orden i 1938. Denne utmerkelsen hadde blitt opprettet i 1937 for å hedre store utenlandske personligheter. Tidligere hadde Benito Mussolini fått samme utmerkelse.

Wallace forteller oss imidlertid ikke hvorfor Hitler var så begeistret for akkurat Fords bok – det fantes jo et utall europeiske, og særlig tyske, antisemittiske skrifter. Hvorfor var det Henry Fords portrett som hang på kontoret til Hitler, og ikke et portrett av Paul Lagarde, Moeller van der Bruck eller en annen av de mange, berømte tyske antisemittiske ideologene? Utover Fords prestisjetunge navn, er det særlig tre grunner som synes kunne forklare Hitlers interesse for The International Jew: For det første den moderne argumentasjonen, det «biologiske», «medisinske» og «hygienetekniske» språket; for det andre den systematiske samlingen av diverse antisemittiske mellomkrigsstrømninger i en grandios, koherent og global diskurs; og for det tredje det internasjonale, verdensomspennende perspektivet.

WALLACE VISER TIL flere dokumenter som gjør det klart at det ikke bare var Hitler som lot seg påvirke av Fords bok. Mange andre naziledere var også svært begeistret for The International Jew. Baldur von Schirach, lederen for Hitlerjugend, og senere Gauleiter⁵ i Wien, uttalte under Nürnbergprosessen i 1946: «Den avgjørende antisemittiske boken jeg leste på denne tiden, boken som inspirerte de fleste av mine kamerater, var Henry Fords The International Jew. Jeg leste den, og ble antisemitt.» Joseph Goebbels og Alfred Rosenberg nevnte også denne boken som en viktig kilde til Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartis ideologi.⁶

I juli 1927 var Ford nær ved å bli tiltalt for injurier, og han var særlig engstelig fordi salgstallet sank. Derfor kom han som seg hør og bør med et formelt dementi. I et pressekommuniké fortalte han rett og slett at han «ikke hadde blitt informert» om innholdet i de antisemittiske artiklene som ble utgitt i The Dearborn Independent, og han ba jødene «om unnskyldning for den skade han utilsiktet hadde påført dem» med pamfletten The International Jew.⁷ Store deler av den amerikanske pressen mente Fords unnskyldninger ikke var oppriktige, men denne uttalelsen gjorde at han ikke ble stilt for retten. Selv om han fortsatte å støtte flere antisemittiske aktiviteter og publikasjoner under bordet.⁸

I USA snakker man nærmest ikke om Henry Fords innflytelse på nazismen, men bare om den moderne industrigiganten som begynte med seriefabrikasjon av biler og solgte dem til overkommelige priser. Det er likevel denne mannen den engelske forfatteren Aldous Huxley ironisk framstiller i Vidunderlige nye verden (1932) som en moderne guddom: I denne boken rettes ikke bønnene til «Our Lord», men til «Our Ford».

Den langvarige stillheten rundt bilfabrikanten er forståelig. «Tilfellet» Henry Ford reiser ømtålige spørsmål om hvilken plass rasismen innehar i den nordamerikanske kulturen, og hvilke forhold som egentlig rådde mellom vår «vestlige sivilisasjon» og Det tredje rike, mellom moderniteten og antisemittismen, mellom økonomisk framskritt og menneskelig tilbakegang. Ordet tilbakegang er kanskje ikke passende: En bok som The International Jew kunne ikke ha blitt skrevet før 1900-tallet, og den nazistiske antisemittismen er også et radikalt nytt fenomen. Ford-saken kaster lys over fenomener som er den strake motsetning av det Norbert Elias kalte «sivilisasjonsprosessen».

Oversatt av G.U.

1
Jf. Hannah Arendts arbeid om europeisk kolonialisme, imperialisme og antisemittisme i The Origins of Totalitarianism. For en oppdaterende og berikende studie av Arendts hypoteser, se Enzo Traverso, La violence nazie, Paris, La Fabrique, 2002.
2
Stefan Kühl, The Nazi Connection. Eugenics, American Racism and German National Socialism, Oxford University Press, New York, 1994; Max Wallace, The American Axis. Henry Ford, Charles Lindbergh and the Rise of the Third Reich, St. Martin’s Press, New York, 2004.
3
Max Wallace, The American Axis, ss. 45-46.
4
Max Wallace, The American Axis, s. 130.
5
Øverste embetsmann fra NSDAP i et Gau, det vil si en region. Overs.anm.
6
Max Wallace, The American Axis, ss. 42, 57.
7
Max Wallace, The American Axis, ss. 31-33. The International Jew besto av en rekke artikler med Fords signatur, utgitt i avisen The Dearborn Independent. Overs. anm.
8
Om Fords antisemittiske og nazistiske forbindelser på 30-tallet, og hans tilknytning til Lindbergh, se Max Wallace, The American Axis, kapittel 5, «Hate by proxy», ss. 124-145 og kapittel 9, «America First», ss. 239-266.